Utstilling 4. september - 28. september 2014

Jens Hamran Vindussalen

Jens Hamran arbeider med olje på lerret og han arbeider med flere bilder samtidig. Denne metoden betyr at malingen blir lagt på i mange omganger, og det bygges flere malingslag oppå hverandre.

Resultatet blir et mettet uttrykk. Hamran er mer opptatt av de abstrakte elementenes innbyrdes forhold til hverandre enn motiver.

Malerienes kvalitet består i spillet mellom detaljene. Og i detaljene ser man at virkemidlene Hamran bruker, er de maleriske grepene, den dynamiske påføring av malingstrøk, tynne og fete flater, fargeblandinger og pure kulører.

På utstillingen i Kunstnerforbundet vises malerier fra 2013 og 2014.

Jens Hamran bor og arbeider i Oslo.
Han er utdannet ved SHKS 1986-90, Statens Kunstakademi 1990-1994 og Kunstakademiet i Helsinki 1992-1993.

Les mer om kunstneren..

Uten tittel/orange
Flashback 83
Hvitt og grønt
Uten tittel/ m svart
Camp
Uten tittel/orange
olje på lerret, 34x33 cm
221 Flashback 83
olje på lerret, 45x55 cm
3 Hvitt og grønt
olje på lerret, 30x40 cm
7 Uten tittel/ m svart
olje på lerret, 43x58 cm
11 Camp
olje på lerret, 18x24 cm
Lamper
Bly
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
14 Lamper
olje på lerret, 42x30 cm
12 Bly
olje på lerret, 45x55 cm
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen

Hildur Bjarnadóttir 2. etasje

Subjective systems
Utstillingen Subjective systems utforsker fargers egenskaper med utgangspunkt i planter fra Hildurs jord syd på Island og akrylfarger som er industriellt produsert. De to forskjellig fargesystem har meget ulikt innhold; den industriellt lagde fargen er kjemisk fremstilt mens plantefargene bærer i seg omgivelsen de vokser i. Hildur utforsker de forskjellige kvalitetene og innholdene i disse fargetypene gjennom vev, maleri og innfarging av tekstiler. Plantene på Hildurs jord er sentral i denne utstillingen. Å undersøke et stykke land gjennom plantene som vokser der er både en subjektiv og en systematisk prosess. For Hildur betyr også jordstykket noe spesielt, et sted som er hennes eget.

Mapping a Piece of Land: Color, Material, and Earth in the Work of Hildur Bjarnadóttir

There is something very familiar and immediate in the work of Hildur Bjarnadóttir. Varicolored cloths, in solid colors or checked. The texture and weave all but ask us to touch, to feel how the fabric handles. Cut in simple shapes and arranged on the wall, the cloths all come across as paintings. Unassuming canvasses
veiling the great concentration and thought that went into their making.

Hildur Bjarnadóttir creates her works from the ground up in an almost literal physical sense. Her raw materials are linen and wool yarns and silk fabric. She weaves the linen and wool and dyes the silk. In one respect she has gone further than even the most dedicated craftspersons. For some of her works, which may truly be called investigations given the research and
experiment involved, she has made her own natural dyes, gathered the plants, boiled them down, and extracted their juice as the basis of dyes for use in coloring her yarns. It is scarcely possible to imagine getting closer to the origin of a painting than to weave the canvas and color it with one’s own dyes.

Hildur Bjarnadóttir gathers the material for her dyes at Þúfugarðar, her five-acre landholding in the Flói area, east of Selfoss. She has systematically recorded, photographed, and collected the wild plants growing on her plot of land, such as angelica, tea-leaved willow, and meadowsweet, and made from them the dyes used in the works displayed here. The works in silk are dyed in extracts of single plants. The linen and wool cloths are multicolored and woven from yarns colored partly with herbal dyes and partly with acrylic paints. They combine natural dyes, which Bjarnadóttir has handmade on her own land, with ready-made, mass-produced synthetic pigments from the realm of modern technology. From this description one might guess that the encounter of two such different worlds would lead to dissonance and conflict. On the contrary these colors of unlike derivation entwine to create color-tones that easily balance and agree.

