Hvilke samiske fortellinger fikk plass i den unge norske nasjonalstaten, hva ble den samiske fortellingen i fornorskningstida? Juniutstillingen Gálgat mohkiid, duogŋat gokčasiid ønsker å tette hull i historiens vev og bringe frem glemte og tildekte historiske hendelser. Utstillingen er åpen til og med søndag 30. mai.
Kunsthistorie på Kunstnerforbundet #16: Monica Grini — Hvem sin (kunst)historie? Samisk kunst og nasjonale fortellinger
Historie kan betegne både fortid og fortelling. Kunst kan betegne verk og virke, kunnskap, ferdighet og mye mer. Da Sámi Dáiddajoavku (Samisk kunstnergruppe), også kjent som Mázejoavku eller Masigruppen ble etablert, benyttet de først det samiske ordet for kunnskap, dáidu, for å navngi gruppa på samisk. Hvem sin fortid og hvilke fortellinger om kunst er det vi møter i de nasjonale museene, i historiebøkene og i kunstneriske produksjoner?
Med et historisk perspektiv som strekker seg fra 1800-tallet og frem til i dag tar foredraget for seg det nasjonale rammeverket i ulike fremstillinger og undersøker hvilken plass samisk materiale har fått. Søkelyset settes også på samisk kunst som en form for historiefortelling som utfordrer etablerte rammesettinger og belyser nye sider ved historiske hendelser.
Monica Grini har arbeidet i mange år med samisk historie og kunst i sin forskning, undervisning og formidling. Hun er postdoktor i forskergruppen Claimed Pasts ved Universitetet i Agder og førsteamanuensis II ved UiT Norges arktiske universitet. Grini er også medlem av Worlding Northern Art (WONA), en forskningsgruppe ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og utdanning ved UIT som arbeider med å styrke forskning innen kunsthistorie og visuell kultur i Nord-Norge og det sirkumpolare nord, og å innlemme kuratorisk praksis og kunstnerisk forskning. Hun har doktorgrad i kunsthistorie fra 2016 med en avhandling om representasjonen av samisk kunst og har nylig gitt ut boka Samisk kunst og norsk kunsthistorie. Delvise forbindelser. Grini har arbeidet i galleri- og museumssektoren gjennom flere år, og har blant annet vært intendant og formidlingsleder ved Tromsø kunstforening/Romssa dáiddasiida og gallerileder ved Kistefos-Museet.
Grini har lang erfaring som skribent og har bl.a. utgitt teksten Sámi (re)presentation in a differentiating museumscape: Revisiting the art-culture system. Artikkelen tar for seg hvordan samisk kultur presenteres av museer i Oslo. Et av funnene er at den gamle binære "kunst" og "etnografi" fortsatt er vanlig i dette museumsbildet. Dette gjenspeiler det historiske skillet mellom kunstmuseet som viser «europeisk» og «norsk» kunst, og det etnografiske museet som viser kunsten til «resten». Det hevdes at samiske kunstnere, verk, temaer og praksiser har hatt vanskeligheter med å komme inn i et norsk «nasjonalbilde» og at slike situasjoner reflekterer vedvarende investeringer i fortellingen om Norge som en monokulturell nasjon.
Bilde øverst: Adolph Tidemand, Fanatikerne, 1866. Forberedende skisse (olje på lerret), Nasjonalmuseum i Stochkholm.
