Å holde maleriet motivert

-Av Hedda Grevle Ottesen

Jeg suser forbi skulpturer frosset for alltid i sine livsfaser.

På denne kjølige julimorningen ligger tåken  lavt over de grønne plenene i Frognerparken, og solen er godt på vei med å tine gresset. Videre sykler jeg retning Ekely kunstnerkoloni der barn leker i gatene og voksne drikker morgenkaffe på balkongen Her på Ekely bor billedkunstner Hilde Svalheim med studio og familie. 

Atelier-vinduene gir rikelig med lys til rommet stablet fullt av Svalheims malerier og tegninger. Malerier inntil veggene,  hengt over et piano og i lagringshyller. Svalheim er i innspurten av en større solo-utstilling på BOA - Billedkunstnere i Oslo og Akershus, og montert på veggen for anledningen er et utvalg ferdigstilte oljepasteller.

Hilde Svalheim (f. 1963, Oslo) er en av 150 aksjonærer på Kunstnerforbundet. Hun har utdannelse fra Statens kunstakademi fra 1984 til 1988 og den forhenværende Oslo tegne- og malerskole fra 1982 til 1984. Svalheim har hatt separatutstilling hele 4 ganger på Kunstnerforbundet, henholdsvis i 2013, 2009, 2005 og 1998. I tillegg har hun stilt ut på visningssteder som LNM og BOA- billedkunstnere i Oslo Og Akershus.

De ordinære øyeblikkene mellom alt det spennende

Hilde Svalheims atelier. Foto: Hedda Grevle Ottesen

De menneskelige handlingene i Svalheims portretter er lette å gjenkjenne, samtidig må vi  selv legge mening i hvilke tanker og erfaringer personene bærer. Hun fremhever heller egenarten i det klassiske motiv-maleriet i kontrast til fotografiets realisme. Svalheims tilnærming til maleriet setter likevel fokus på mellommenneskelige relasjoner, samtidig elideres bevisst ansiktsuttrykk og emosjoner i de avbildede. Bildeuniverset er tålmodig i tempoet som er å skue i penselstrøkene og i koloritten, noe som skaper en personlig mytologi.


Kan du fortelle om din kunstneriske bakgrunn?

– Jeg startet på akademiet allerede i ‘84 og gikk der frem til ‘88. Før det gikk jeg på Oslo tegne- og maleskole, som den gang ble ledet av Cato Bødtker. På akademiet hadde jeg forskjellige lærere, deriblant Ludvig Eikaas, Per Kleiva og Irma Salo Jæger. 

Det er litt av en gjeng!

– Det er rart at det føles så forferdelig lenge siden ut, at tiden går, men uten at man merker det. Plutselig er man blitt gammel kunstner.

– Jeg lærte noe om å forholde seg til formatet. Jeg kan holde på med et maleri veldig lenge før jeg må finne ut hva som ikke stemmer, om det er farger eller figurer. Deretter kan jeg endre formatet, utvide eller kutte noen centimeter her og der. Plutselig faller ting på plass! Det gjelder merkelig nok farger også, når alt forbindes med hverandre. Små endringer får mye å si, og ikke minst tomrommene. Det er jo egentlig veldig gammeldags nå da, hehe, og det er nok en av grunnene til at bildene mine lett kan få et sånt gammeldags preg.

Foto: Halvard Haugerud

Formatet og motivene er for meg lett identifiserbare. Maleriene både er tradisjonelle og familiære. En ikonografi typisk i impresjonismen til modernismen. Samtidig har du en distinkt stil gjennomgående i din produksjon. Hvor tror du denne gjenkjenneligheten kommer fra?

– Hvis jeg står fast med et bilde og ikke forstår hvordan jeg skal komme videre, er egentlig prinsippene for å lage rom og bevegelse, som var typiske for modernismen, det eneste verktøyet jeg har. Selv om jeg selvfølgelig opponerte mot dem da. Erfaring har vist meg at det er lettere å få til et bilde på de franske formatene, enn for eksempel på et kvadratisk lerret.


