Store lerreter, gestiske strøk og sterk fargebruk. Maleriene til Asle Nilsen vibrerer mot de høyreiste, grå mur­veggene i lager­lokalet på Alnabru. Her, i hjørne­rommet i en gammel industri­bygning han deler med kunstner­kollektivet Verdensteateret, er han i ferd med å forberede utstillingen In a month, in three days, in twenty years, we will have the sun in our pockets, som vises i Vindus­salen og Kabinettet 13. april – 28. mai.

De ferdige maleriene er satt opp i en slags kø langs veggene. Sammen utgjør de en borg ut mot det store, åpne rommet utenfor, som Verdens­teateret bruker som prøve­scene og studio. I midten sitter Nilsen, ved siden av et vilt­voksende tårn av malingsbegere.

– Har du alltid jobbet slik, med disse formatene og fargene?

– I det siste har jeg følt et behov for et lettere, mer pustende uttrykk. Men i dag, som for 45 år siden, er det maleriet det dreier seg om. Kanskje mer enn motivet.

Sammen med Verdensteateret som han var med på å grunn­legge i 1986, har han i flere år jobbet multi­medialt og audio­visuelt med større scene­produksjoner. I Norge har gruppen hatt frem­føringer på blant annet Henie Onstad Kunst­senter, Black Box Teater og Kunstnernes Hus.

Parallelt har Nilsen hele tiden hatt sin egen praksis med maleriet.

Uforutsigbar prosess

Siden begynnelsen som kunstner, er det likevel, som Nilsen påpeker mens han sitter i land­skapet av lerreter, maleriet som en særegen størrelse som har opptatt – og utfordret ham.

– Det er en pågående forhandlings­prosess mellom meg selv og maleriet. Selv om det er jeg som påfører malingen, slipper jeg ikke unna det hvis jeg gjør noe verket ikke selv vil. Da blir det mislykket.

For en maler som i hoved­sak jobber med tynne, laserende farger, hvor hvert nye strøk eller lag med maling påvirker det forrige, er dette en skjør dyna­mikk. Lite skal til før påføringen over­manner maleriets egen­vilje. Det er en prosess preget av uforut­sig­barhet, forklarer Nilsen. Utfordringen blir å oppnå en form for "kontakt" underveis.

Utstillingstittelen, In a month, in three days, in twenty years, we will have the sun in our pockets, reflekterer denne lune­full­heten.

– Tittelen er et bilde på min følelse av hvordan det er å være menneske i dag, i en verden der det stadig slippes løs krefter vi ikke vet konse­kvensene av. En følelse av å leve i en ustabil verden der store endringer kommer i et stadig økende tempo. Å fingre med en sol i lomma virker som noe svært ustabilt og farlig.

Tittelen blir et bilde på menneskets ultimate beherskelse og utnyttelse av naturen. Forbindelsen med maleriene er mer gåtefull.

– Men altså – i en slik verden står jeg og maler.

Kroppens bevegelser

Samtidig mulig­gjøres maleriene av kroppens helt konkrete bevegelser. Maleriene er forsøk på å oppnå en konsentrert tilstede­værelse i dramaet som utspiller seg mellom lerretet, malingen og kunstneren i forlengelsen av verden rundt. Det krever en egen type fysikalitet:

– Skal jeg få det som jeg vil, må det skje rått og direkte. Det er ikke noe jeg planlegger i forkant, men den måten det faller meg naturlig å bruke penselen på, forklarer Nilsen.

– Energien fra kroppen forløses i pensel­strøkene, og blir liggende der. Det blir en slags dans mellom meg og lerretet.

Maleriene, preget av dynamikken mellom impulsive pensel­strøk og robuste, nesten egen­rådige farge­partier, har å gjøre med måten kroppen brukes på under arbeidet. Det samme gjelder formatene, omtrent like lange og høye som Nilsen selv.

– Jeg har malt meg inn i størrelsene. Om jeg velger andre formater, blir det en helt annen måte å bruke kroppen og penslene på.

Malingsflekker på gulvet og pigment­flekker på veggene vitner om en arbeids­metode hvor maling veksles mellom å påføres lerretet både liggende og stående. Først når maleriet har kommet til det punktet at det både “viser fram og bevarer sin egen hemme­lighet”, anser han det fullført.

Det er i denne prosessen hvor maleriet krever en tvetydig tilstede­værelse, at motivene trer fram. Eller snarere at selve denne tilstede­værelsen tilkjennegir seg, forklarer Nilsen.

– Det er dette nærværet som er disse malerienes egentlige anliggende.

Mystikk i dynamikk

Noen uker senere, når maleriene har ankommet Kunstner­forbundet, er deres selv­sten­dighet tydelig på flere enn én måte. Utvalget er kortet betrak­telig ned, og køen av lerreter har blitt til seks verk. Motivene er abstrakte, men ser man på dem en stund, dukker det opp anelser av gjen­kjennelige natur­former.

– Jeg jobber jo abstrakt, og veldig intuitivt. I hvert fall til å begynne med. Men sånn som her, kommer det plutselig inn en trestamme.

Nilsen, stående midt i rommet hvor utstillingen er i ferd med å monteres, peker mot et av bildene.

– Det har nok å gjøre med natur­opplevelser gjennom min barndom. I skogen kunne jeg spørre og få svar i et annet språk enn det som kan uttales eller skrives.

Assosiasjoner til det nordiske maleriet med sine tette forbind­elser til naturen, melder seg raskt når Nilsen forklarer. Men for Nilsen er det først og fremst maleriet som en tilstand som står sentralt. Maleriets ord­løshet tillater en helt egen formidling av stemninger og følelser, som samtidig gjør disse påsynene flyktige og uhånd­gripelige. Det er mystikken i denne dynamikken han prøver å fange opp når han maler.

– Jeg er ikke så glad i ideologiske postulater, forklarer han.

– Jeg vil at det skal være som en natur­opplevelse. Naturen sier noe til oss uten å ha en intensjon eller et ønske om å ville deg noe. Det er også påstanden i maleriene.

Skrevet av Amanda Schøyen i forbindelse med praksisemne i kunstformidling ved Universitetet i Oslo.

Les mer om Asle Nilsens utstilling In a month, in three days, in twenty years, we will have the sun in our pockets som vises i Vindussalen og Kabinettet 13. april – 28. mai 2023.

Publisert 2. mai 2023
Sist oppdatert 2. mai 2023