Modern art is built on a clear separation between fine arts such as painting and sculpture and applied arts, the so-called craft and design fields, which involve useful activities such as weaving and embroidery. Hildur Bjarnadóttir dissolves this boundary by turning applied-art techniques into methods of painting. These works may be termed woven paintings, as the basic form of each is inseparable from traditional textile methods practiced by people in Iceland and elsewhere for centuries.

Bjarnadóttir does not begin with the empty canvas or cloth as the starting point and ground of a painting. The ground itself has been taken apart and put back together, as a reminder that the free, fine arts rest on the work of those never valued at full worth, the skill and training of craftspersons and industrial workers. Women’s crafts have not been placed high in art´s ranks of honor.

A certain ambiguity resides in the composition of the picture surface. The monochrome ground gains new meaning through the patterns resulting from
different methods of weaving and crocheting threads. A multicolored pattern of vertical and horizontal bands may be seen as either a colorful table linen or a geometrical-abstract painting. The familiar checked tablecloth that is sometimes allowed to peep from the still-lifes of French Cubists or Icelandic abstract painters here takes center-stage and assumes
independent life. The roles are reversed. We are
invited to view an abstract painting in a checked cloth, not a checked cloth in an abstract painting.

Hildur Bjarnadóttir’s work is remarkable for the way it evokes the complex relationship between color, material, and earth. In our modern world natural colors live in constant close quarters with the synthetic color-systems that surround us. Natural colors have lost ground to synthetic colors and the endless
possibilities that technologized color-production offers. The relation of color to material is particularly striking and strong in these woven paintings because it has to do with their origin and meaning. These colors manifest the earth, not the colorless world of technology but the mortal earth we belong to.
Bjarnadóttir limits herself to organic colors, crushes the essence from that surface of earthly flora that thrives in sunshine, and indeed her works reveal a sympathy with the life-supporting earth that
nourishes not only vegetation but man and beast. Here color is something more than an impression of the countryside; it is a relic of the land in condensed and dried form.

For artists, pigments are material resources just as plaster, marble, paper, and pencil are. In Hildur
Bjarnadóttir’s work colors are not merely material resources but benefits of the land. Dye functions as both a visual and physical conduit to the land where the plants grow. It maps the land with color. This is quite removed from the view of color as a technical aspect of executing an artwork or as a product to be chosen from a catalogue or palette. Our age is
perhaps jaded by the glut of synthetic colors that have strayed far from their origins and soils. If so, it rests solely in the hands of artists to rediscover the source.
Gunnar J. Árnason

Les mer om kunstneren..

substans: tofarvet pil, kvan, engnellikerod, åkersnelle, gulmaure, almindelig  mjødurt, aksblomstret frytle, fruebær, almindeling løvefod, storkenæb,
Sansing: Åkersnelle og Festgress
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
2 substans: tofarvet pil, kvan, engnellikerod, åkersnelle, gulmaure, almindelig mjødurt, aksblomstret frytle, fruebær, almindeling løvefod, storkenæb,
plant dyed wool, acrylic paint on linen thread, handwoven , 40 x 33 x 2 cm
6 og 7 Sansing: Åkersnelle og Festgress
plant dyed silk, 80x51 cm og 216x250 cm
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen

Jeannette Christensen

HOLDING BALANCE
En bakenforliggende referanse og omdreiningspunkt for denne utstillingen er et maleri av barokkmaleren Johannes Vermeer, på engelsk titulert Woman holding a balance (1664). Vermeers maleri viser en kvinne som forsøker å få en vekt i balanse.

