Ulf Valde Jensen, født 1945 på Lillehammer, er kjent for sine grafiske trykk og malerier. Han har hatt et aktivt kunstnerskap siden 1960-tallet. Et tidløst særpreg er fremtredende i hans billedspråk. For Valde Jensen har alltid gått sine egne veier i møte med nye kunstneriske strømninger.
-Hedda Grevle Ottesen
Valde Jensens virke er preget av en adhesjon mot de bestående autoriteter og borgerlighetens partikularisme. Dette ser vi i hans formspråk og med et ekspresjonistisk virvar av koloristisk intensitet, figurasjoner og effekter assosiert til surrealismen. I tillegg til maleriet er grafikken utført med presiserte teknikker, og dyp kunnskap innen alt fra koldnål, aquatint, etsinger, raderinger og kobberstikk.
Ulf Valde Jensen er en av 150 aksjonærene på Kunstnerforbundet. Han er blant annet innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Henie-Onstad Kunstsenter, Victoria and Albert Museum i London og Bibliothèque Nationale i Paris. Valde Jensen har hatt to separatutstillinger på Kunstnerforbundet henholdsvis i 1991 og 1995, og har til sammen stilt ut syv ganger på Høstutstillingen, der han debuterte i 1969.
Valde Jensens bilder er beskrivende av kompleksiteten i hverdagens mange emosjoner og virkeligheter. Fra det humoristiske og lette, til begjæret, det fremmedgjorte, det vanskelige og forvrengte. Med titler som «Farvel Vemod» og «Kjærlighetspar-Vicoriatiden», nøytraliserer Valde Jensen klisjeen om det banale i det emosjonelle. Heller, likt som i surrealismen, anskueliggjøres assosiasjonene over til det overvirkelige og det underbevisste. I øyesyn er Valde Jensens formale univers overraskende relevant i henhold til de tanker og utfordringer som preger den unge kunstscenens ny-interesse for grafikk og maleri i dag.
Vår forståelse av samtiden er formulert på nytt og nytt, der man i perspektiv kan se bevegelser i sykluser.
– En kunstner er ikke på samme stedet hele livet, vi ser på kunst på nytt med de øynene man skaper ut fra i konteksten fra en eksakt tid. I ungdommen var jeg opptatt av for eksempel Paul Klee, og med dette som bakteppe, da jeg kom til Paris, så jeg to retrospektive utstillinger av Picasso. Jeg synes Picasso var en sjarlatan, og maleriene jeg så var helt grusomme. Men om jeg drar tilbake dit i dag er det akkurat de bildene jeg foraktet som er de mest fascinerende.
Vi befinner oss i Ulf Valde Jensens hjem på Frogner, kort tid etter at Korona-epidemien har stengt ned hele landet. På vei til Ulf vandrer jeg forbi Galleri Briskeby, der jeg kan se nye malerier av Valde Jensen i utstillingen «Fabel»– nye malerier 2017-20. Det stengte galleriet som før pandemien brøt ut, åpnet utstillingen som måtte lukkes, likt alle andre gallerier og kunstinstitusjoner i byen.
Naturlig innledes samtalen ved å snakke om en usikker og fremmed hverdag, for å så kontemplere over tiden som har vært og tiden som kommer.
Du vokste opp deler av barndommen på Frogner og studerte på Nissen skole rett ned i gaten for der vi sitter nå. Når var det du bestemte deg for å bli kunstner?
– Svært tidlig, det var ganske marginalt å si at man skulle bli kunstner da man var 17 år. Så jeg søkte meg utover, jeg ville ut av Norge, der jeg ikke syntes kunsten var veldig spennende, sett ut fra de mulighetene tilrettelagt på Kunstakademiet. Jeg ønsket i grunn å komme meg bort fra alt mulig, Oslo var en provinsiell by. I dag er Oslos kunstscene helt på høyden med andre storbyer.
– Året jeg tok vitnemål sendte jeg inn en søknad til Konstfackskolan Stockholm og reiste over dit i 1965, men trivdes ikke så godt. Svenskene var rimelig arrogante overfor nordmenn, men det skal sies at en formativ del av oppholdet var utrolig. For det var på denne tiden Pontus Hultén, senere leder for Pompidou senteret, ledet Moderna Museet. Han organiserte et utstillingsprogram med alt fra en Francis Bacon retrospektiv, til den første utstillingen av Amerikansk Popkunst i Europa. Å komme fra lille Oslo, hvor disse strømningene nærmest var forbudt på Akademiet var en stor kontrast. Med nye impulser bestemte jeg meg 21 år gammel for å reise sydover med veldig lite penger til Paris der jeg fikk stipend for å studere.
I dag jobber du mest med maleri, men du er kanskje mest kjent for grafikken fra 70-tallet, et tiår der interessen for grafikk eksploderte.
– 70-tallet var grafikkens tiår, og et politisk verktøy, da muligheten for å trykke opp kopier gjorde at kunsten kunne nå ut til mange for en rimelig pris. Da jeg kom fra Paris med dyptrykk, aquatint osv, ble arbeidene mottatt uventet og fremmedartet på den Norske scenen. Jeg fikk god feedback, så jeg fortsatte med mediet i mange år, det må ha vært fram til 1981. Jeg jobber gjerne med en teknikk hvor jeg blander flere former for grafikk sammen; la det være etsninger, raderinger eller kobberstikk.