Ja, disse malerne brukte nok ikke 60x70 blindrammer. Av årsaker vanskelig å begrunne finner jeg selv kvadratiske lerreter problematiske.

–Men når det gjelder det å stå fast og ikke komme videre, er det nok likevel oftest psykiske sperrer, de hemningene og fordommene vi alle har, som stopper en. Noen ganger er jo den strenge selvkritikken det eneste som  får lov til å herje fritt og uimotsagt.

På visitt hos mennesker jeg ikke kjenner

Bruker du bilder fra virkelige motiver eller jobber du imaginært?

– De fleste bildene jeg har malt er helt etter hodet, men noen ganger begynner jeg med et foto, som så har utviklet seg til noe helt annet. Når jeg maler bruker jeg lang tid, så jeg ender alltid opp med å legge vekk fotografiet, og maleriene blir fiksjon. Fotografiene er som oftest helt tilfeldig funnet, det er ikke min familie for eksempel. 

– Motivene gir likevel inntrykket av å være fra fotografi, med den kjølige distansen som fortsatt lar fotografen komme tett innpå.

Også kommer den tradisjonelle maleteknikken og gir mediet et ekstra lag.

– Kunstner og kritiker Aleksi Wildhagen skrev at jeg “insisterer på det vanlige”. Det syns jeg egentlig var fint sagt. For det er som om jeg ikke orker det “spesielle” i lengden, når jeg selv er nødt til å se på bildet over lengre tid. Jeg ender opp med å plukke vekk “påfunn” eller “fikse” ting. Men jeg kjeder meg jo ikke. Selv liker jeg ofte å se på bilder som går under  “kjedelige”. Man kan legge veldig mye ned i det.

Foto: Halvard Haugerud

Jeg ser at du har bilder med en viss tematikk. Det er gjerne familier i forskjellige situasjoner, barn som leser, tegner, leker og videre. Tegningene med oljepastell gir meg en assosiasjon til flyktningkrisen, kanskje fordi portrettene er av familier fra forskjellige kulturer der noen ser ut til å være plassert i mindre trygge situasjoner. Det er absolutt hva jeg legger i det selv. Jeg farger nok bildene av det jeg tenker på akkurat nå... 

–  Jeg har aldri noen politisk bakenforliggende interesse i motivene jeg velger. Men jeg har ofte holdt på med motiver med flere personer, som har en eller annen form for tilhørighet til hverandre. Hvilken relasjon, er jeg ikke så bevisst på eller opptatt av, om de er søsken eller venner eller uvenner. Det handler mer om at de henger sammen. Et ”Vi” som vi kjenner fra alle kulturer, som dreier seg om tilhørighet og behovet for ikke å være alene.

– det kan jo gjerne være noe i det. For jeg er jo for eksempel ikke spesielt opptatt av babyer i virkeligheten. Men jeg tror de kan symbolisere noe dyrebart som man klamrer seg til, og som man bruker all sin tid på, men som er helt ordinært for alle andre mennesker. Sånn som det er med kunsten. Og livet, for den del. 

Foto: Halvard Haugerud

– Jeg er ofte tiltrukket av banale scener. Det kan være en hårfin grense mot klisjeen, men jeg liker det. Følelsene er jo nesten det eneste vi har å styre etter, og man må stole på dem. Konstante nyheter i de visuelle valgene, det synes jeg er litt slitsomt i billedkunst. Jeg føler det er en slags forventning om fornyelse, mens i andre kunstneriske retninger er det ikke slik. Man stiller kanskje ikke de samme kravene om fornyelse til en forfatter.

Foto: Halvard Haugerud

En langsom prosess

Oljemaleri er et medium som legges lagvis. Når jeg maler med oljemaling eller oljepastell erfarer jeg hvordan alternativene blir færre og færre jo mer tid som er satt inn i lerretet, motivet trekker seg på en måte sammen. 

