Tekst av Lotte Konow Lund, februar 2021

Da Elisabeth Mathisen begynte på Statens Kunstakademi i 1989 var det ved det som den gang het grafikkavdelingen. Senere gikk hun over til andre linjer og andre uttrykk, i hovedsak performance, video, tekst og tegning. Arbeidene til Mathisen binder kropp, språk, handling og gjenstander sammen og viser til noe allmenngyldig og mellommenneskelig. Som forholdet vårt til det å være i en kropp, til å betrakte og reflektere, til nærhet, kjærlighet og tap. Men også det umiddelbare vi omgir oss med i hverdagen og som vi fyller livene våre med. Hjemmet vårt, tingene våre og det vi gjør i løpet av en dag. Mathisen lager kunst om det store i det lille, det altomfattende i det spesifikke, det poetiske i det prosaiske, uansett hvilken form hun arbeider i. 

Motivene i Sorgarbeider er gjenkjennelig for oss. Øyne, munn og hender, eller omsatt til handling; Å se, å snakke og å kjenne er menneskenes eldste kommunikasjonsformer, og er gjengitt i alle kunstformer uansett tid og sted. Også de abstrakte formene i bildene er noe vi forstår uten at vi nødvendigvis kan gi de ord. Kanskje er de fragmenter av noe vi har sett eller drømt, en lyd eller en lukt, former vi har møtt i naturen eller skulpturer vi har kjent på, og som sitter som et minne i hendene våre. Sorg er universelt, og noe vi alle vet hva er, og i Mathisens bilder samles de abstrakte formene og de menneskelige fragmentene til et billedspråk som beveger seg på tvers av geografiske og kulturelle grenser. 

Tittelen Sorgarbeider forteller om livserfaring og arbeide. Den som har mistet noen og opplevd sorg, vet at sorgen ikke bare er en tilstand, men en prosess som krever vilje, styrke og gjentagelse over tid. Noen av de samme kvalitetene vi fyller ordet arbeid med. Et arbeide er det kunstnere ofte kaller noe de lager, i motsetning til er kunstverk. Et kunstnerisk arbeide er knyttet til en handling, det er underveis, mens et verk beskriver noe ferdig og opphøyd. I Sorgarbeider blir bevegelsen og arbeidet i sorgprosessen en parallell til konsentrasjonen og den fysiske presisjonen det kreves av kunstneren for å sette en nål i en sinkplate og trekke en linje uten å skisse først. I Sorgarbeider blir linjen i platen ikke bare en speilvendt strek som krever tid og tilstedeværelse, den etterlater seg også et sår i en overflate. Når platen har vært varmet opp, valset inn med sverte, og sendt gjennom en presse, blir streken et avtrykk av en prosess. 

I sin forrige utstilling i Kunstnerforbundet i 2015, viste Elisabeth Mathisen tegninger som tok for seg tid, sirkulasjon, syklus og gjentagelse med utgangspunkt i en bisverm. Fra tegningene kunne vi som betraktere forstå at biene flyr i spiraler. Som kjent er en spiral en sirkel som gjentas men aldri er den samme, den fornyer seg med hver runde. Slik mat blir kompost eller gjødsel som igjen blir mat over tid. Også i disse arbeidene er det spiraler, men mindre synlige enn da de fortalte om bienes bevegelser, denne gangen viser de til hvordan sorgen beveger seg med tiden.