Kommende utstillinger

6. mai - 7. juni
Gjenåpning
Silje Figenschou Thoresen
Karen Klim

13. august - 13. september
Marius Engh
Lydia Hauge Sølvberg
Magnus Oledal
Ian Giles

17. september - 18. oktober
Marie Buskov
Vegard Vindenes
Åsil Bøthun
Martine Linge

Pressekontakt

Kjersti Solbakken,
Daglig leder
kjersti@kunstnerforbundet.no

Pressemelding


Kunstnerforbundet, 20. februar 2020

Velkommen til nye utstillinger torsdag 27. mai kl. 18!

Solveig Lønseth

OVOM
Overlyssalen
27.02.-04.04.2020

Når Solveig Lønseth inntar overlyssalen på Kunstnerforbundet, er det blant kjennere av hennes kunstnerskap knapt noen overraskelse at utstillingen kretser rundt nettopp dagslyset – som så mange av hennes øvrige verk. Men der hennes tidligere prosjekter har vært drevet av dagslysets tilstedeværelse, gjennom dets samspill med lyssensitive overflater og utstillingsrommets arkitektur, er det obstruksjonen av dagslyset som er avgjørende denne gangen.
Verket OVOM er utviklet spesielt for overlyssalen på Kunstnerforbundet. Da rommet ble innviet i 1919 var det brunrøde, polerte kalksteinsgulvet og dets møbler svøpt i et bløtt lys filtrert gjennom glasstaket. Oppføringen av overlyssalen var de unge arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas’ aller første fellesprosjekt. Rommet står som et unektelig frampek mot duoens overlyssaler i Kunstnernes Hus ti år senere og deres interesse for samspillet mellom kunst og arkitektur. Et samspill og en forhandling som Lønseth nå gjenopptar 100 år senere.

Overlyset har historisk stått i en særstilling i visningsrom for kunst. Det diffuse lyset gir jevn belysning uten skarpe skygger og manifesterer sammen med hvite vegger en forestilling om nøytralitet, standardisering og kontroll over visnings- og lysforholdene. Samtidig står overlyset som symbol på en institusjonell monumentalitet som ofte assosieres med museumsarkitektur.

Da Solveig Lønseth gikk ut av Kunstakademiet i Oslo i 2015, hadde hun allerede utviklet en kunstnerisk praksis der en samstemt interaksjon mellom steders egenart, arkitektur og naturlig lys gikk som en rød tråd. Så da Solveig innledet arbeidet mot sitt avgangsprosjekt til Kunstnernes Hus, som huser avgangsutstillingen, var det naturlig at nettopp overlyset i salene tegnet av Blakstad og Munthe-Kaas skulle spille en avgjørende rolle. Overraskelsen var derfor stor da det ble kjent at utstillingen skulle avholdes i byggets første etasje nettopp det året, i saler der overlyset naturlig nok glimrer med sitt fravær. For å bøte på dette lot hun en 60 meter lang fiberoptisk kabel slynge seg fra himlingen i overlyssalen og ned gjennom bygningskroppen. I enden av kabelen kunne betrakteren skimte et glimmer av overlyset, direkte frembrakt fra etasjen over.

På Kunstnernes Hus ble den fiberoptiske kabelen en skulptur som gjennom sine optiske egenskaper brakte overlyset ned én etasje med så lavt tap av lys som mulig. I OVOM fortegner situasjonen seg ganske annerledes. I Kunstnerforbundets overlyssal er de 108 trådglassplatene belagt med en tynn film som avhengig av betraktningsvinkelen enten slipper lyset gjennom eller blokkerer det, en teknologi som benyttes som personvernsfilter på telefon- og dataskjermer. Mikroskopiske lameller i plastfilmen avgjør hvorvidt filmen er gjennomsiktig eller svart for betrakteren, ikke ulikt persienner i et vindu. Filmen slipper lyset gjennom, men inviterer samtidig til å tenke at det er borte. Lysets bevegelse og betrakterens ståsted har gjenklang i tittelen OVOM, som er en kombinasjon av preposisjonene oven og omkring.

I fraværet av direkte tilgang til overlyset til Blakstad og Munthe-Kaas på Kunstnernes Hus pleiet hun nennsomt lyset og transplanterte det intravenøst til etasjen under. Når hun nå har fri tilgang på overlyset sperrer hun det tilsynelatende ute? Hva er det med Solveig Lønseth og denne tilbakevendende interessen for nettopp overlyset?

