Kunstnerforbundet

Under felles utstillingstittel Alone In The Dark viser hele 35 unge kunstnere sine arbeider i Juniutstillingen
2008. Tittelen refererer en samtidsånd som behandles i katalogens tekster, skrevet av et utvalg aktuelle
kunstkritikere og skribenter, alle utøvende kunstnere. Nytt i Juniutstillingshistorien er at mønstringen i år
arrangeres av en kurator fra den relativt nyetablerte og aktive kunstnerdrevne galleriscenen i Oslo. Med sin
nærmere 100 års fartstid, ser Kunstnerforbundet det som viktig å underbygge og stimulere kunstnerstyrt
virksomhet.

Juniutstillingen har historiske røtter i Kunstnerforbundet. Begrepet dukker første gang opp i programmet for
1952 og etablerte seg snart som samlende tittel for presentasjon av ung kunst i galleriet. Deltakerne var Roy
Blohm, Ludvig Eikaas, Gunnar S Gundersen, Gudrun Kongelf, Jan Th. Njerve, Inger Sitter, Arne Stømne og
Kåre Øijord, alle kjente navn i norsk kunsthistorie.

Tradisjonen med sammenfall av tidlig sommer og visning av den yngre generasjonens arbeider har imidlertid
sin opprinnelse i programmet fra 1919 med De unges utstilling. Ti år senere tok denne aktiviteten seg kraftig
opp med en rekke utstillinger under ulike titler som 7 unge, 11 unge malere, De 8 yngste malere. I sistnevnte
deltok blant andre evigaktuelle Arne Ekeland. Datidens mest profilerte kunstanmelder og kritiker, Jappe
Nilsen, fikk alvorlige bekymringer for det han anså som en voldsom overproduksjon av malere og billed -
huggere. «Kunstakademiet er som en rugekasse, som har klekket flere kyllinger enn vi har bruk for», skrev han
i Dagbladet. Jappe skulle bare visst at 80 år senere klekkes «kyllinger» som aldri før, og nye visningssteder
etableres stadig over det ganske land.

Interessen for kunst og kultur er stigende. Oslo har fått sitt operabygg på høyde med de store metropolene.
Nytt arkitekturmuseum er på plass. Et utvidet Nasjonalmuseum som kan gi de beste vilkår for samtidskunsten
er etterlengtet. Snart skal det se dagens lys …

I mellomtiden – velkommen til Alone In The Dark i Kunstnerforbundet.
Se bilder fra åpningen

Kunstnerne som deltar:
Anders Dahl Monsen – Veggmaleri
Jorunn Myklebust Syversen – Fotografi
Kjetil Røed – Bok
Jan Christensen – Skulptur
Tor Jørgen Van Eijk – Video
Christian Bould – Trykk på duk
Roald Andersen – Skulptur
Leander Djønne – Tegning
Ivan Galuzin – Mixed media
Steinar Kristensen – Skulptur / Video
Ane Graff – Skulptur
Josefine Lyche – Videocollage
Sigmund Skard – Performance/fotografi
Thora Dolven Balke – Fotografi
Kristine Afacan – Fluoriserende maleri (mixed media)
Eirik Sæther – Installasjon
Anders Nordby – Installasjon
Arild Tveito – Installasjon
Saman Kamyab – Fotografi
Ann Cathrin November Høibo – Tekstil
Herman Mbamba – Maleri
Vemund Thoe – Maleri
Linn Anita Pedersen – Fotografi
Kristian Skylstad – Tekstcollage
Ingvild Langgård – Video
Marie Buskov – Installasjon
Christina Peel – Keramikk
Anders Marius Henriksen – Tegning
Jumana Manna – Video
Eirin Støen – Grafisk arbeide i vinduet
Christina Leithe – Fotografi
Kristian Øverland Dahl – Skulptur
Marius Notvik – Relasjonell skulptur
Lars Morell – Skulptur/Installasjon

Johannes Vemren Rygh er metallkunstner og arbeider hovedsaklig tredimensjonalt. Verket Memento electra er en visuell konkretisering av lys og en påminnelse om at strømmen kommer fra et sted. Utgangspunktet er høyspentmasten som arkitektonisk, funksjonell og historisk installasjon. I verket Lights off har han inkorporert en glødelampe. Lyspæren som produkt vil snart være passé, denne ready-maden rommer en intensjon om et kritisk blikk på vår tids forhold til energibruk.

Memento electra
Høyspentmasten en forhatt, men nødvendig installasjon som ofte er i konflikt med sine omgivelser. Mastene er bygget etter krysstag prinsipp med minst mulig materiale og mest mulig bærekraft. Resultatet er konstruksjoner som er logiske i forhold til naturlovene. Greske søyler som kan betraktes symbolet på fullkommen arkitektur, hadde også et praktisk opphav: De skulle holde store tempeltak oppe på en optimal måte uten unødig bruk av byggemasse. Grekeren i gata synes sikkert de var store prangende, stygge og malplassert, der de stod på den beste tomten i byen.
Så de malte dem i heftige farger for å skjule den grelle marmoren (hellenistisk for betong) Men i likhet med våre dagers høgspentmaster var de et nødvendig onde for å kunne fortsette med tilbedelse for å få energi nok til at hverdagen kunne fortsette.En vakker dag, når høyspentmastene blir få nok blir de vel fredet. Og til slutt betraktet som vakre søyler fra en svunnet tid.
Memento Electra (Memento som i memento mori) Electra av electus, som betyr utvalgt eller å velge på latin, men assosieres selvfølgelig også med elektrisitet. En bildemessig konkretisering av lysets kilde – Kanskje en påminner om at strømmen kommer fra et sted…

