Hun trekker veksler mellom veving og musikalsk komposisjon for å lage digitalt håndvevde tekstiler som skaper visuelle, taktile opplevelser av lydstrukturer. Pearla Pigao har gjennom sitt opphold i Atelier Kunstnerforbundet forsket på en rekke aspekter ved sitt eget kunstnerskap. Hun har også invitert til samtaler og eksperimentering i ulike deler av prosjektet. Sammen med veileder og tekniker Henrik Waarum utviklet hun i perioden en «lydbank» av grunnlyder som kan hentes frem og jobbes videre med i kommende arbeid. Dette har foregått i samarbeid med en rekke inviterte musikere og vokalister, blant andre Kristine Marie Aasvang, Audun Heggdal Pedersen og Ina Sagstuen.

Tilsvarende har hun også utarbeidet en «dansebank» i samarbeidet med en rekke dansere og koreografer. Forskningsprosjektet er grundig dokumentert både skriftlig og gjennom audiovisuelt materiale og resulterte blant annet i utvikling av 23 grunnlyder som i samarbeidet med musiker og produsent Sigurd Thomassen ble omformet til en åtte kanals komposisjon inspirert av tidevannssykluser, hav, og bølgeformer. Målet var å skape en komposisjon som var tilgjengelig for alle uansett musikalske referansegrunnlag, samtidig som den skulle fremstå intrikat, med flere klangdybder. Pigao har tidligere komponert lydene i tekstiler, men med nyervervet kunnskap ble det mulig å også komponere lydene i vann. 

I perioden Pearla har vært deltaker i atelierprogrammet har hun hatt separatutstillinger på institusjoner som Atelier Nord og SOFT Gallery. Hun har også utsmykket det nye norske generalkonsulatet i New York. I forbindelse med utstillingen Modes to Moods på Atelier Nord (25.01. – 24.02.2019) ble det produsert en publikasjon hvor utstillingsteksten ble skrevet av kunstkritiker Line Ulekleiv. Arbeidet med utstillingen, samarbeidet med musikerne og publikasjonen ble til med støtte fra AKF. 

Utstillingen bestod av en stedspesifikk assemblage i vindusgalleriet som hadde klassisk ornamentering og speiling av omgivelsene utenfor, en skulptur og fotografier som trakk siktlinjen mot Rådhuset og Alfred Selands fortolkning av Christian Kroghs Albertine. Performancene ble en kontinuerlig praksis hver dag klokken 15:30 i galleriets åpningstid, fra tirsdag til og med fredag, gjennom hele visningsperioden. Performance-teksten var tilgjengelig for publikum og publikum var delaktige i de daglige omskrivningene.

Prosjektet ble utført i samarbeid med fotograf Kristine Jakobsen.

Ved oppstarten av Atelier Kunstnerforbundet måtte kjeller og loft i Kjeld Stubs gate 3 ryddes. Alle rom i hele bygningen ble ryddet, vasket og malt, det ble laget nye systemer for oppbevaring og systematisering. I prosessen ble det bestemt at man skulle gjennomgå Kunstnerforbundets egen samling med kunstverk som av ulike årsaker har havet i Kunstnerforbundets eie. Gaver, donasjoner, innkjøp og dødsbo er noen av bakgrunnene for at verkene har samlet seg i Kunstnerforbundets lokaler. Felles for mange verk var mangel på signatur og kartleggingsprosjektet var derfor et større oppdrag. 

Parallelt med ryddingen arbeidet vi med en formidlingsstrategi for atelier programmet og Kunstnerforbundet. Vi ønsket å kartlegge historien til bygget, institusjonen, se nærmere på hvilken atelier-funksjon Kunstnerforbundet har hatt tidligere og finne faktorene som skulle prege Atelier Kunstnerforbundets identitet. 

Vi forstod tidlig at (opp)samlingen kunne gi oss mye kunnskap som kunne være av stor verdi for både Atelier Kunstnerforbundet og for Kunstnerforbundet. Hege Nyborg ble tidlig invitert inn til å se på samlingen, med det resultat at hun flyttet inn. 

Prosjektet omfatter kartlegging, kontekstualisering og katalogisering av Kunstnerforbundets samling av verk fra 1900 (Andreas Schneider) til 1980 (Jørleif Uthaug), til sammen ca. 400 verk eller nærmere 600 enkeltarbeider. Prosjektet ble påbegynt 20.august 2018 og er fremdeles i utvikling. En tematisk presentasjon av utvalgte verk fra samlingen, sammen med tekster, historisk og biografisk kildemateriale samt dokumentariske foto har blitt vist i Atelier Kunstnerforbundets formidling og produksjonsrom på loftet i Kjeld Stubs gate 3. I 2019 har utvalgte arbeider fra samlingen blitt aktivisert gjennom utstillinger som Grafikk fra samlingen og Vis meg din hage, med tilhørende publikasjon.

Hege Nyborg arbeider fremdeles med materialet og deler av dette arbeidet vil inngå i en publikasjon som lanseres i forbindelse med Nyborgs utstilling i Kunstnerforbundet våren 2021.  

Nyborg har i tillegg vært en sentral og viktig samtalepartner for flere av de andre kunstnerne i AKF-programmet.

Arbeidet som har kommet ut Solveig Lønseths opphold ved Atelier Kunstnerforbundet finner sitt utgangspunkt i visningsstedets naturlige lyskilde. Slik vi kjenner overlyssalen, bringes fyldig dagslys inn via glassoverbygget. Utstillingen skulle stå fra slutten av februar til medio mars. Tidligere ble denne perioden kalt Góimåned; måneden som kom med lyset. Fundamentert i materialvalg og tilpasning, kommuniserte arbeidet lysets kronologi, så vel som rommet som huser det.

