Urd J. Pedersen
Mellomdrivelsen
Overlyssalen
15.01.—22.02.2026

I utstillingen Mellomdrivelsen i Overlyssalen viser Urd J. Pedersen en serie nye malerier i liggende formater, alle med samme høyde, men med varierende bredde. Arbeidene kan leses som sekvenser i rommet, fra venstre mot høyre og uten en fast begynnelse eller slutt.

Motivene består av arkitektoniske fragmenter: vegger, søyler, gjerder, interiører og terskler. Små sosiale situasjoner antydes. Pedersen arbeider i serier og med midlertidige rammer som etableres og brytes underveis. Fragmenter fra tidligere tegninger og papirarbeider er klippet, flyttet og bearbeidet videre.

Et rom av gangen. En mur, en hånd, en misforståelse.

Arbeidene undersøker hvordan arkitektur og rom kan speile, forstyrre eller bære minner, stemninger og relasjoner.

Urd J. Pedersen (f. 1989) bor og arbeider i Oslo. Pedersen er utdannet ved Kunst­akademiet i Oslo og arbeider med maleri og skulptur. Pedersen har hatt separat­ut­stillinger ved blant andre Pachinko, Oslo (2025), Christian Torp Gallery, Oslo (2025), Van Etten, Oslo (2023), Stormen, Bodø (2022) og Central­banken, Oslo (2021). Gruppe­utstillinger inkluderer blant andre Norsk Billed­hogger­forening, Oslo (2025), Galleri Tom Christoffersen, Køben­havn (2022), Elephant Kunsthall, Lille­hammer (2022) og Standard, Oslo (2021).

Utstillingen følges av en tekst skrevet av kunst-historiker Johanne Edvarda B. Slaatta.

Utstillingen er støttet av Kulturrådet og Billedkunstneres Vederlagsfond.

Larveengler

Johanne Edvarda B. Slaatta

I Urd J. Pedersens malerier finnes det en interesse for hverdagsrommene og de usynlige historiene som har utspilt seg her, utallige ganger på de samme stedene. Jeg gjenkjenner fornemmelsen av at «noe henger igjen i veggene».

Den samme anelsen kan komme stående i et kirkerom eller et gammelt museum – for så å bli lamslått av tanken om alle som har gått inn og ut den samme døra. Dette historiske gyset blander seg i maleriene til Pedersen med den mer hverdagslige – ikke mindre overveldende – innsikten som kan oppstå inne i en skolebygning. Særlig av den typen der det henger igjen flak av 90-tallets offentlige malingsvalg på veggene og gardiner i litt «oppløftende» farger – for å så bli minnet om tiden som gikk, eller snarere forsvant i de rommene.

Rundt 1550 begynte en møller kalt Menocchio å forklare skapelsen med hvordan larver plutselig tyter ut av osten. Teorien om larvene som føder seg selv i osten, og at disse larvene er larveengler, slik Gud skapte menneskene og englene, er en blant mange av Menocchios forklaringer på sin kristne tro. Menocchios historie er skrevet av historikeren Carlo Ginzburg, og handler om hvordan Menocchios kosmologi kan ha vært påvirket av en sammensatt blanding av muntlige fortellinger, stedsspesifikke hendelser, og ikke minst av hverdagslige gjøremål og måltider. Kort sagt, larvene og osten var tilgjengelig for Menocchio som metafor, og ville neppe oppstått noe annet sted.

Ginzburgs mikrohistorie er en påminnelse om at flere fortellinger alltid eksisterer samtidig, og at hverdagen er en gigantisk masse som blir glemt. Samtidig minner den om at store generaliseringer om hverdagslivet og rommet for hva som er mulig å tenke og gjøre i en gitt tid, forblir generaliseringer. Rammene som definerer begrensninger for tanker, følelser og relasjoner, er først og fremst sjelden lett å gripe. Jeg opplever at maleriene til Pedersen – om ikke synliggjør – så retter oppmerksomheten mot de uklare strukturene som påvirker og begrenser mulighetsrommet for menneskeskikkelsene i dem. Det være seg rommene de befinner seg i, det mursteinsaktige mønsteret, blikkene de er utsatt for, eller som underordnet sammenhengene i maleriets oppbygning.

I ett maleri svever en mursteinsstruktur nærmest vektløst over to skikkelser, i et annet forhindrer et tett mursteinsfelt en rett og pliktoppfyllende løkkeskrift, og i et tredje maleri ligner mønsteret oppløste flekker som drar meg innover i billedflaten. De repeterende mursteinsformene kan minne om grid-strukturen som la grunnlaget for det lineære perspektivet, men er i maleriene til Pedersen tvert imot et ustabilt element som frasier seg løftet om perspektiv og funksjon.

Før malerne i renessansen oppdaget det lineære perspektivet, kom det en overgangsfase som forhandlet flathet og romlighet på en særegen måte. Giotto som malte på starten av 1300-tallet er typisk for denne overgangsfasen. Han benyttet seg av et intuitivt perspektiv, hvor romlige strukturer i maleriet først og fremst fungerer som kulisser for de menneskelige relasjonene som utspiller seg i forgrunnen av billedflaten. Jeg ser en lignende avveining i Pedersens malerier mellom rom og menneskene i dem, hvor innrammingene blir scener for et gjentagende og evig foranderlig menneskelig drama.

I maleriet «Tid for underdrivelse» gjengis konturen av et rør. Det som en gang kan ha ledet vann eller stått oppreist som en søyle, er blitt et abstrakt hull i maleriet. Jeg leser røret både som et fravær og som en trakt inn i lagene av forbigåtte hverdager. I Pedersens malerier er det fargene og strøket som bærer fornemmelsen om tiden som stadig legger noe bak seg. De er tilsynelatende alltid i bevegelse – noen ganger vilt og spredt, andre ganger kontrollert og trygt, aldri helt stille.