Lights off
Hver gang vi tenner en lyspære, sløser vi bort så mye energi at det nesten er nok til å tenne ytterligere hundre. Det er med andre ord ikke bare energien vi bruker, men i høy grad også all energien som går tapt, som er problemet. En reduksjon av tapet i hele systemet fra kraftverkene og ut til transport midlene, arbeidsplassene og folks boliger er det som effektivt kan redusere drivhuseffekten. (illvit.) Våre energimessige privilegier gjør at vi ikke har naturlige forutseninger for et bevisst forhold til energibruk. Glødelampens epoke er snart forbi. Den vakre formen har gitt mange generasjoner lys og varme. Nedleggelsen av glødelampefabrikken Osram i Drammen blir en følge av dette.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd

Les mer om kunstneren..

I Marie Asbjørnsens smykker står gjenbruk av materialer med påvirkning fra afrikansk resirkulering, sentralt. I serien Belonging har hun undersøkt temaet tilhørighet. Smykker er bærbare objekter som kan fortelle om en persons tilhørighet på flere plan: geografisk, fysiologisk og psykologisk. Hun anvender materialer som utdaterte kart og plansjer fra gamle lærebøker. I arbeidene fabulerer hun rundt nedbryting og omdannelse.

Belonging
De senere årene har gjenbruk av materialer stått sentralt i smykkene mine, med inspirasjon fra kreativ resirkulering i Afrika.
I serien Belonging har jeg arbeidet med temaet tilhørighet. Jeg er opptatt av tilhørighet på mange plan; geografisk, fysiologisk, biologisk og psykologisk. Materialene jeg har brukt er blant annet utdaterte kart og plansjer fra gamlelærebøker. Verden er i stadig endring, det som gjelder i dag, kan være forandret i morgen.
Mange mennesker kjenner tilhørighet, til steder og i relasjoner, andre opplever å miste tilhørig het. Smykker er bærbare objekter som ofte sier noe om det å høre til. Jeg liker tanken på at et smykke kan være et objekt som omslutter et menneske og favner det.
Jeg er opptatt av å se verden som en større helhet, uavhengig av tid og sted, og jeg undrer meg over tilfeldigheter; hvor vi bor, hvem vi møter og når vi lever. Bak arbeidene mine ligger fabuleringer rundt nedbryting og omdannelse; mysteriet i at ingenting forsvinner, men at alt henger sammen.

Les mer om kunstneren..

Tematisk har Hege Moens arbeider vært knyttet til bekledning og identitet, samt fenomener knyttet til moteindustrien. I Backup forever symboliserer en utslitt kjole materialtretthet og selve gjenstanden som har behov for backup og gjenervervelse. Kjolen sprettes opp og dens snitt og ornamenter brettes ut på en billedflate i et rom. Ved å ha blitt bearbeidet i en kunstnerisk prosess, bevares ideen om kjolen i en annen virkelighet og unndras den forgjengelige moteverdenen.

backup forever:
En gammel kjole går i oppløsning etter lang tids favorittbruk. Kjolen ble kjøpt brukt, så den har måttet tåle forbruk av to eiere. Nå holder den ikke lenge før den blir fillete – da har den blitt ubrukelig. Behovet for en backup melder seg. En backup skal være lagret og parat til å hentes fram i det en orginal går tapt. Den skal være grunnlaget for gjenervervelsen etter en katastrofe. Kjolen sprettes fra hverandre og mønsteret kopieres. Mønsterdelene fordeles over et tynt kjolelerret etter ønske om å spare stoff. Komposisjonen begrenser seg dermed ved økonomisk utnytting av gitt stoffbredde. Kjolens ornamentikk gjengis og males inn som motiv i en billedflate.

All backup-strategi starter med et konsept for oppbevaring. Kjolens backup er ikke anvendelig i todimensjonal form. Den gjenskapes i en annen virkelighet enn i den forgjengelige moteverdenen. Klesplagget beskyttes mot forfall i form av et bilde på veggen. Prosessen stanses i kunstens trygge, konserverende forvaring. Men en kopi vil aldri erstatte en original, og et vemod ligger i denne erkjennelsen. Kunsten kan heller ikke gi garanti mot å bli utdatert.

Tornerose sov i 100 år. Hun var like vakker da hun våknet, men tiden rundt henne kunne fortelle henne at hun var sørgelig utdatert… Eller var hun det?
Våknet hun opp etter tusenårsskiftet, så ville hun våkne midt i retro-trendenes tidsepoke, hvor vintage har blitt et typisk tegn på kontemporær livsstil og identitet. Å ivareta eller dyrke noe utdatert strider simpelthen imot den moderne tankegang. Men både original og re-make lever i dag side om side. Er moten i ferd med å bite seg selv i halen?
I et vanitas stilleben blir bugnende matfat dandert til en komposisjon av potensielt forfall for å minne oss om livets endelighet. Backup’en av den forgjenglige kjolen utvides til en installasjon med ready-mades; materialer og utstyr for en (gjen)skapelsesprosess, et potensiale for en remake. Installasjonen henviser ikke til motens endelighet, men til potensiell evighet.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd.

Les mer om kunstneren..