Utstilling 9. august - 2. september 2012

Bente Sommerfeldt-Colberg Overlyssal

Bente Sommerfeldt-Colbergs arbeider med mekaniske skulpturer, installasjoner og videoinstallasjoner, ofte i tilknytning til objekter. Arbeidene hennes forholder seg til det rommet og stedet der de vises, som utstillingen ”Imagine” i overlyssalen. Her er det mekaniske skulpturer, kuber i pleksiglass med bilder, samt en videoprojeksjon.

I de bevegelige arbeidene tar konstruksjonene en stor del av rommet i besittelse. Det største arbeidet forbinder både gulv, vegg og tak. Mekanismene utfører enkle hverdagslige handlinger som stedfortredere for våre egne. Gjentagende, dvelende bevegelser maner til tilstedeværelse og gir hendelsen en rituell, sakral betydning. Bevegelsen, rytmen og handlingens tid gir rommet en egen puls.

Arbeidene forholder seg til gulvnivå og lyset som faller gjennom glasstaket.

Samspillet mellom materialer viser lag av betydninger i lukkede handlingsrom.

Arbeidene kontrasterer det maskuline mot det feminine, det maskinelle mot det kroppslige, og det seremonielle og heroiske mot det utsatte og sårbare. De utfordrer muligheter og avmakt.

Objektene utvider fortellingen i en billedverden som omhandler identitet, integritet og ytring.

Les mer om kunstneren..

Oversiktsbilde fra utstillingen
Uendelighetsarbeide
Hygienisk instrument
Hygienisk instrument (detalj)
G-nøkkel
Oversiktsbilde fra utstillingen
2 Uendelighetsarbeide
Mekanisk skulptur / installasjon.
3 Hygienisk instrument
Mekanisk skulptur
3 Hygienisk instrument (detalj)
Mekanisk skulptur
7 G-nøkkel
Foto på plexiglass, plexiglassblokker, 40x40x37 cm
Iris
Oversiktsbilde
Uendelighetsarbeide (detalj)
8 Iris
Foto på plexiglass, plexiglassblokker, 40x40x37 cm
6-8 Oversiktsbilde
Uendelighetsarbeide (detalj)
Mekanisk skulptur

Torgeir Husevaag Vindussal

I utstillingen Vridde åttere visere Torgeir Husevaag to prosjekter bestående av tegning i dialog med andre medier, henholdsvis tekst og video. Hvert prosjekt har oppstått under et gjesteatelieropphold; -det første i Reykjavik, det andre i Beijing. Begge har sammenfallende trekk av kartlegging og en litt monoman besettelse for mønstre. Ellers er de ganske forskjellige.

53 selvtegnede spillkort med tilhørende tekster gjenforteller en serie hendelser, forsøksvis bundet sammen av kraftsalven Svarte Faen! I spillet som utstillingen henter tittel fra, har åttere egenskapen at de kan snu valører, snu fokus, endre spillets retning. I Svarte Faen-kortstokken er nettopp vridning et gjennomgående tema, enten utgangspunktet er et vedlegg til en offentlig utredning, gjennomdebatterte politivold- og rasismesaker, eller merkelige episoder fra norsk hvalfangsthistorie i Antarktis.

Desorienten utforsker en påstand om at Beijings kultur best kan forstås gjennom å studere og beherske det tilsynelatende kaotiske trafikkmønsteret der. Her refererer vridde åttere til figuren og evighetssymbolet Bernoullis lemniskat (Moebiusbåndet). Dette er forsøkt ”tegnet” til alle døgnets tider på sykkel i fire utvalgte lyskryss i byens sentrum. Oppgaven ble dokumentert av kamera montert i en kurv på sykkelens styre, og opptakene ble basis for et videoarbeid. I Kunstnerforbundet er dette supplert med pennetegninger hvor bevegelsesmønstre og opphold i flyten er rekonstruert.

Les mer om kunstneren..