Dette motivet gjentas i fire av polaroidfotografiene i denne utstillingen. De viser en kvinne og en mann som på likt vis holder en vekt. På forskjellige plan er spørsmålet om balanse også noe som går igjen i de andre arbeidene i utstillingen. Andre momenter er tid, representasjon, fordobling og speiling. Med henhold til tidsdimensjonen så er de portretterte personene i polaroidfotografiene fotografert med tyve års mellomrom, selv om motivet er det samme. Den felles tittelen på disse fotografiene er da også The Passing of Time.

I et tredje par med polaroidfotografier ser vi den mannlige figuren som heller melk, med referanse til et annet av Vermeers malerier som viser en kvinne som gjør nettopp denne handlingen. Rett ved er skulpturen Spilling, et bord med et drikkeglass med hvit væske som ligger veltet. Den hvite væsken har rent utover.

Christensen krysser ikke bare en kjønnsmessig, men også en etnisk og religiøs skillelinje i forhold til Vermeers balansemotiv. Hun lar en ung palestiner og muslim tre inn i den kvinnelige rollen i Vermeers maleri i et av sine fotografier. I oransje kjortel og hijab holder hun vekten ettertenksomt.

Et annet bilde bygger på et maleri av René Magritte malt i 1937, med tittelen La reproduction interdite («Den forbudte reproduksjon»). Magritte spiller her med forestillingen om bildet som representasjon og speiling. I stedet for å se seg selv speilet, gjentar figuren bare seg selv. Den mannlige figuren blir ugjennomtrengelig, ikke i stand til å se seg selv. I sin fotografisk manipulerte versjon av Magritte har Christensen erstattet den mannlige figurens bakhode med et pressefoto av gjerningsmannen bak 22. juli sett bakfra under rettssaken. Dette peker både på Behring Breivik som person, som offentlig figur og representasjon i media. Det berører også spørsmål som brått fikk en tvingende karakter, omkring sannhet, selvbedrag, nærhet og distanse, ondskap, representasjon og selviscenesettelse. Skjermen Black Mirror på motstående vegg fanger i sin monokrome tomhet opp mange av disse spørsmålene og er samtidig et speil og referanse til skjermene vi alle bruker for å søke og spre informasjon.

Den todelte videoprojeksjonen kalt Ramallah Coffee Break (20/03 og 21/03 2013) ble filmet to påfølgende dager på samme sted med de samme to betrakterne som setter seg utenfor kafeen og ser på livet. Denne videoen er et samarbeid mellom Christensen og Dirkjan van der Linde. Den urbane scenen er ikke spesielt påfallende, det kunne mer eller mindre vært hvor som helst. Men midt i denne hverdagsligheten ser vi på dag to – som en påminnelse – soldater i gatene. På denne dagen var president Obama på besøk. Som vi alle har kunnet følge i sommer har konflikten mellom Israel og Palestina – med Israel i rollen som okkupant og ulovlig bosetter – blusset opp igjen med sin dødelige logikk.

Christensen er opptatt av hvordan kunsten kan reflektere en politisk og samfunnsmessig virkelighet. Som professor ved Kunstakademiet, Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) har hun tre år på rad tatt med seg studenter fra Kunstakademiet til Ramallah og holdt workshop på International Art Academy Palestine. I mars-april 2013 laget hun utstillingen Nærhet og distanse i Deichmanske hovedbibliotek og en publikasjon knyttet til utstillingen sammen med studenter fra Kunstakademiet. Utgangspunktet var 22. juli og hvordan det som skjedde denne dagen berører oss i videre forstand.

Les mer om kunstneren..

La reproduction Interdite
Holding Balance
Ramallah Coffee Break
Oversiktsbilde fra utstillingen
Oversiktsbilde fra utstillingen
8 La reproduction Interdite
c-print
2 Holding Balance
c-print 2014 Edition 5 + artist proof
7 Ramallah Coffee Break
video (20/03 og 21/03-2013)
Oversiktsbilde fra utstillingen
Oversiktsbilde fra utstillingen