Selv om et høyteknologisk materiale også her utgjør en sentral bestanddel av verkets manifestasjon er teknikken underordnet noe langt større – en tilrettelegging for betrakteren til å erfare rommet på en hittil ukjent og uhildet måte.
Filteret poengterer interaksjonen mellom kroppens plassering og rommet – det handler ikke primært om hva som skjules og vises gjennom filteret. Det handler om opplevelsen av å være til stede.
- Espen Gleditsch

Solveig Lønseth (f 1986, Inderøy) bor og arbeider mellom Oslo og Ørland. Hun er utdannet med master i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo, KHiO (2015). Hun har hatt separatutstilling ved visningssteder som Rundum, Tallin (EE), Trøndelag Senter for samtidskunst, Trondheim og har deltatt i en rekke gruppeutstillinger inkludert Seeable/Sayable, Kunstnernes Hus, Oslo; BMC An Interdisciplinary Experiment ved Hamburger Bahnhof, Berlin og Innland, CCC OD, Tours. Hun har mottatt utmerkelser og anerkjennelse for sitt arbeid i form av priser og stipendier. I forbindelse med deltakelse ved FFF’s Vårutstillingen 2018, ved Fotogalleriet i Oslo, ble hun tildelt Bildende Kunstneres Hjelpefonds fotokunstpris for arbeidet KOLO KLORO KROMIA. Lønseth er innkjøpt av Oslo Kommunes kunstsamling. Utstillingen hennes i overlyssalen ved Kunstnerforbundet i 2020 er hennes første solopresentasjon i Oslo.
Lønseth deltar for tiden i Kunstnerforbundets nysatsning Atelier Kunstnerforbundet.
Atelier Kunstnerforbundet er støttet av Sparebankstiftelsen, Fritt Ord, Talent Norge og Bildende Kunstneres Hjelpefond.

Silje Figenschou Thoresen

Grunden var stenet, og græstørv fandtes næsten ikke
dette er alt hva man har

Vindussalen og Kabinettet
27.02.-04.04.2020

Silje Figenschou Thoresens skulpturer og tegninger bunner i den samiske designtradisjonen hun har vokst opp i. Tradisjonen tar utgangspunkt i hva man måtte ha for hånden av kunnskaper og materialer når et problem skal løses. En gjerdereparasjon utføres av tau, pinner og staur. Et tørkebur bygges av bestanddelene fra en tidligere gjerdereparasjon. Et kar skjæres til av en kanne for å trutne et sleggeskaft. Estetikken i denne designtradisjonen kan virke tilfeldig, men er først og fremst bestemt av materialene, den kunnskapen man har eller ikke har, og vissheten om at «om jeg sager denne planken i to, kan jeg en gang i framtiden stå her med en planke som er for kort.» Materialene bearbeides minst mulig.

Figenschou Thoresen benytter seg av den samme estetiske tradisjonen. Pinnens, tauets og plankens vilje og logikk styrer prosessen på samme vis som i selvbyggertradisjonen.

På femti- og sekstitallet ga Povl Simonsens ut et verk i flere bind med arkeologiske arbeider hvor han mente at man måtte slutte å spørre seg når samene vandret inn i området. Spørsmålet i seg selv er et dogme. Han viste med sine funn at da den samiske kulturen oppstod, da var vi allerede her. Samene vandret ikke inn i området, vi var her da vi ble samer. Tegningene i serien Vandret Linje er basert på disse arkeologiske tegningene til Simonsen: opptegninger, plantegninger og snitt; boplasser, verktøy, vandringsmønstre, kystlinjer; gresstorv, brenntorv, brolegning, og ildsteder er alle former Thoresen har brukt for å fritt fabulere videre. De fremstår derfor som i bevegelse fra arkeologiske og antropologiske landskap til et objekt til en linje satt løs og videre til et oppløst landskap.
- Utdrag fra tekst av Niilas Helander

På samme måte som Figenschou Thoresen bygger blir også tegningene hennes skapt. En fri utforskning handler i stor grad om å la linjen lede vei. Med utgangspunkt i arkeologisk materiale fra Varanger som tar for seg samisk tilstedeværelse i området, blir funnplasser, vandringsmønstre og redskaper et materiale som inngår i egne konstellasjoner. Uten å la seg diktere av vitenskapen som ligger til grunn for det arkeologiske utgangspunktet lar Figenschou Thoresen øyemål, slitne tusjer og improvisasjon skape nye figurer og nye landskap.