Beijing 3 (Massage)
Oversiktsbilde fra utstillingen
Svarte Faen (eller fanden)
Beijing 2 (Seonbun)
Svarte Faen-kortstokk
5 Beijing 3 (Massage)
Filtpenn og tusj på papir. , 61,5 x 63,5 cm
Oversiktsbilde fra utstillingen
tegning
2 Svarte Faen (eller fanden)
53 laserprints (spillkort), tekstark, trelister
4 Beijing 2 (Seonbun)
Filtpenn og tusj på papir., 104 x 110,5 cm
Svarte Faen-kortstokk
papir

Marte Johnslien 2. etasje

Marte Johnslien har gjennom tidligere prosjekter hatt et “alternativt” fokus på modernismen, der såkalte rasjonelle og formale kunstnere som Le Corbusier og Barbara Hepworth har blitt satt i sammenheng med åndelige og nyreligiøse bevegelser av sin tid. I prosjektet hun viser hos Kunstnerforbundet i Oslo undersøker hun paralleller mellom en viktig del av Norges industrihistorie, gruvedriften Titania AS i Sokndal, og de russiske suprematistenes søken etter sannheten om tilværelsen. I 1916 ble det oppdaget at den svarte ilmenitten som Titania AS utvant i gruver i Sokndal kunne omskapes til det “hviteste av det hvite” – pigmentet titanhvitt. Dette pigmentet har vist seg å få en stor betydning i den moderne verden på grunn av dets skimrende hvithet, dets dekkevne og lysstyrke. Det brukes i maling, plast, mat, medisiner, med mere, til å gi produktene den reneste hvite fremtoning. I perioden fra oppdagelse til produksjon for verdensmarkedet i 1921, skulle kunsthistorien få en milepæl i Kazimir Malevich’s modernistiske verk White on White (1918). Dette maleriet er en hvit monokrom, og kan tolkes til å representere sjelens uendelighet, inspirert blant annet av den russiske tenkeren Ouspensky’s idéer om den åndelige dimensjon.

Marte Johnslien presenterer i denne utstillingen skulpturer og fotografier i en samlet installasjon. Bildene stammer fra Titania AS sitt anlegg i Sokndal, hvor produksjonen av ilmenitt medfører enorme landskapsinngrep. Dette fremstilles monumentalt og atmosfærisk i en sorthvitt fotoserie. I et av bildene vises det 200 meter dype dagbruddet, i et annet kan vi se landdeponiet for avgangsmassene, som er en oppdemmet ørken som hvert år vokser tre meter i høyden. Temaet som disse fotografiene tar opp i seg, og som kunstneren skulle gjenfinne i sin undersøkelse av suprematistenes inspirasjon, er menneskets forhold til evigheten. Malevich’s hvite monokrom ledet Johnslien videre til de russiske mystikerne Ouspensky, og hans læremester Gurdjieff. Sistnevnte var gjennom hele sitt liv på søken etter sannheten om menneskets tilværelse, som han mente var en kunnskap som hadde gått tapt for oss. Han la ut på en lang reise fra Armenia basert på et kart som viste Pre-Sand Egypt. I følge muntlige fortellinger skulle det her finnes nedtegnelser fra en tapt sivilisasjon som forklarte vår plass i den store sammenhengen. Kunstneren trekker i dette prosjektet en parallell mellom Gurdjieff’s idé om at sannheten finnes under Egypts ørken, til Titanias landdeponi der sandmasser i 60 meters dybde begraver det naturlige landskapet. Den rene, varige, hvite fargen som symboliserer uskyld og friskhet medfører drastiske og evige inngrep i naturen. I et forsøk på å finne forklaringen på hvordan vi kan la dette skje har kunstneren vandret ned noen av de stiene som Malevich befant seg på i det han malte White on White i 1918. Kan svarene ligge begravet under sanden, i naturen og i historien? Eller finnes de i dypet av mennesket, bare man graver dypt nok?

Les mer om kunstneren..

Oversiktsbilde fra utstillingen
The Whitest White (detalj)
The Whitest White (detalj)
Self-portrait as a Painting
Malevich’s Sarcophagus in Titanium White
Oversiktsbilde fra utstillingen
1 The Whitest White (detalj)
foto, 57,5 x 82 cm
1 The Whitest White (detalj)
foto, 57,5 x 82 cm
3 Self-portrait as a Painting
foto, 60x50 cm
2 Malevich’s Sarcophagus in Titanium White
Treverk og akrylmaling, 70 x 76 x 200 cm