Utstilling 12. april - 6. mai 2012

Mattias Härenstam Overlyssal

Jeg vet at du er der

“Midtveges fram i gonga gjennom livet eg fann meg att i tjukke, svarte skogen, i vilska fór eg langt frå rette vegen. Korleis den ville, tette skog var laga, ulendt og kronglut, det er vondt å skildre, for berre tanken vekkjer opp at redsla..”
Slik begynner det episke diktet “Den guddommelige komedie” av Dante Alighieri (nynorsk oversetting: Magnus Ulleland). Dante går seg vill i skogen, treffer poeten Vergil, som ledsager ham gjennom helvetet. Etter hvert kommer de på nytt til en skog – denne gang med en slags menneskelige trær som viser seg å være selvmordere som på denne måten straffes. Også Mattias Härenstams skulpturer på denne utstillingen er sammensmeltinger av menneskekropper og trær. Men, der Dantes “selvmorder-trær” står dypt rotet i middelalderens Italia, befinner Härenstams skulpturer seg i en annen tid og et annet sted: Velkjente elementer fra IKEA-møbler og borgerlig hjeminnredning refererer til nåtidens skandinaviske velferdsstat. I så måte knytter “Jeg vet at du er der” an til installasjonen “Den ukjente konsumentens dagbok”, som Härenstam viste på UKS i 2008 og Høstutstillingen i 2010. Der ble vi ført gjennom en lang gang av furupanel med surrealistiske og groteske trerelieffer. Nå står vi midt i en “skog” av treskulpturer. Til tross for sin monumentale størrelse har de en sår intimitet, fulle av nitidig innskårne detaljer og virker som utskudd av et særegent personlig univers.

Et gjennomgående element i Härenstams kunstnerskap er en undersøkelse av bruddpunktene hvor kontrollen går tapt og det underliggende kaoset bryter frem. Enten på et samfunnsplan som i utstillingen på Akershus Kunstsenter i fjor, da Palme-mordet fremsto som et plutselig svart hull midt i det velkontrollerte folkehjemmet eller mer privat som i videoen “Portrait of a smiling man” (vist bl.a. på Vårutstillingen i Fotogalleriet i 2011). Videoen viser hvordan en skuespiller prøver å holde et stivt smil så lenge som mulig og smilet etter hvert forvandles til en alt mer grotesk grimase av muskelkramper. I et intervju med Power Ekroth sier Härenstam følgende som avslutning:
(…) et tilbakevendende tema er behovet av kontroll og en interesse i de situasjoner da den brister. Bortenfor det ligger redselen for mislykkelse og det påfølgende fallet ned i en udefinert avgrunn. “Å holde masken til en hver pris og hva det virkelig koster å gjøre nettopp det. For meg er det ikke kun en psykologisk og eksistensiell tilstand, men like mye en politisk rammebetingelse".

Samtidig med utstillingen publiseres en katalog, “Failure”, som foruten intervjuet med Power Ekroth, inneholder en DVD med flere av Härenstams senere videoverker.

Utstillingen er støttet av Statens utstillingsstipend og prosjektet av Vederlagsfondet, Norsk Kulturråd og Ingrid Lindbäck Langaards Stiftelse.

Les mer om kunstneren..

Oversiktsbilde fra utstillingen
Oversiktsbilde fra utstillingen
Ikke en eneste lyd
Oversiktsbilde fra utstillingen
Oversiktsbilde fra utstillingen
Oversiktsbilde fra utstillingen
4 Ikke en eneste lyd
tre
Oversiktsbilde fra utstillingen

Karen Klim

Karen Klims aktuelle kunst kan deles inn i kategoriene; stilleben, frie skulpturer og vaser. Det er vasene Klim fokuserer på i denne utstillingen.
For første gang har hun i de største av arbeidene gitt seg i kast med glassmasser som er så tunge at hun ikke kan håndtere dem selv.

Vasene er så store at de tangerer det som teknisk lar seg gjøre med blåst glass, men størrelse balanseres av det forfinede uttrykket. Glassmassens tyngde, foten som synker eller direkte gror ned i underlaget oppveies av de sarte fremstillinger av naturen. Klim har beholdt den logiske og gjenkjennelige sylinderformen som et utgangspunkt for vasene. Fargene er rene og intense, mens overflaten eller det klare glasset, gir oss et inntrykk av is som smelter ut over stein og tre. Dette gir oss assosiasjoner til norsk landskap, til vinter, frost og snø. Vann, is og den fastfrosne natur er elementer som ofte har inspirert Klim.

