Utstilling 30. oktober - 23. november 2014

Ørnulf Opdahl Overlyssalen

Noe av det spesielle med Ørnulf Opdahls kunstnerskap er dens nære tilknytning til malerens hjemtrakter: hans interesse for hav, maritim kultur og det kyst- og fjordlandskap han er oppvokst i. Det er et gjensidig, nærmest symbiotisk forhold. Som han sier: Jeg både henter fra og gir noe tilbake til landskapet.

Under kunstutdanningen i Oslo på 1960-tallet, søkte han i forskjellige retninger innen modernismens og samtidens kunst som popart, surrealisme, abstrakt sen-modernisme. Han var også opptatt av japansk buddhistisk kunst og engelsk figurasjon (særlig School of London malerne). Han slo tidlig igjennom og de første utstillingene hans ble utsolgt! Han foretrakk rimelige medier – akvarell/gouache og tempera og noe i akryl og olje. Han undersøkte forskjellige kunstneriske uttrykk, en fabulerende, surrealistisk stil med non-figurative så vel som figurative elementer. Men etter hvert ble fortellende motiver mer hyppige, men med et personlig, mytisk innhold. Det håndverksmessige både inspirerte ham og det maleriske utfordret ham til stadig å prøve nye veier.

Hele tiden hadde en idé om å komme tilbake til hjemstedets trakter og finne et malerisk uttrykk for de sterke følelsene han hadde overfor naturen der. Det forundret ham ofte at det ikke bare var å male i vei, men han måtte bruke nesten tjue år på å avklare den maleriske tilnærmingen etter å ha flyttet hjem i 1971. På 1970- og 1980-tallet fortsatte han å eksperimentere med store arbeider på papir med kull, pastell og tempera – en spontan og assosiasjonsrik billeddiktning med drømmeaktige innslag. Samtidig begynte han å male motiver med utgangspunkt i naturen på Sunnmøre. Mens han var professor i maleri på Statens kunstakademi tok han opp igjen interessen for menneskekroppen i sine malerier, men uten å benytte modell. Opdahl får frem mange forskjellige billeduttrykk i denne perioden som sier noe om bredden i hans kunstneriske talent. Han er en fabulerende, surrealistisk maler som i 1989 under arbeidet med Brennende by, finner frem til en teknikk som gjorde ham i stand til å ta fatt på oppgaven med kyst- og fjordmotivene i Sunnmøre. Det var da gått nesten 20 år siden han flyttet til Godøya.

Fra og med 1990 har kunstnerskapet dreid seg rundt natur og miljøer i regionen og det er blitt et unikt kunstnerisk fordypningsprosjekt uten sidestykke i norsk samtidskunst. Han maler motiver som ofte har en forankring i barndomsopplevelser i byen Ålesund – han tilbakefører f.eks. havnen i sentrum, og som han sier,_ ikke alle nybygde områder har vært til fordel for bymiljøet…_ Den største utfordringen utgjør naturopplevevelser fra kyst- og fjordlandskapene som han stadig har kommet tilbake til i snart 25 år.

Der er den poetiske dimensjonen han søker i disse bildene. De tar utgangspunkt i grunnstrukturene i landskapet slik klimatiske- og naturmessige forhold har lagt til rette for. Han er ingen sol- og søndagsmaler, men utfordringen ligger i det grå, det mørke lyset og det voldsomme ved naturopplevelsene her. Opdahl sier det slik: Å stå ute å male er et helvete med lyset som skifter hele tiden. En milliard detaljer og så skal du begynne arbeidet med å forenkle… Denne form for dialog med naturen har jeg aldri mestret. Jeg baserer mine bilder på minner, på opplevelser som synker inn. Jeg må bygge videre på de voldsomme inntrykk og la det modne i meg.

