Dette er ikke et notespill

Billedkunstner Bente Bøyesen i samtale med kollega Beathe C. Rønning i atelieret i Son, i prosjektrom Helium i Fredrikstad, på telefon fra Paris, der de skulle gått sammen og sett impresjonistene, men fordi omikron o.s.v.

Vannvind, Bente Bøyesen, 2022. - Eggoljetempera og oil sticks på linlerret, ca 200 x 600 cm — Foto: Beathe C. Rønning

Foto og tekst: Beathe C. Rønning.

– Hvordan snakke om noe som ikke er en fortelling? Som ikke vil bli verbalt språk, men er sitt eget?

Sier Bente Bøyesen. Atelieret er fullt, det er flak på flak som vibrerer i fargene, strimler av linlerret, papplater lener seg mot vegger, i et hjørne for seg er det objekter som ligner vikingfunn omgitt av gusjesitrongule fargeflater. Det er nåtidig, abstrakt og urgammel på en gang. En samtidig, arkaisk modernist?

 – De er liksom hud, de bildene der. Både hud og himmel. Det er litt grov hud da, men det er også perlemor, rosa, hvitt, blått. Hud som ligner min. Men jeg vil ikke at det skal være forestillende, avbildende. For meg, handler det mer om flaten og fargen sammen. At det er, og her kommer ordet jeg ikke pleier å
bruke, motivet.

Du er opptatt av det atmosfæriske, det immaterielle, hvordan lyset virker? Det som impresjonistene løftet fram?

 – Absolutt. Men det mest impresjonistiske her, er at noe er foranderlig. Det tvinger oss til å være i øyeblikket. Som i deler av jazzen, improvisasjonsmusikken, den lever fordi den aldri er lik. Skapelsesøyeblikket er ferskt. Det krever en tilstedeværelse og en lydhørhet overfor det materialet man jobber med, om det er lyd gjennom et piano, tempera på lin eller oil sticks på ullpapp.

 – Nå liker jeg best at materialet tar form ut i rommet. Jeg jobber i helt tradisjonelle teknikker, som eggoljetempera på lin, som for eksempel i det store arbeidet, men jeg har tatt bort blindrammer, for å la materialet bevege seg fritt, så i stedet henger det som et bølgete relieff på veggen.

Du nevnte ullpapp, hva er det?

 – Materialoppdagelsen ullpapp kom via svensk bygningsvern til huset vi istandsetter med enkle midler. Det er et gjenbruksmateriale, lysegrått, billig, matt, mottagelig, litt ru, og det kan stå selv når det er preparert. Det måtte bare bli med videre inn i atelieret.

 – Jeg setter inn ullpappen med harelim og pigment, for å gi den grunnfargen jeg ønsker. Den bukler seg av limet. Det liker jeg godt. Jeg bygger jeg lagvis på grunnfargen og lar den skinne igjennom noen steder, det er sånn fargen oppleves kompleks, den får kropp. Først maler jeg med tempera, senere med oil sticks fra Sennelier, som er kjent for sin pigmentintensitet. Tempera er helt flatt, oljestiftene gir en ekstra stofflighet på materialet som selv er et relieff.  Det er den tingligheten jeg leter etter.

Vi snakker om kunsthistorien med nedslag flere steder på tidslinjen. Vi snakker om Per Kirkeby, om middelaldermaleri, og spesielt om Fra Angelico.  BB viser meg den tyske samtidskunstneren Kerstin Brätsch, som hun så en utstilling med i Roma 2018, og som hun mener jeg bør følge med på. Det er sære fargekombinasjoner i brede, utflytende linjer og felt på noe som ligner terazzo, men som er illusjonsmarmor.

 – Bildene til Brätsch er så insisterende, hun setter fargene inntil hverandre som fysiske brikker, smågodt og geologi, bringebær og bling... som å se inn i tverrsnitt av en edelsten eller noe. Hun skal faktisk til Veneziabiennalen nå i 2022, så da blir det jo en mulighet igjen.

Hvordan jobber du selv?

 – Jeg legger til rette for en prosess der ting oppstår underveis, jeg vet ikke hva det skal bli. Det må være et materiale som kan formes, jeg gjør også ting i leire, den lar seg forme raskt. Deretter finnes det en gjenstand i verden, som ikke fantes før og som helst kan brukes til noe.

Hun henter det jeg trodde var vikingfunn.

Men, de er vel ikke bruksgjenstander? De ligner mer arkeologiske funn, de er nesten metalliske?

 – De er brent i gassovn, reduserende, det betyr at det er mindre oksygen og jernet i leira blir aktivert på en måte som skaper dette metalliske. De har en funksjon i utstillingen, en komposisjonell funksjon.

Å, sånn å forstå!

– De representerer noe tungt men som skimrer.

Så det impresjonistiske jeg leste ut av arbeidet ditt før, og jakten på det immaterielle, det er ikke helt riktig? For dette vi snakker om nå er ekstremt fysisk? Malte flater som bukler seg ut i rommet og keramiske gjenstander for tyngde.

– Det er begge deler. Først og fremst er det sansbart. Fysisk. Sånn er det skapt og sånn håper jeg det oppleves. Jeg leste essayet «Stil og språk i klassereisens tid»  av Per Petterson, han skrev om det å utvikle, eller kanskje heller tillate, et språk som handler om de fysiske tinga, det som har med handling å gjøre, og om kroppen som lagrer følelsene. Det kjente jeg meg igjen i.

 – For at det skal føles meningsfylt for meg, må jeg utføre arbeidet. Jeg vil forme det forfra med materialene. Samfunnet generelt er så skjemabasert, fyll ut her, liksom, Altinn passer meg ikke så bra. Det oppleves ikke som virkelighet.

Du har også en omfattende hagebrukspraksis med en like tung utdannelse? Når du skaper en hage, så skaper du ikke bilder av en hage, men en faktisk hage vi kan leve i, dufte, se på og spise fra. En som finnes i virkeligheten. Er det en lignende tilgang til arbeidet i atelieret?

 – Det vil jeg si, jeg flytter på materien der også. Jeg kan gå hele dagen rundt arbeidene i atelieret, mens jeg gjør alt annet enn å røre dem. Men det er ikke prokrastinering. Jeg bygger opp energi. Når noe ikke er helt som det skal i arbeidene, ser jeg det over skulderen og i øyekroken med stadig større oppmerksomhet. Og så! Når det er en time eller to igjen av arbeidsdagen, gyver jeg på det som må gyves på.

---

Hm... hvordan skal jeg formulere dette abstrakte og fysisk intuitive, som ikke tilhører det fortellende språket, og uten å tvinge det dit?

 – Jeg kunne ønske vi i billedkunstfeltet snakket mer om kunst, som det snakkes om musikk. Om bevegelser, klanger, tetthet, letthet, lys, mørke, om at noe løfter seg og noe synker, altså det som skjer inni selve verket, mer enn hva som omgir det. Opplevelsen av alt dette. Det er som musikere har et språk rundt det abstrakte som vi har mistet.

Litt som å plukke opp en stein på stranda, holde den i handa og fascineres av mønsteret i den?

 – Ja, er ikke det nok?

Vannvind, Bente Bøyesen, 2022. - Eggoljetempera og oil sticks på linlerret, ca 200 x 600 cm — Foto: Beathe C. Rønning

Støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond (BKV).

Les mer om Bente Bøyesens utstilling De fysiske tinga.

Motta nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut i forkant av utstillinger, samt ved kunstnersamtaler og andre viktige hendelser.

Personvern