Paul Brand (1941), A K Dolven (1953), Thomas Hestvold (1957) Irma Salo Jæger (1928), Susanne Kathlen Mader (1964), Arne Malmedal (1937), Thomas Pihl (1964), Dag Skedsmo (1951), Odd Tandberg (1924) Kjell Varvin (1939), Sidsel Westbø (1943)
I 1950 introduseres Oslos kunstpublikum for en ny retning innen det abstrakte maleriet. Gudrun Kongelf, Ludvig Eikaas og Gunnar S. Gundersen stiller ut i Kunstnerforbundet under tittelen «Tre unge nonfigurative», samme år som de inviteres til å delta i konkurransen om å utsmykke Kunstnerforbundets fasade. Flere av utstillingene på 1950-tallet viser kunst med et nonfigurativt, konkret formspråk, en kunstretning som måtte forklares og begrunnes.
I anmeldelser og reportasjer fra 1950-tallet vektlegges begreper som nonfigurativ, geometrisk-abstrakt og ornamental. Den abstrakte kunsten ble av datidens toneangivende kritikere ansett som nærmere anvendt kunst, ornamentikk og dekorasjon, som passende bilder å fargelegge veggen over sofaen med, såkalte Bo-nytt-bilder som vektla maleriets dekorative effekt.
Når man leser Kunstnerforbundets utstillingshistorie fra denne perioden ser man at utstillingsarrangørene var opptatt av å bryte med den tradisjonelle separatutstillingen og presentere tematiske utvalg av kunstverk. Man viser at kunst er et samfunnsmessig fenomen som kan handle om problemer eller emner som berører flere. Kunst skal bety noe, spille en rolle, gjøre noe.
Temaet for gruppeutstillingen Abstraksjon 11 ligger i tittelen. Abstraksjon hadde sin blomstringstid i modernismen, hvor to av de deltagende kunstnerne sto sterkt, Irma Salo Jæger og Odd Tandberg. Jæger debuterte i Kunstnerforbundet i 1962 og ble øyeblikkelig regnet som en av våre nye sentrale malere. I 1955 deltok Odd Tandberg på utstillingen «5 nonfigurative kunstnere» i Kunstnerforbundet, sammen med Gunnar S. Gundersen, Gudrun Kongelf, Halvdan Ljøsne og Ernst Svarstad.
De andre kunstnerne i «Abstraksjon 11» er fra generasjonene etter, de som har tatt med seg arven fra modernismen og abstraksjonen videre inn i egen kunstpraksis. De arbeider med forskjellige former for abstraksjon, men er knyttet sammen av en geometriserende forankring, enten det kommer fra et rent formalistisk formspråk eller en abstraherende tilnærming. Felles for samtlige er deres tilknytning til Kunstnerforbundet hvor de har stilt ut ved en rekke anledninger.
Abstrakt kunst har endret posisjon de siste tiårene, den fremstår ikke lenger som ny, radikal og banebrytende, men som en etablert kategori. Når kunstnere plukker opp abstraksjon etter modernismen, er det ikke for å komme med genuine nyskapninger, men for å tilføre feltet nye perspektiver og innsikter på en mer utdypende måte.
Kuratert av Hanne Cecilie Gulstad
