Torsoer
Roald Andersens torsoer i keramikk gir ved første øyekast en stor grad av gjenkjennelighet, hvor det kroppslige for mange vil være et fysisk uttrykk for mannen og det maskuline. Tettere på trer torsoene frem i rommet med en sterk tilstedeværelse, og en høy grad av taktilitet. Noe fysisk ubehagelig gir seg til kjenne ved gjennomspiddinger, piskemerker, skader, sår, grove overflater og askeaktige, forkullede områder. Sårene og skadene blir spor etter voldelige handlinger og forteller en historie om smerte.

Med utgangspunkt i en avstøpningsform av sin egen overkropp, utsetter Andersen skulpturene for vold underveis i arbeidsprosessen. Dette skjer enten ved aktive handlinger fra ham selv som å skyte med harpun, spidde med stav, lage hull med drill med mer. Andre ganger legger han opp til at tilfeldigheter kan inntreffe – spesielt gjennom å eksperimentere med temperatur og plassering når torsoene brennes i ovnen. På den måten arbeider han frem kontraster mellom glatte og grove overflater, ulike glasurer, kroppsform og skader. Det oppstår en spenning mellom det vakre og det heslige.

Torsoen som form har vært et mye anvendt uttrykk over et par tusen år med europeisk kulturhistorie. Det er en form som kunstnere stadig kommer tilbake til i ulike sammenhenger. Torsoen står ofte som et symbol for et estetisk ideal fra en forgangen tid. Noen av Andersens torsoer har et gjennomgående mønster av perforeringer hvor de kan se ut som forbrente rustninger etter et stort slag. Dette tilfører en mer arkaisk og episk dimensjon til det mer umiddelbare, fysiske ubehaget.

I tillegg har Andersen vært opptatt av enkelte religiøse aspekter underveis i prosessen. Vridningen på skuldrene tilsier at avstøpningen er gjort i en korsfestelsespositur, og i enkelte av torsoene er det jobbet inn en mer systematisk bruk av religiøs tallsymbolikk i antallet spiddinger.

Karl Olav Segrov Mortensen
Kunsthistoriker