HOLDING BALANCE
En bakenforliggende referanse og omdreiningspunkt for denne utstillingen er et maleri av barokkmaleren Johannes Vermeer, på engelsk titulert Woman holding a balance (1664). Vermeers maleri viser en kvinne som forsøker å få en vekt i balanse.

Dette motivet gjentas i fire av polaroidfotografiene i denne utstillingen. De viser en kvinne og en mann som på likt vis holder en vekt. På forskjellige plan er spørsmålet om balanse også noe som går igjen i de andre arbeidene i utstillingen. Andre momenter er tid, representasjon, fordobling og speiling. Med henhold til tidsdimensjonen så er de portretterte personene i polaroidfotografiene fotografert med tyve års mellomrom, selv om motivet er det samme. Den felles tittelen på disse fotografiene er da også The Passing of Time.

I et tredje par med polaroidfotografier ser vi den mannlige figuren som heller melk, med referanse til et annet av Vermeers malerier som viser en kvinne som gjør nettopp denne handlingen. Rett ved er skulpturen Spilling, et bord med et drikkeglass med hvit væske som ligger veltet. Den hvite væsken har rent utover.

Christensen krysser ikke bare en kjønnsmessig, men også en etnisk og religiøs skillelinje i forhold til Vermeers balansemotiv. Hun lar en ung palestiner og muslim tre inn i den kvinnelige rollen i Vermeers maleri i et av sine fotografier. I oransje kjortel og hijab holder hun vekten ettertenksomt.

Et annet bilde bygger på et maleri av René Magritte malt i 1937, med tittelen La reproduction interdite («Den forbudte reproduksjon»). Magritte spiller her med forestillingen om bildet som representasjon og speiling. I stedet for å se seg selv speilet, gjentar figuren bare seg selv. Den mannlige figuren blir ugjennomtrengelig, ikke i stand til å se seg selv. I sin fotografisk manipulerte versjon av Magritte har Christensen erstattet den mannlige figurens bakhode med et pressefoto av gjerningsmannen bak 22. juli sett bakfra under rettssaken. Dette peker både på Behring Breivik som person, som offentlig figur og representasjon i media. Det berører også spørsmål som brått fikk en tvingende karakter, omkring sannhet, selvbedrag, nærhet og distanse, ondskap, representasjon og selviscenesettelse. Skjermen Black Mirror på motstående vegg fanger i sin monokrome tomhet opp mange av disse spørsmålene og er samtidig et speil og referanse til skjermene vi alle bruker for å søke og spre informasjon.

Den todelte videoprojeksjonen kalt Ramallah Coffee Break (20/03 og 21/03 2013) ble filmet to påfølgende dager på samme sted med de samme to betrakterne som setter seg utenfor kafeen og ser på livet. Denne videoen er et samarbeid mellom Christensen og Dirkjan van der Linde. Den urbane scenen er ikke spesielt påfallende, det kunne mer eller mindre vært hvor som helst. Men midt i denne hverdagsligheten ser vi på dag to – som en påminnelse – soldater i gatene. På denne dagen var president Obama på besøk. Som vi alle har kunnet følge i sommer har konflikten mellom Israel og Palestina – med Israel i rollen som okkupant og ulovlig bosetter – blusset opp igjen med sin dødelige logikk.

Christensen er opptatt av hvordan kunsten kan reflektere en politisk og samfunnsmessig virkelighet. Som professor ved Kunstakademiet, Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) har hun tre år på rad tatt med seg studenter fra Kunstakademiet til Ramallah og holdt workshop på International Art Academy Palestine. I mars-april 2013 laget hun utstillingen Nærhet og distanse i Deichmanske hovedbibliotek og en publikasjon knyttet til utstillingen sammen med studenter fra Kunstakademiet. Utgangspunktet var 22. juli og hvordan det som skjedde denne dagen berører oss i videre forstand.