Det er blitt en serie motiver som feirer det grå Vestlandet, fjell- og fjordstrøk langs Mørekysten og som har en nærhet til naturopplevelsen, kanskje overraskende i og med at han arbeider fra minnet! Han får telefoner fra folk som sier; Du må se ut, nå er det akkurat som i bildene dine… Det var kanskje denne nærheten til det landskap han vokste opp i, og har vært i så intim dialog med et langt liv, som har gitt landsdelen sin mest trofaste og intense skildrer av natur, miljø og lysforhold akkurat her. Desto hyggeligere for kunstneren er det at disse bildene blir forstått og satt pris på langt ut over landets grenser. Han seiler og maler i hele det gamle Norges øyrike i vest. Folk kjenner igjen hans fargeskala – poesien i det mørke og i det grå, og hans intense forhold til lyset i Europas nordlige egner. Han er en maler fra det store Nord ofte med et sterkt melankolsk uttrykk, men motstridende nok – og det er en kunstnerisk utfordring på disse breddegrader, en ladet og kraftfull melankoli!

Holger Koefoed

Les mer om kunstneren..

Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
Fjell III
Bål
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
1 Fjell III
olje på lerret, 40x40 cm
2 Bål
olje på lerret, 170x170 cm
Oppklaring
Sidelys
Nattseilas
Tind
Lyset i fjorden
3 Oppklaring
olje på lerret, 70x100 cm
4 Sidelys
olje på lerret, 90x90 cm
5 Nattseilas
olje på lerret, 170x170 cm
6 Tind
olje på lerret, 100x100 cm
7 Lyset i fjorden
olje på lerret, 100x100 cm
Gjenskinn
Snøfall
Vintervei
Alnes
Havn
8 Gjenskinn
olje på lerret, 120x120 cm
9 Snøfall
olje på lerret, 170x170 cm
10 Vintervei
olje på lerret, 50x60 cm
11 Alnes
olje på lerret, 100x100 cm
12 Havn
olje på lerret, 100x100 cm

Victor Mutelekesha Vindussalen

Territorial integrity?
“The concept of territorial integrity is as old as the sovereign State. It is fundamental to the Westphalian State system, and underlies the contemporary rules of international law on the use of force, as embodied in the Charter of the United Nations and customary international law.
Many now challenge this view of the world. The increasing importance of international human rights law, including the right of self-determination made this view outmoded. Some would even go so far as to suggest that in an age of globalization the principle of territorial integrity no longer has the importance it once had”. Michael Wood.

Should we lend a blind eye and a deaf ear to the state’s imposition of control systems that infringe on an individual’s freedoms and well-being; forcing one to sacrifice who they are and what they really are and stand for?

It wasn’t until his banishment from Florence that Dante began work on his Divine Comedy, probably because he now had time to reflect of the ills of the city state he helped govern and from where he too banished others before him. He seriously indulges not only in ripping apart the “integrity” of Florence but also on its self-critique.
Inferno is followed by Purgatorio and Paradiso; a path he sees as the rightful one for the eventual betterment of the human condition. In Paradiso he relies on traditional associations, such as the one between Venus and romantic love. The first three spheres (which fall within the shadow of the Earth) are associated with deficient forms of Fortitude, Justice, and Temperance. The next four are associated with positive examples of Prudence, Fortitude, Justice, and Temperance; while Faith, Hope, and Love appear together in the eighth sphere.” Dorothy L. Sayers

About the Exhibition
All the elements In this exhibition have been inspired by selected components from Dante’s divine comedy, This project is in part my critiques of issues that I find worthy a mention and dealing with as an urgency of “now” to better our human condition.
Questioning policies that subjugate some people of nations, city-states or any self-governing territories is always seen by “the powers that be” as an infringement of the “integrity” of that state and somehow bringing it into disrepute the “Territorial integrity” of that state since the questioning might inspire the subjugated to rise up. Some would even slap treasonous charges even when the query has nothing to do with territorial dispute. We should only call ourselves civilized when every single one of us feel they belong wherever they may be in ways they deem right and not as stipulated by the powers that be.