Espen Gleditsch ble invitert til å skrive utstillingens formidlingstekst hvor han blant annet beskrev utgangspunktet for Lønseths arbeid med nettopp lyset:

Overlyset har historisk stått i en særstilling i visningsrom for kunst. Det diffuse lyset gir jevn belysning uten skarpe skygger og manifesterer sammen med hvite vegger en forestilling om nøytralitet, standardisering og kontroll over visnings- og lysforholdene. Samtidig står overlyset som symbol på en institusjonell monumentalitet som ofte assosieres med museumsarkitektur.

I Kunstnerforbundets overlyssal ble de 108 trådglassplatene belagt med en tynn film som avhengig av betraktningsvinkelen enten slipper lyset gjennom eller blokkerer det, en teknologi som benyttes som personvernsfilter på telefon- og dataskjermer. Mikroskopiske lameller i plastfilmen avgjør hvorvidt filmen er gjennomsiktig eller svart for betrakteren, ikke ulikt persienner i et vindu. Filmen slipper lyset gjennom, men inviterer samtidig til å tenke at det er borte. Lysets bevegelse og betrakterens ståsted har gjenklang i tittelen OVOM, som er en kombinasjon av preposisjonene oven og omkring.

Selv om et høyteknologisk materiale også her utgjør en sentral bestanddel av verkets manifestasjon er teknikken underordnet noe langt større – en tilrettelegging for betrakteren til å erfare rommet på en hittil ukjent og uhildet måte. 

Utstillingen åpnet 27. februar 2020, en dag hvor solen gikk ned i Oslo klokken 17:37. Derfra følger tussmørket. I vitenskapen defineres tussmørket etter solsenterets posisjon i forhold til horisonten, inndelt i tre underkategorier. Henholdsvis alminnelig-, nautisk- og astronomisk tussmørke, før det vitenskapelig kalles natt når solen er mer enn 18° under horisonten. I Oslo, 27. feb, kom natten til oss 19:56. Utstillingsåpningen endte 20:00. I de fire siste minuttene, hadde Solveig Lønseth invitert hardingfelespiller Helga Myhr til å spille «Natten veller seg ut» i overlyssalen.

Etter to uker ble utstillingen lukket da hele landet stengte grunnet Korona-pandemien. 

Klassekampen publiserte essayet Med lyset som premiss, skrevet av Line Ulekleiv. Teksten tok for seg utstillingene til Solveig Lønseth i Kunstnerforbundet og Mari Slaattelids utstilling på Kunstnernes Hus. Overlyssalene på begge visningssteder har kunsthistorisk og arkitektonisk lenge hatt en dominerende rolle, begge utført av duoen Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas med ti års mellomrom.

Og nå, som konsekvens av pandemien, kan man dessverre ikke se noen av disse utstillingene, men er henvist til evig skjermlys. Den fininnstilte optikken er således spilt ut på sidelinjen, ved fraværet av mennesker. Men lyset kommer og går, døgnet rundt, og realiserer ideen bak disse utstillingene til tross for at det ikke er noen på scenen.

—Line Ulekleiv, Klassekampen

Les Espen Gleditsch sin tekst om OVOM i sin helhet her

Umar har i løpet av perioden han har deltatt i Atelier Kunstnerforbundet gjennomført en lang rekke utstillinger, blant annet Mending (Østfold Kunstsenter, Fredrikstad), Glowing Phalanges, a prayer for each phalanx in my right hand (KRAFT, Bergen), Hijab (Spurious) (BOA, Oslo) og Å bære det stygge ansiktet (Kunstplass, Oslo). Han har også deltatt i en rekker gruppeutstillinger som Everyone Says Hello (Kunstnerforbundet, Oslo), Stumbling, but Not falling (ArtX, NYC USA), Hannah Ryggen Triennial New Land (Nordenfjeldske Museum, Trondheim) og KNOWING ME KNOWING YOU (Künstlerhaus Palais Thurn und Taxis, Austria). Han har turnert med performancen If you no longer have a family, make your own with clay i LastFrontier art space (NYC, USA), Oslo Fushion Fashion and art festival og Gallery Hans (Ørland). Arbeider i flere av disse utstillingene har blitt produsert i Kunstnerforbundet. 

Umar har gjennomført studiereiser og deltatt i internasjonale besøksprogram, noe som har resultert i et utvidet nettverk av nye kontakter og konkrete oppdrag. Han har også tatt imot grupper og skoleklasser og formidlet sitt virke gjennom en rekke medier og plattformer utenfor Kunstnerforbundets lokaler. 

Som Umars andre og siste del av AKF-programmet har det vært viktig for han å anskaffe kommunikasjonsverktøy han kan benytte som et håndfast verktøy i sitt videre virke som kunstner, etter endt opphold i AKF programmet. Sammen med tekstveileder Hilde Mørch har Umar jobbet med å utarbeide en tekst om hans kunstnerskap. Arbeidet skal resultere i en retrospektiv kunstnerpresentasjon av Ahmed Umars virke i form av en publikasjon. Publikasjonen vil ferdigstilles i 2020 og vil inkludere tekster på Norsk, Arabisk og Engelsk. Publikasjonen vil være rik på bildemateriale og eksistere både i digitalt og i fysisk format. Som en oppstart av dette prosjektet holdt Umar en offentlig presentasjon om sitt virke i AKF sine egne formidlingslokaler i oktober 2019.