Kor og ruiner
Tekst av Marianne Heier i forbindelse med Sverre Gullesens utstilling Sementerte fragmenter.
Tekst av Marianne Heier i forbindelse med Sverre Gullesens utstilling Sementerte fragmenter.
(...lik Archaeopteryx røntgentynn i skiferblokken, med utspente, utviskede vinger og pekende fingre, som når du i søvne peker mot det du er blind for...)
Tor Ulven, Søppelsolen, 1990
OSLO I
Foran Stortinget står det en organisk form i betong. Den strekker de mange, sammenflettede lemmene sine oppover mot lyset, og ligner en slags rotknoll, eller kanskje en korall? Tekstilet den er støpt i henger her og der i laser fra den store kroppen. Den er primitiv og artikulert, nyfødt og eldgammel. Andre kunstnere har plassert sine verk i den; små bronseskulpturer og andre objekter bor mellom tentaklene som klovnefisk i en sjøanemone. Betongformen er både kunstverk på egne premisser og bærestruktur for andre verk. Den lever med, for og av gjestene sine.
Sverre Gullesen fyrer opp en enorm motorsag og går til angrep på sin egen skulptur. Del etter del faller tungt til bakken. Løse lemmer vrir seg på Eidsvolls plass. Det er sjokkerende. Vi ser den tunge formen dø foran oss.
SABAUDIA
Vinter 1974. Filmen er kornete og litt blass. Pier Paolo Pasolini vandrer nervøst på den folketomme stranden utenfor Sabaudia, en kystby midt mellom Roma og Napoli. Det er vinter, det regner, himmelen er gråhvit og Pasolini ser forhutlet og forblåst ut i den svarte frakken sin. Håret pisker i alle retninger og klistrer seg til det benete ansiktet. Den magre skikkelsen ligner en kråke mot det flate, tomme, lyse landskapet. Den alvorlige stemmen, det nedslåtte blikket. Han har omtrent ett år igjen å leve. I ettertid virker intervjuet nesten skummelt forutseende.
Hvordan har det seg at denne byen, med arkitektur bestilt av fascistregimet, nå fremstår som vakker, tiltalende, menneskelig? spør han. Hvorfor kjennes det som hjemme, selv for oss som alltid har funnet fascismen og dens autoritære estetiske ambisjoner latterlige? Sabaudia fremstår så vakker nå, det er nesten mirakuløst. Det er fordi byen og dens arkitektoniske form i virkeligheten aldri var rotfestet i fascismen eller i fascistregimet, men i det italienske folket, i den italienske landsbygda og dens tradisjoner, sier han. Sabaudia er ikke fascistisk, Sabaudia er italiensk. Regimet var bare en gruppe kriminelle ved makten, de klarte aldri virkelig å endre eller forme den italienske virkeligheten. Denne virkeligheten, som historisk alltid har vært produsert og representert i et stort spekter av variasjoner, tilhører folket. Regimet dominerte og tyranniserte den, men eide den aldri. De hadde den bare til låns.
ROMA
Konstantinbuen i Roma ble oppført mellom 312 og 315 før vår tid, og er byens største triumfbue. Den er bygget av elementer fra tidligere triumfbuer til andre keisere, og har dermed vært omdiskutert gjennom historien. Kan den egentlig kalles Konstantinbuen, eller er den egentlig Hadrians, Maxentius’, eller kanskje til og med Domitians bue? Når er den egentlig fra?
Dette byggverket er ett av kunsthistoriens mest berømte eksempler på spolia. Begrepet er avledet fra latin, og betyr «bytte», som i «krigsbytte». Det beskriver gjenbruk av materialer fra tidligere, gjerne antikke byggverk i nyere arkitektur. Elementer fra en historisk fortid overføres til et nytt historisk nivå. Av og til bringer de med seg en opprinnelig betydning av storhet og verdi, andre ganger omformes de til pragmatisk, verdinøytral byggestein. Men ordet impliserer også en voldelig hendelse, et traume påført en opprinnelig sammenheng. Én arkitektonisk kontekst skades eller ødelegges for at en ny skal kunne oppstå.
Er spolia ruin eller revitalisering? Et kor av stemmer som flettes sammen og strømmer gjennom tiden som en elv med stadig nye tilløp, delinger, kulper og fossefall?
BERLIN
Det var bare gått et par år siden muren falt. Reisefølget mitt på toget sørover gjennom Europa lignet litt på Frank Zappa. I store områder rundt Middelhavet eller i Midt-Østen ville han sett ‘vanlig’ ut. For meg var han helt spesiell. I Berlin gikk det uniformerte hundepatruljer gjennom hele toget. Jeg fikk beskjed om å bli sittende sammen med de andre passasjerene i kupéen. Han måtte bli med ut. De tok ham hardt i armen, dro ham liksom opp fra setet. Fra innsiden av toget så vi at de hadde samlet en liten gruppe mennesker på perrongen. Hundene sirklet rundt dem, holdt dem tett sammen. Noen var høye, noen lave, de hadde forskjellige kroppsformer og var i forskjellige aldre. Men alle hadde svart hår og forskjellig grad av brun hud. Vi som satt igjen i toget var lyse, alle sammen.
OSLO II
Studentene har fått i oppgave å lage et felles prosjekt. De skal øve seg på konseptutvikling, produksjon, ansvarsfordeling, logistikk og samarbeid. Det går trått. Mange dukker ikke opp til undervisningen, og de som kommer sitter tause og ser ned i bakken, passive. Jeg presser og presser, har nesten tenkt å gi opp hele øvelsen da en av dem rekker opp hånda. Han sier at hans generasjon har mistet forståelsen av sammenheng, det fins ikke lenger noe mulig ‘VI’, ingenting å samle seg rundt utover dyrkingen og fremvisningen av egen identitet i stadig mer utstuderte former. Alle mot alle i konkurransen om å fremstå mest mulig autentisk, mest mulig kompromissløst ‘sann’. Målet er ikke å være del av en helhet, men å være mest mulig individuell, spesiell og unik. Å være tydelig avgrenset, å stå ut i mengden. Det er vår feil, vår generasjon har ikke videreført arven fra tidligere generasjoner, vi har avbrutt historien. Nå vet de ikke hvordan man samles, ingen har lært dem det, de har aldri opplevd det. Gruppen våkner til live, dette er de enige i. Det de har til felles er fragmenteringen, en samlende opplevelse av tap.
UTOPIA
Utopia er alltid bortenfor. Et sted som aldri kan nås, bare tilnærmes.
Alt er gammelt. Alt blir til hele tiden.
Oslo, desember 2021, etter atelierbesøk hos Sverre Gullesen på Nesodden
Kilder:
Tor Ulven, Dikt i samling, Gyldendal Pocket 2013
Pasolini e l’omologazione del nuovo fascismo, Rai1, https://www.youtube.com/watch?v=vQttzmv55iA&t=19s
Kinney, Dale. “Roman Architectural Spolia.” Proceedings of the American Philosophical Society 145, no. 2 (2001): 138–61. http://www.jstor.org/stable/1558268.
Publisert 11. januar 2022
Sist oppdatert 11. januar 2022