I mer enn 30 år har Karen Klim skapt sitt eget glass, og hun har vært med på å befeste norsk glasskunst som en levende kunstart. Hun har eksperimentert med flere uttrykk, men det er alltid de hverdagslige bruksgjenstandene som har vært hennes utgangspunkt. Drikkeglass og vaser har gått som en rød tråd gjennom kunsten hennes, og den har utviklet seg skrittvis. Gjennom hvert prosjekt har hun flyttet grenser for sin egen praksis og for de uttrykk hun har gitt materielt.

Karen Klims kunst er dualistisk på den måten at den spenner fra det poetiske til det uttrykksfulle, og gjennom arbeidene sine, gir hun form til en intens sammensmelting mellom livskraft og materiale.

Gjennom farge og intime sammenstillinger forteller hun historier og skaper stemninger som berører og forundrer.

Les mer om kunstneren..

Oversiktsbilde fra utstillingen
Himmelflyver
Frostskog
Isfoss
Stillefrost
Oversiktsbilde fra utstillingen
1 Himmelflyver
blåst glass
Frostskog
blåst glass
3 Isfoss
blåst glass
4 Stillefrost
blåst glass
Frossen
Isen Synger
Vinterdrøm
Koral
Tidlig lys
7 Frossen
blåst glass
8 Isen Synger
blåst glass
10 Vinterdrøm
blåst glass
12 Koral
blåst glass
13 Tidlig lys
blåst glass
Høst
Frossent minne
Vinternatt
Månelys
Aurora
14 Høst
blåst glass
15 Frossent minne
blåst glass
16 Vinternatt
blåst glass
17 Månelys
blåst glass
19 Aurora
blåst glass
Blå time
Ishimmel
Jadeskogen
Tidlig frost
Dvale
20 Blå time
blåst glass
21 Ishimmel
blåst glass
22 Jadeskogen
30 Tidlig frost
blåst glass
31 Dvale
glass

Johannes og Hans Hansen

Hans K. B. Hansen

Om filmen han viser i Kunstnerforbundet sier Hans K. B. Hansen.
”Undere i dagligstuen” er en film bestående av utklipp fra avisen Glåmdalen. Den utforsker lokalavisers estetikk samtidig som den tar mål av seg å være en lokalhistorisk livsfrise fra indre Østland. Lokalavisen må nødvendigvis stille færre krav til sensasjon for å kunne fylle sine daglige utgivelser. Slik kommer lokalavisene tett opp til den gjengse person og deres hverdagsliv, og jeg tett opp til personer som jeg ellers ikke ville møtt. På den måten kan man si at Glåmdalen er min informant, som er spesielt god på å finne frem karakterer og historier man ellers sjelden ser i media. Kanskje rett og slett fordi Glåmdalen er dømt til å skrive om helt vanlige glåmdøler.

Johannes Borchgrevink Hansen

Johannes Borchgrevink Hansen jobber først og fremst med tegning og tresnitt. Det er også det han viser i 2. etasje. Han karakteriserer arbeidene sine som ekspressive, litt banale, kanskje spontane og uklare.

-Jeg liker ting som er rå, sier han selv, det blir litt som dagbokskriving!

Johannes Borchgrevink Hansen tegner nesten kontinuerlig, og tenker at skissene skal utvikle seg til noe annet over tid, men så blir det til at skissene selv ender opp som det ferdige arbeidet – eller som en del av det, – eller at han overfører skissene til tresnitt.

Arbeidene hans er influert av populærkulturen. Selv har han kalt arbeidene sine for stygge, og han har et kritisk blikk til klarhet, det konkrete, og har en litt anarkistisk holdning til eksistens. Det stygge og grove er for meg en kvalitet, men valg av teknikk har alltid estetiske begrunnelser, sier Johannes.

I et intervju med Billedkunst sier han: -Jeg liker CoBrA, og når det gjelder tysk ekspresjonisme har jeg sansen for at det er noe tungt over det. Det «primitive» og jakten på det opprinnelige er jo litt politisk ukorrekt, men jeg deler ikke denne søken etter noe ur-aktig i det jeg jobber med. Det må gå an å være ekspressiv – og å bruke kunsthistorien –, samtidig som at man lever i sin samtid. Det kan kanskje gjøre ting mindre ensrettet, mindre påståelig. Jeg lever nå, derfor kunne ikke mine bilder bli laget på 50-tallet.

Oversiktsbilde fra utstillingen
Undere i dagligstuen
1	Logisk overskridelse ved Det Norske Teater.  Wrong place, wrong time.
Johannes Borchgrevink Hansen
Oversiktsbilde fra utstillingen

Undere i dagligstuen
Johannes Borchgrevink Hansen
1 1 Logisk overskridelse ved Det Norske Teater. Wrong place, wrong time.
tusj på papir, 53x148 cm