Innledning til utstillingsåpningen 10.04.2014
Beth Wyller er en kunstner som har vært en viktig formidler av den
keramiske tradisjonen i flere tiår. Allerede i 1983 stilte hun ut første
gang i Kunstnerforbundet. Siden har hun bidratt ved betydningsfulle
norske mønstringer i utlandet, og hun har mottatt utmerkelser både
internasjonalt og hjemme i Norge for arbeidene sine.
I vindussalen har hun valgt å gjøre en to-delt presentasjon. Hun viser
et veggmontert verk som består av 18 store fliser, og på gulvarealet
innenfor har hun stablet en hel koloni av stående takstein, nærmere
bestemt mønepanner. Altså fliser og takstein – gjenstander fra helt
forskjellige bruksområder enn kunsten men som i kraft av sitt materiale
leire, likevel har klar relevans til Beths virksomhet. Også
gjenstandenes former relaterer seg til keramisk praksis: kvadratiske
flater hvor et fortellende bildespråk får utfolde seg, og splittede
rørformer som gir assosiasjoner til voluminøse krukker og kropper.
Flisene er påført konkrete motiver av hverdagslige ting som bøtter og
krakker. Går man nærmere innpå, åpenbarer det seg videreføringer av
motivene gjennom rytmiske gjentakelser og forskyvninger. Språket glir
over fra konkret lesbart til poetisk antydende. Det oppstår rike
ornamentale framstillinger som binder i hop alle flisene i montasjen til
ett samlet bilde.
I kontrast til dette sanselige, nedtonede formspråket påberoper verket
med taksteinene en helt annen oppmerksomhet. Det stiller seg til skue
med sår og defekter fra taksteinenes 100 år lange bruksperiode i
værutsatt høyde. Her har Beth funnet fram til et ekspressivt uttrykk
hvor svart og hvit og grønn glasur har fått renne fritt på den rensede,
rå terrakottaen.
Utstillingens to prosjekter illustrerer Beths forståelse av hvordan
arkaiske former kan være et reservoar for en kunstnerisk refleksjon,
både når hun tar fatt på ferdigproduserte ting og når hun bygger dem med
egen håndkraft fra bunnen av. Hun får med høy grad av presisjon fram det
nærværet som ligger forankret i keramikken som jordbundet materiale. Når
hun insisterer på en repeterende fortellerform, sier det mye om hennes
høye estetiske kompetanse. Det sier like mye om at keramikk som fag
alltid har vært knyttet til dagliglivets evige runddans av gjentakende
handlinger. I gallerirommet blir forankringen til menneskers liv og
levnet verdifull både som metafor og som materiell framtoning.