– Aldersmessig var mine foreldres generasjons kunstnere non-figurative. Senere kom kunstnere som var ti år eldre en meg, sånn som Knut Rose, som bygget på det abstrakte maleriets erfaringer, men kom tilbake med det fabulerende billeduttrykket, der var jeg ganske tidlig ute, både før Killi Olsen også før eller parallelt med Bjørn Carlsen, før disse impulsene ble rådende.
Kan du fortelle om tiden du bodde i Paris?
– I Paris fikk jeg en god innføring i ulike grafiske teknikker. Det var spesielt kunstner Johnny Friedlander som åpnet meg for grafikkens muligheter, med en holdning om å se teknikken kun som et middel for å skape billedkunst. Jeg gikk først på maleravdelingen på Ecole Nationale Superieure des Beaux-Arts under Rogel Chastel og senere grafikkverkstedet Atelier 17. Her var jeg og min kone Bente Tønnessen i et internasjonalt kunstmiljø, og jeg oppdaget kunstnere som Pierre Alechinsky, Joan Miró og Max Ernst. Da jeg flyttet tilbake til Norge fra Paris, hadde jeg bodd der i 14 år med en sønn på syv. Jeg hadde et valg mellom å bli eller å komme hjem. Valget er jeg glad for i dag. Frankrike har et klassesamfunn med en sterk overklasse, mens det før var en kraftig arbeiderklasse. Om man ser utviklingen i verden i dag, er det ganske skremmende mye av det, det ulmer under overflaten.
Bildene til Valde Jensen er vanskelig å definere. En personlig ikonografi viser hverdagslige motiver som hjerter, blader og dyr, som nærmest fremfører roller på en teaterscene. Der kvinner i portrettformat med stilisert flagrende hår skuer utover bildets flate. De fabulerende parallelle historiene befinner seg i bokser og ornamenter.
Som Kunsthistoriker Gunnar Sørensen skriver i Ulf Valde Jensens biografi fra 2000, viser bildene en slags jordens eller kroppens indre, der figurene finner seg i huler og trakter, eller forbindes gjennom fallos- og slangeaktige former. Det personlige, stillferdige og burleske, det svevende og det karikerte er noen av beskrivelsene Gunnar Sørensen bruker om Valde Jensens kunst.
– Jeg har mange referanser, jeg tegner og maler før jeg finner ut av hva det skal bli, en mer automatisk metode, bildet blir til etterhvert, der man må være klar for å ta imot utviklingen og å stoppe i tide, som alle billedkunstnere kjenner til når man har den disiplinen til grunne.
Jeg ser bildene som en filmrull der man kan hoppe fram og tilbake i historiefortellingen, hvor jeg leser figurasjonene fra forskjellige synspunkter på samme tid. Hva slags fortellinger er det vi finner i bildene dine. Er det også erfaringsbaserte hendelser?
– Det er mangfoldig med historier noen også personlige, men først må jeg selv bli kjent med bildene jeg produserer, med samtalene som oppstår i prosessen. Historiene er både spesifikke og underbevisste, med forskjellige drivkrefter, om det så er ironi eller erotikk. Det er mange muligheter.
– Likt som i grafikken er timing og presisjon i prosessen med på å skape uttrykkene. Grafikk kan ses som en slags intimkunst, Det er ikke de store formatene og de slående uttrykkene du finner der.
Det er ikke kun små formater representeres i Valde Jensen sitt kunstnerskap. Valde Jensen har også flere store utsmykninger på repertoaret, slikt som Domus Medica på Preklinisk fakultet på Rikshospitalet.
– I I990 produserte jeg en større gulv-utsmykking for Gaustad Domus Medica på Preklinisk fakultet, hvor jeg brukte elementer fra rommets utforming og fargesetting. Motivet var likt de andre humoristisk og lett. Jeg kaller det for et Tenkegulv. Utsmykkingen var basert på en 50x70cm skisse. Teknikken var slik at man ikke kunne se det ferdige resultatet før hele støpingen var ferdig, og underveis måtte det til en kontinuerlig justering av fargeskalaen, da det var irreversibelt når det først ble slipt ned med vann.
Gulvarbeidet ble produsert mens bygget reiste seg, et bokstavelig integrert verk, i en rotunde, hvor verket kan ses fra alle vinkler. I en teknikk som heter Terazzo som ofte blir brukt i trappeoppganger, der knust marmor, i forskjellige farger, blandes med sement og blir slipt på et 72 kvm gulv.
– Jeg startet med å legge messinglister og PVC lister, så fylte man hulrommene, som var svimlende spennende. Etter Gaustad fikk jeg flere utsmykninger, slik som Kommunegården i Sandvika (1991) Nå skal veggarbeidet flyttes, men det skal gå fint å fjerne det siden det er det samme materialet gjennom hele flaten og er uslitelig. Arbeidet har blitt utsatt for eksosskitt, i årevis, så jeg må av og til slipe det ned og tilføre fett.
Avslutningsvis, hva er det viktigste for deg i årene framover med kunsten?
– Jeg har et ytringsbehov og en glede gjennom å uttrykke meg, jeg kommer nok aldri til å slutte å lage kunst, akkurat nå maler jeg mer enn noen gang.
- Hedda Grevle Ottesen
Publisert 14. juni 2020
Sist oppdatert 6. februar 2021