Det tilfører noe ekstra når man blar i plakatene som forteller om historien, og man vet at dette skjedde nettopp her hvor jeg sitter nå. Ekstra spennende var det at plakatene ikke var organisert eller systematisert - slik arkivet er. Da var det bare å brette opp ermene og se hva bunkene med plakater hadde å by på. Plakatene har informasjon om kunstner, utstilling, klokkeslett, dato og adresse, men overraskende mange har ikke årstall. Gjennom prosjektet har jeg sortert og bladd meg gjennom alle plakatene - og brukt arkivet for å finne ut av årstall for utstillingen. Så har jeg tenkt på alle menneskene bak - og at hver plakat rommer både nerver, spenning og glede. Noen kunstnere har stilt ut her over tyve ganger, mens noen bare har stilt ut én gang. Disse plakatene, har vært brukt som promoteringsverktøy, men de er også en oppsummering av historien om utstillingene, tendenser, strømninger og kunstnerskap. Noen av dem sier mye konkret om selve utstillingen, mens andre er mer abstrakte.

Noen av plakatene er veldig enkle. Informasjonen er skrevet for hånd, og et illustrasjonsbildet er limt på tynt papir - slik at det over tid har bølget og krøllet seg. Enkelte er masseprodusert på billig papir, mens på noen er selve illustrasjonen tegnet eller malt rett på plakaten, noe som gjør det til et verk i seg selv. Andre har et gjennomført design hvor font og illustrasjon utgjør en helhet. Jeg har gjennom prosjektet valgt meg ut noen personlige høydepunkter som jeg gjerne vil dele.

Jon Gundersen (f. 1942, Oslo) har stilt ut på Kunstnerforbundet seks ganger, første gang i 1982 og senest i 2018. Denne flotte plakaten er fra 1991, og er nummer to i rekken. Utstillingen bestod av to store relieffer bygget opp av ting folk kaster fra seg, noe som har vært en sentral del av kunstnerskapet hans. Plakaten representerer derfor utstillingen på en elegant måte da den viser noen av objektene i små gjengivelser i et rutenett-format.

I 1971 stilte Bjørn Ransve (f. 1944, Oslo) ut arbeider i det som var Kunstnerforbundets første store maleriutstilling det året. Dette er, etter min mening, en av de flotteste plakatene jeg har funnet. Utstillingen skapte opphetet debatt blant kolleger og kritikere: Øistein Parmann skrev i sin anmeldelse i Morgenbladet 1. november 1971: “... Kort sagt, jeg trivdes ikke, men jeg tror dette har noe ved seg, det er ekte og intenst på sin bisarre måte.”

Rigmor Poenaru (f. 1945) er en fransk kunstner som kun har stilt ut på Kunstnerforbundet én gang, i 1973. Til tross for å være et ganske ukjent navn, vil jeg si at plakaten til hennes utstilling er den kuleste vi har her. Med unntak av deltakelse på Høstutstillingen, har Poenaru ikke hatt flere utstillinger i Norge, men stilt ut flere ganger i Europa og i USA på 70-tallet. Plakaten er et silketrykk med sterke farger i et tilnærmet op-art aktig uttrykk.