Silje Figenschou Thoresen

Silje Figenschou Thoresen

Tekst av Niilas Helander

1.

Hva vil pinnen? Hva vil linjen? Hva gjør linjen om jeg gjør sånn her, spør Silje Figenschou Thoresen. Spør hun ikke samtidig hvordan hun kan bli et instrument for naturen? Hvordan snakke ting? Hvordan bli en seer som ser ting? Som ser en gang til. Improvisasjon pluss funksjon minus åpenbar skjønnhet møter objekter er lik en samisk plass. Et tilfeldig ensemble hvor alle delene tilhører den samme flate ontologien, hvor alle delene danser på det samme planet, det samme blokket, den samme vektoren. En lek med tingene som de eksisterer, hvor hver objekt-kombinasjon er et nytt og likevel intimt møte, en ny-gammel måte å se ting som de er. Patentband, øvelsesband, vaier, kvist, pinner, messingring, opptenningsved, vinterlassoreim, kajakkpose, isopor, metall, skjellakk, plast – alle bestanddeler fra og av en sosiopoetisk skulptur og materialtradisjon som studerer tingenes veltalenhet – underallmenningens koreografi av ting i sakte bevegelse. Det var en ting, og nå er det noe annet.

2.

Thoresen fortalte meg engang at faren hennes brukte å spikre opp brødskorper for fuglene på vinteren, men at handlingen hadde en estetisk funksjon i tillegg til å være praktisk. Estetikken kom til uttrykk i måten hver brødbit var spikret opp på med 17 cm mellomrom. Det er på den måten at Thoresens skulpturer og assemblager, mer enn bare å handle om estetisk teori, retter oppmerksomheten mot en estetisk praksis. En sosiopoetikk oppstått i verdivurderinger som ikke er basert på det ytre utseendet så mye som forholdet mellom en tings form og dens tiltenkte bruk. Eller som Harald Gaski har skrevet om meningen av ordet dåajmijes vuekie, et sørsamisk ord for estetikk, ”det finnes en hel del eksempler på hvordan vi ikke har noe begjær for å kategorisere menneskelige aktiviteter eller ens miljø i rigide enten/eller dikotomier, men heller på basis av en rekke valg av varierende nytteverdi.” Selv om Thoresen motsetter seg min økopolitiske lesning av hennes arbeider, vil jeg fortsatt trekke fram hvordan hun med samisk kløkt viser fram en husholdningsøkonomi som ikke er misligholdt. Med andre ord oppviser hun en balansert relasjon mellom det å ha og det å ta. Som hun selv uttrykker det, tar man det man har også kombinerer man det med noe annet. Det var en ting og så ble det noe annet. Formen stålsettes ikke og kan derfor brukes til andre formål senere: et gjerde, et lager, reparasjoner, et sted å tørke reinhjerter. Grammatikk er tross alt organisert imot ting og deres bruk, på den måten bringer vi kun fram de passive kvalitetene.

3.

Underallmenning: en delt åpen hemmelighet, en plass for å gjøre ting på andre måter, et sted for å tenke marka, produksjon, materielle og (utenom-)menneskelige relasjoner på andre måter; landskapet, årstidene, naboenes kunnskap, er alle vesentlige deler i en slik ante-ontologi som benytter seg av og studerer tingenes veltalenhet; under eller til siden av, men aldri foran, utvidede relasjoner; intime kombinasjoner som ikke sliter ut sitt iboende potensiale. Et felleskap er ikke stedet for suverenitet. En pluss en blir aldri tre.

4.

På sekstitallet ga Povl Simonsens ut et verk i flere bind med arkeologiske arbeider hvor han mente at man måtte slutte å spørre seg når samene vandret inn i området. Spørsmålet i seg selv er et dogme. Han viste med sine funn at da den samiske kulturen oppstod, da var vi allerede her. Samene vandret ikke inn i området, vi var her da vi ble samer. Tegningene i serien Vandret Linje er basert på disse arkeologiske tegningene til Simonsen: opptegninger, plantegninger og snitt; boplasser, verktøy, vandringsmønstre, kystlinjer; gresstorv, brenntorv, brolegning, og ildsteder er alle former Thoresen har brukt for å fritt fabulere videre. De fremstår derfor som i bevegelse fra arkeologiske og antropologiske landskap til et objekt til en linje satt løs og videre til et oppløst landskap. Jeg tenker på disse arbeidene som en reappropriering av Simonsens originale arbeider – og derfor også den arkeologiske og antropologiske impulsen disse oppstod i og med – en måte å ta tilbake selv-definisjonen og derfor språket. En kunne selvsagt lest disse tegningene i fortsettelsen av debatten om retten til land og vann, men det ville i så fall vært i Thoresens disfavør siden hun er mer interessert i materialet som en base for å gjøre, for å tegne fritt. Ja, for hva vil linjen? I de andre tegningene som stilles ut finner vi igjen en helt annet form og linje. I disse arbeidene er det prosessuelle faktorer som vektlegges gjennom påføringen av tykke lag med skjellakk, lager som når de tørker setter igjen synlige spor i papiret. De rene formene i kombinasjon med det 3-dimensjonale arbeidet skaper en produktiv romslighet som på denne måten ikke er begrenset til skulpturen eller assemblagen, men her kan speiles på veggene i galleriet og tilbake i rommet igjen.

5.

Når vi beskriver verden er det alltid gjennom et fragment, ikke forstått som et tegn på en brokket totalitet, men hva som samles når ting faller fra hverandre. Ting faller, spesielt om de ikke henger godt nok sammen. Eller kanskje det ikke har å gjøre med knutene du knytter eller mangelen på skruer eller lim, men med gravitasjon og spenning. Alle tingene må komme ned. Eleganse, minner Simone Weil oss om, er en nedadgående bevegelses lov. Tyngdekraftens nu.