The people of Al Quoz
In what I would call the lamentation of the state of a laborer, Karl Marx writes, “We have proceeded from the premises of political economy… we have shown that the worker sinks to the level of a commodity and become indeed the most wretched of commodities; that the wretchedness of the worker is in inverse proportion to the power and magnitude of his production”. “The people of Al Quoz” highlights the wretched laborer of Dubai.
Print. 50X75cm

World Order
“There are constant laments about the so-called loss of norms and values in our culture. Yet our norms and values make up an integral and essential part of our identity. Therefore, they cannot be lost, only changed. That is precisely what has happened: a changed economy reflects changed ethics and brings about changed identity. The current economic system is bringing out the worst in us… Our society constantly proclaims that anyone can make it if one just try hard enough, all the while reinforcing privilege and putting increasing pressure on its overstretched and exhausted citizens. An increasing number of people fail, feeling humiliated, guilty and ashamed. Those who fail are deemed to be losers or scroungers, taking advantage of our social security system.” Paul Verhaeghe
Therefore, to avoid this humiliation, accumulation of “wealth” by any means necessary has become a norm. This topographic piece is informed by my statistics of how many citizens per 100000 of a given region of our world are looked up in prisons for all kinds of crime. What you first encounter are flat continents and islands, but the undulations of the cost line revels evidence of where the problem is severe and where it is not.
Used mattress and plywood. 90X190cm

Global Lingua topography
“Global Lingua topography” is a sculpture installation developed not only as a monument to lingua distribution, but also as a testament to what tolerance looks like. In my opinion, tolerance overtime is the only ingredient that allows for flourishing of cultures and subcultures from which language is born. Tolerance, genuine equality and respect of the other is the fountain from which self-determination springs. Language is a signifier of self-determination; that self-determination is always at its highest when equality is not just an academic discourse but inherent in a culture.
Plywood. 245X122X40cm

Seeing blue
This portrait is a defiant expression of my Grandfather at the suggestion that he should relocate after the burial of my Grandmother. He said we were mistaken to think he could not survive and that he thrived in the plain living that he in fact did for 98 years. He declared, “I lacked nothing though you assume so”. It then dawned on me that perception alone of the “other” should never be the grounds to form any kind of conclusion because what we all value is different.
The piece is called “Seeing blue” because it is blue but also I adopted the concept of “blues music” which is a form of lamentation. We lamented his living conditions but in turn, he lamented our inability to understand what he valued most and kept him going.
Acrylic and plywood. 70X190X20cm

Hole
Directly inspired by Dante’s inferno is this “bottomless hole” in the center of an unevenly spiraling segment of an abstract landscape. What seems like a single surface color brakes into several as the spiral reaches the mouth of the “sinkhole” plunging them all into invisibility.
Humanity is at its worst when we identify for better or worse by color and creed and when we define an individual by them, hence in this sculpture colors are most prominent at the most volatile of location; the plunge.
Acrylic and Plywood. 90X190X90cm

City Escape
City skyline is the physical embodiment of our simplistic self-perception of being civilized and wealthy; the higher we build the more noticed we get hence attracting more money and dreamers who want to be part of this “success story”. Yet, when reality sneaks in we consider moving to the countryside. Instantaneously we realize we have been trapped by the alleged conveniences of living in the city, so we become dreamers of a better life in the countryside trapped within the invisible walls of the city.
City escape is montage of a collection of some of the city skylines in the world with a wall imitating one of the most active physical walls separating West-bank and Israel in the foreground.
Acrylic and Plywood. 90X190X6cm

Les mer om kunstneren..

Installasjonsfoto fra utstillingen
City Escape
Seeing blue
“Global Lingua topography”
“Global Lingua topography” -detalj
Installasjonsfoto fra utstillingen
1 City Escape
Acrylic 1 and plywood, 90x190x6 cm
4 Seeing blue
Acrylic 1 and plywood, 70x190x20 cm
5 “Global Lingua topography”
Plywood, 245 x 122 x 40
3 “Global Lingua topography” -detalj
Plywood, 245x122x40 cm
World Order
3 World Order
Used mattress and plywood, 90x190 cm

Markus Li Stensrud 2. etasje

PHANTOMS OF MODERNISM

I et fotografi av den rumenske skulptøren Constantin Brâncuşis (1876–1957) legendariske atelier i Paris, stirrer to sentrale modernistiske gjenferd mot oss fra en hylle i bakgrunnen:
en byste i gips av Sokrates, og en grovt hugget byste i tre, åpenbart av afrikansk opprinnelse.