–  Ja, jeg liker egentlig det. At jeg kan bruke lang tid. Jeg maler ganske vått i vått, så jeg foretrekker egentlig at det ikke tørker. Jeg har prøvd å komme ut av det, å begynne med noe nytt. Jeg har prøvd litografi, tresnitt… mosaikk. Jeg synes blant annet det er vanskelig når motivet må komponeres speilvendt. Jeg vil at det skal være så direkte at jeg hele tiden kan se hva jeg gjør og hvilke valg jeg har gjort. Det er både fordeler og ulemper med at oljemaleriene aldri blir ferdige.

Foto: Halvard Haugerud

På 2010-tallet, kanskje lengre siden, vil jeg si var en brytningstid i maleriet som medium, hvor det å alltid måtte forsvare å ville male gikk på tomgang. I 2014 ble det noe søkte begrepet “zombieformalisme” introdusert i USA. Benyttet for å definere kunstnere som produserte malerier som ikke ønsket å være malerier, for eksempel Fredrik Værslev. Mange av disse unge malerne, ofte menn, ble kjøpt opp av spekulanter som hauset opp kunstnerskapet deres for å tilegne mer kapital. Det er denne korrupte ideen om maleri jeg så på Astrup Fearnley i min oppvekst og som jeg satte som kunsthistorisk standard.

Det jeg prøver å komme fram til er at uansett hvilken tilstand maleriet befinner seg i kommer man ikke foruten hvordan majoriteten av samfunnet ser maleriet som en standard-form for riktig kunst, en lovlydig kunstform som kan pryde et privat hjem og offentlige institusjoner. Det er forståelig at kunstnere ønsket å opponere mot denne konforme likegyldigheten, men i dagens klima virker det som om flere yngre kunstnere maler innforstått med at maleriet er alt annet et nøytralt og at det er like naturlig å se bakover som det er å se framover.  

Som er kunstnere som spør hvorfor skal det kritiseres å ha et maleri over sofaen, et område for våre mest hverdagslige og intime øyeblikk. I forsøk på en konklusjon; i din produksjon ser jeg en inderlighet ovenfor maleriet som du har viet ditt kunstnerskap. Om en enkeltperson investerer i et maleri er det en berikende del av den ellers ikke nødvendigvis så episke hverdagen.

–  Noen folk kan male stilleben og monokrome flater et helt liv, og jeg skjønner at de gjør det, det er ikke det. Men når jeg tar utgangspunkt i noe jeg har sett, og som jeg syns har noe ved seg, kanskje noe jeg ikke helt skjønner hva er, eller hvorfor, så er det så interessant å prøve å finne ut hva det er.   Med malingen må man ofte holde på motivet over tid. Da må det være uforståelig nok til at interessen min varer til det er ferdig. Tidsaspektet er viktig. Maler man en smilende person så skal man altså orke å stirre på et smil over tid. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Men det kan kanskje gå i en tegning.

–  Med en gang jeg var ferdig på akademiet ble maleriet erklært dødt, men det er jo utømmelig. Man sier ikke at “alfabetet er oppbrukt” selv om man leser noen dårlige bøker. Noen ganger virker det litt påtatt å blande for mye aktuelt inn i verkene sine. Det er viktig å huske på at når man lager bilder, så kommer de fra en selv, som individ, og oppleves av andre individer. Man lager ikke kunst på vegne av en gruppe. Det tror jeg ikke går an, selv om man gjerne vil. Det må komme fra en selv. Jeg tror det er veldig sånn på individnivå, da. Derfor blir det aldri helt uaktuelt, på en måte.

Foto: Halvard Haugerud

Motta nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut i forkant av utstillinger, samt ved kunstnersamtaler og andre viktige hendelser.

Personvern