Silje Figenschou Thoresen (f. 1978) bor og arbeider i Kirkenes. Figenschou Thoresen er utdannet interiørarkitekt/møbeldesigner ved Kunsthøgskolen i Bergen, og Konstfack, Stockholm. Hun har hatt separatutstillinger på visningssteder som Terminal B, Kirkenes (2019), Sami Centre for Contemporary Art, Karasjok (2015) og Trondheim Kunsthall (2014). Hun har i tillegg deltatt på en rekke gruppeutstillinger ved steder som Estonian Museum of Contemporary Art, Tallin (2019), Tromsø Kunstforening (2019), Festspillene i Nord-Norge, Harstad (2018), Sámi Dáiddaguovddáš, Karasjok (2018), LIAF (2017) og Trøndelag senter for samtidskunst (2013) og Liljevalchs, Stockholm (2014) for å nevne noen. Figenschou Thoresen har også gjort offentlige utsmykninger på Konstfrämjandet sitt Stockholmskontor og Marttigården i Sverige.
Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond, Norsk Kulturråd, Samiske Kunstnere og Forfatteres Vederlagsfond.

Karen Klim

Nye fortellinger
Salene i 2. etasje
27.02.-04.04.2020

Karen Klim viser i utstillingen Nye fortellinger en serie nye arbeider i glass. Med utgangspunkt i vasen utforsker hun beholderens naturlige og kroppslige vesen. Arbeidene veksler mellom ytterpunkter som spenner fra det organiske til det stiliserte, fra det lekne og spontane til det presise.

Vann, is og natur som har blitt transformert av frost er elementer som ofte inspirerer Klims verk. Det hun ønsker å fange i verkene sine, via det flytende varme glasset, er formens sensualitet og karakter. Gjennom sin formmessige utforskning forteller Karen Klim historier som er frosset i tid, som ville vekster innkapslet i en isbre. Titler som Tidlig vår, Fra skogen og Rimfrost forsterker Klims kobling til naturen.

Arbeidene utforsker spenningen mellom kontraster, form og overflate, det transparente og det ugjennomtrengelige og det grunnleggende men like fullt paradoksale ved at fast materie kan være gjennomsiktig.

Med sine kroppslige og organiske elementer minner de oss om at pusten er et av de aller viktigste redskapene for en glassblåser. Arbeidene er tilvirket i en prosess hvor glasset vekselsvis bearbeides både i varm og i kald tilstand. I varmen bearbeides ideen i samspill med hånden og kroppens bevegelse som styrer formgivningsprosessen og hvert intuitive innfall setter spor i løpet av et øyeblikk. I kald tilstand blir glasset utsatt for mer brutale prosesser som sandblåsing, fasettsliping og polering. Komposisjonelle avveininger tas gjennom det kontinuerlige skiftet mellom den urgamle glassblåsningsteknikken og den mer industrielle tilnærmingen i slipeprosessene.

Karen Klim (F. 1951, København) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Kunsthåndverkerskolen i København og Glasskolen i Orrefors, Sverige. I 1978 etablerte hun egen glasshytte på Frysja i Oslo hvor hun fremdeles arbeider. Hun har hatt separatutstillinger ved visningssteder som Søgne gamle prestegård (2017), Galleri Blås & Knåda, Stockholm (2016), Kunstbanken, Hedemark Kunstsenter (2015), Galleri Svalbard, Longyearbyen Svalbard (2014) og Kunstnerforbundet (2012). Hun har i tillegg deltatt på en rekke gruppeutstillinger i inn og utland, blant annet ved Peder Balke-senteret, Kapp (2018), Soli Brug Galleri, Greåker (2014), Kunsthåndverk 2012 Kunstindustrimuseet Oslo (2012), Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden (2008), Ålesund Kunstforening (2007) og Sandefjord Kunstforening (2005) for å nevne noen. Arbeidene hennes har blitt vist på internasjonale messer som Nomad Circle i St Moritz, Collect i London og SOFA i Chicago. Arbeidene hennes befinner seg i en rekke samlinger, som blant andre Victoria and Albert Museum i London, Kunstindustrimuseet i København, Bornholms Museum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, KODE, Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design, Nordnorsk Kunstmuseum og Sørlandets Kunstmuseum.


Pressebilder

Figenschou thoresen
Klim pressebilde
Ovom bilde nettside


Pressemeldinger - Arkiv