Et av modernismens mantraer var, med Brechts ord, ”å slette alle spor”. Med utstillingen Phantoms of Modernism leter Markus Li Stensrud opp disse sporene i et forsøk på å mane frem modernismens gjenferd.

”The invention of beauty by the Greeks, that is, their postulate of beauty as an ideal, has been the bugbear of European art and European aesthetic philosophies”, skriver Barnett Newman i essayet The Sublime Is Now (1948), sitert av kunsthistoriker Elisabeth Prettejohn i boken The Modernity of Ancient Sculpture (2012). Prettejohn argumenterer for et annet perspektiv på antikk kunst enn Newmans: ”It is true that the consummate classical Greek sculpture has done more for garden design and certain dictators than for the progressive arts. But with the fragmented Greek sculptures, especially the Elgin and the Aegina marbles, the quite opposite can be argued”. Prettejohn hevder at annekteringen av de nevnte marmorskulpturene på begynnelsen av 1800-tallet, og måten man ivaretok deres fragmentariske form på i utstillingsarrangementene ved British Museum og Glyptoteket i München, var svært sentralt i utviklingen av ideen om det abstrakte og fragmentariske som et selvstendig estetisk uttrykk. En passasje i en tekst av Malevich fra 1910 bygger opp under Prettejohns teori: ”When walking through the Glyptothek in Munich I had a sensation of a dissolution of the finite material world and a vision of pedestals of coloured light, not displaying fragments of marble sculptures, but the pure, immaterial essence of art and humanity”. I årene som fulgte, utviklet Malevich sin egen kunstretning, kalt suprematisme: kombinasjoner av enkle geometriske former malt i et begrenset antall farger, eller det han selv betegnet som ”fragments of solidified phantoms caught on their journey through space”. I boken The None-Objective World, skrevet i 1920, men utgitt først i 1927, gikk han så langt som til å presentere suprematismen som et teoretisk fundament for et fremtidig, planetarisk satellittsystem: ”Between the Earth and the Moon a new Suprematist satellite system can be constructed (…) leading the way for a four-dimensional, immaterial existence for mankind”. Samme år designet han en suprematistisk tekanne, med tilhørende kopp, for Den statlige porselensfabrikk i Petrograd.

Som et resultat av de stadig ekspanderende afrikanske koloniene, ble det fra begynnelsen av 1870-årene, og i tiårene som fulgte, bragt store mengder afrikanske skulpturer til Europa. Enkelte av disse havnet på Musée d’Ethnographie du Trocadéro i Paris. Brâncuşi har beskrevet sitt første, av det han selv påsto var over hundre, besøk til Trocadéro: ”It was like entering the fourth dimension: the shapes, colours and perspectives were of another planet”. I 1934 ble hans 30 meter høye monument Endless Column reist i Targu Jiu, Romania. I et brev til sin venn Marcel Duchamp skrev Brâncuşi: “This is the Providence of my Column: to get transformed by lightning in order to unite the sky with the earth, to serve as a bridge between dimensions that ceaselessly expand and contract, to lift the Moon back to its proper place”.
I 1876 beskrev oppdageren Henry Morton Stanley et møte med Amahagger-stammen i Kongo, der søyler av kokosnøttskall ble anvendt i religiøse seremonier. Stanleys beskrivelse ledet den skotske sosialantropologen James George Frazer til grundigere feltstudier av Amahagger-stammens levesett. I boken The Golden Bough (1890) skriver Frazer:

In a pagan rite, naked men gathered around a column made of coconuts, looking almost endless as the top disappeared in the crowns of the palm trees surrounding the circular clearing. (…) Then, at the peak of the ecstatic dance, one of the men began to climb up the column, higher and higher, until he vanished out of sight. (…) After sunset the exact same rite was repeated in the flickering light of open fires and flaming torches. (…) I later learned that the rite was held in honour of the Sun and the Moon. As the tribal chief explained: ’We climb to the Moon in the daytime to avoid being blinded, and to the Sun at night-time to avoid being burned’.

Et eksemplar av Amahagger-stammens kokosnøttsøyler ble, fra 1907–1909, utstilt ved Musée d’Ethnographie du Trocadéro, og med Endless Column på netthinnen er det sannsynlig å anta at flere av Brâncuşis utflukter til Trocadéro ble foretatt i det nevnte tidsrommet.
Også for andre kunstnere, med Picasso som det mest opplagte eksempelet, markerte et besøk til Trocadéro et veiskille. Den primitive kunsten ble ansett som et godt utgangspunkt for kritikk av konservativ, borgelig smak og vestlig ideologi, og fungerte nærmest som en ferdig utformet sjablong for avantgardistisk kunst. I The Myth of Primitivism skriver kunstneren Susan Hiller: ”Tribal art was a model that could be quoted and copied without bearing the risk of being accused of plagiarism”.

I utstillingen Phantoms of Modernism anvender Markus Li Stensrud modernismen på samme måte, som en kilde som fritt siteres, kopieres og omformes. Den franske filosofen Paul Ricoeur (1913–2005) skriver i sin bok History and Truth (1955):

When we discover that there are several cultures, even multiple universes, instead of just one, and consequently at the time when we acknowledge the end of a sort of cultural monopoly, be it illusory or real, we are threatened with the destruction of our own discovery. Suddenly it becomes possible that there are just others, that we ourselves are an ’other’ among others. We often ask if life exists ’out there’, but from a cosmic perspective we are already ’out there’. All meaning and every goal having disappeared, it becomes possible to wander through history and civilisations as if through vestiges and ruins. The whole of mankind becomes an imaginary museum.

I et slikt museum kan modernismen sidestillles og smeltes sammen med de ulike delene av sin egen opprinnelseshistorie. Om gjenferdene overlever fusjonen, gjenstår å se.

I utstillingen inngår også et lydverk av komponist Øyvind Torvund, laget i samarbeid med kunstneren.

Phantoms of Modernism er en ny gren i prosjektet Everyone’s Gone to the Moon, som ble påbegynt i 2008. Prosjektet er både et kunstprosjekt og et forskningsprosjekt der månen fungerer som omdreiningspunkt. Ved å undersøke månens posisjon i politikk, ideologi, mytologi, litteratur, kunst og vitenskap, revitaliserer Markus Li Stensrud gjennomtematiserte, nesten uttømte motiver, og nærmer seg politiske og kulturelle autoriteter og ideologer som kuriosa, slik man ville nærme seg gjenstander i et raritetskabinett.
Markus Li Stensrud (f. 1983) er bosatt i Oslo, og fullførte sin mastergrad ved Statens Kunstakademi i 2011. Installasjon, skulptur og tekst er de mest fremtredene bestanddelene i hans kunstneriske virke. Han har hatt residens på W17 i Oslo (2013-14), separatutstilling på KUNSTrePUBLIK i Berlin og deltatt på flere gruppeutstillinger, blant annet: En kunstner som samler kunst, Vestfossen Kunstlaboratorium; Sparebankstiftelsen DNB NORs stipendutstilling 2012, Oslo Kunstforening; Unge kunstnere fra Hedmark, Kunstbanken, Hamar. Dette er hans første separatutstilling i Norge.

Øyvind Torvund (f. 1976) er en norsk samtidskomponist. Av nyere verk kan nevnes: Det abstrakte i folkekunsten, Ultima 2014; School/Mud Jam/Camp Fire/Action Tape, Issue Project Room, New York 2014; Constructing Jungle Books, Museum für Naturkunde, Berlin 2014. Torvund mottok Arne Nordheims komponistpris i 2012.

UTSTILLINGEN ER STØTTET AV:
Norsk Kulturfond
Billedkunstnernes Vederlagsfond
NOTAM

Les mer om kunstneren..

Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen
Installasjonsfoto fra utstillingen