Haweya Jama, Rog rogosho [1]
Editor: Muna Jibril

FØRTITRE TUSEN SOMALIERE BOR I NORGE. Tilstedeværelsen vår skyldes den brutale borgerkrigen som brøt ut etter at diktatoren Siad Barre ble styrtet i 1991, samt hungersnøden som drev enda flere ut av landet tidlig 2000-tallet. Men somaliernes forflytning på tvers av kloden skyldes ikke kun krig. Somaliere er kjent for å være et nomadisk folk som stadig er i bevegelse. Den nomadiske livsstilen sies å ha oppstått grunnet værforholdene på Afrikas horn, der gjetere vandret for å finne beite og vann til dyrene sine. Den lange kystlinjen er pepret med havnebyer som fikk spire takket være monsunen over Indiahavet som drev handelsmenn fra den arabiske peninsulaen, India, Kina og inn til land [2]. Under det europeiske kolonistyret ble disse havnebyene et viktig springbrett for somaliske sjøfarere som fant arbeid på ulike handelsskip [3]. 

Det skal sies at tvungen og frivillig migrasjon er ganske så forskjellige fenomener. Likevel har jeg en mistanke om at hvis man graver dypt nok, drives de ulike migrasjonsformene av den samme rastløsheten. Kanskje gjetere, handelsmenn og flyktninger drar av ulike årsaker, men beveger seg mot det samme?

Dabandid Yusuf, forsker og grunnlegger av tidsskriftet Gobanimo, mener at somaliere beveger seg mot verdighet [4]. Yusuf lar seg inspirere av poet og filosof Mohamed Ibrahim Warsame, bedre kjent som Hadraawi [5]. Hadraawi mente at verdighet innebærer selvråderett, at man har handlingsrommet til å utvikle sine ambisjoner og behov. Bevegelse oppstår derfor når dette nødvendige rommet for selvutvikling forsvinner; enten om omstendighetene er dårlig beite eller borgerkrig. Akkurat som planetene kretser sola, beveger vi oss i bane rundt et verdig liv. 

Men en slik omveltning krever enorm tilpasningsdyktighet. For somaliere innebærer denne tilpasningsdyktigheten ikke å gli sømløst inn i sine nye omstendigheter, men heller å ha en standhaftig og stolt fremtoning. Harde ører lar seg ikke kue lett, kan man si på somali. Kombinasjonen av den nomadiske livsstilen og denne standhaftigheten utgjør konturene av Somalinimo, det vil si det-å-være-somalier. Hva er Somalinimo i praksis? I essayet «On Particular Lumps», utforsker den britisk-somaliske skribenten Momtaza Mehri nettopp dette spørsmålet:

Somalinimo manifests in various symptoms. It naturalises itself, presenting as stubborn pride, delusions of grandeur, a celebration of the mythologised haughtiness observed by Arab explorers, European colonisers and Western anthropologists, the residual legacies of the Indian Ocean slave trade and its organisation of blackness, the tortured relationship of dispersed Horners to global Africanity, an ease with transience, the single-mindedness of the pastoralist and the mercenary guile of the seafarer, insularity, a hardened exterior, a wicked sense of humour, tolerance of the intolerable, the compartmentalisation of tragedy, diminished expectations, deferred dreams, large-heartedness, playful cynicism, bitter hope, communal self-obsession, revenge fantasies, deep reservoirs of generosity, resourcefulness, intense temperamentality, quiet patience, the valorisation of strength and an impatience with fragility, and the appreciation of Odysseusian cunning. The geesinimo of geeska Africa [6].

Gitt hvor mange somaliere som bor i Norge, hadde man kanskje trodd at det finnes en bred forståelse av at vi er et mangefasettert folk, slik som Mehri beskriver. Slik er det ikke. Vi blir jevnlig omtalt som høylytte velferdssnyltere, voldelige vaterlandsparkdvelere, psykisk ustabile jihadister og klanbesatte kvinneundertrykkere. Tar man en nærmere titt på disse karikerte beskrivelsene av somaliere, ligger en implisitt antagelse om at vår tilstedeværelse her i Norge er et paradoks. Forsker og sosialantropolog Dubie Toa-Kwapong bemerker hvordan det forventes at afrikanere skal være takknemlige nettopp fordi vi har blitt tatt imot i et land hvor vi egentlig er geografisk upassende [7]. Hun viser til kanadiske Katherine McKittrick, som har observert en utbredt idé om at det kanadiske kalde klimaet er grunnleggende inkompatibelt med mørkhudede som assosieres med et mer tropisk klima [8]. Denne logikken virker også da å indikere at vi er mer egnet til å leve under krig, hungersnød og nykolonialismens usynlige utnyttelser enn i -15 °C.

Mange krefter er mobilisert for at somaliere ikke skal røre på seg. I 2014 lanserte Justis- og beredskapsdepartementet en omfattende informasjonskampanje i de største byene i Somalia. Budskapet var ikke å advare om farene knyttet til ferden over Middelhavet (farer som vel å merke er grundig orkestrert av europeiske myndigheter), men at det å være asylsøker i Norge er så tøft at det ikke er verdt å ta turen hit. I tegneserieheftet Irregular Migration: Truths and Misconceptions, møter vi den fiktive figuren Hassan som er en somalisk migrant i Norge [10]. Han blir nektet helsehjelp, opplever grov rasisme og ender opp med å sove ute på en benk. Å bla gjennom heftet gir et inntrykk av at myndighetene nærmest forsmykker seg med egen systematisk svikt og rasistisk forskjellsbehandling, noe som de forresten nekter eksisterer i alle andre kontekster [11].

Den fanonianske professoren Hussein Abdilahi Bulhan forklarer hvordan enkeltindividet blir satt til ansvar for å rydde opp i rotet rasismen skaper i sinnene våre [12]. Psykologien kan bidra til å tåkelegge maktforholdene som egentlig avler disse lidelsene. Rasifiserte individer overbevises om at verdighet er en belønning man får etter å ha tatt avstand fra sin kulturarv ved å assimilere seg. Å bli behandlet med respekt er med andre ord ikke en selvfølge, men noe vi må gjøre oss fortjent til ved å adoptere majoritetssamfunnets væremåter — et slags rutinisert selvforræderi. «You have to be twice as good to get half as much» er en velkjent idé blant minoriteter. Det som ofte utelates er hvordan jaget etter å bli akseptert gjør deg dobbelt så fortvilet når denne innsatsen ikke anerkjennes. Skammen siger inn i kroppen og etterlater deg avmagret og fremmedliggjort [13]. For Bulhan er løsningen på minoritetstress ikke bedre mestringsteknikker, men en samfunnsmessig omveltning.

Under slike omstendigheter, kan man gjerne lure på hvordan somaliere likevel klarer å opprettholde sin bastante disposisjon. En overlegenhet finnes blant oss der man hadde forventet et mindreverdighetskompleks [14]. Somaliere bruker blant annet idiomer og språklige uttrykk for å bygge opp og opprettholde denne standhaftigheten. Det er en kollektiv innsats; vi står alle til ansvar for hverandres hardhet. Naag nool iska dhig. Baahi iyo baryo badan waa laysku nacaa. Somalinimo er en eksistensiell irettesettelse; å si til sine nærmeste at de skal stramme seg opp, river selvforakten som rasismen planter i sinnet vårt opp fra rota.

Somalinimo innebærer også listighet. Du står ikke stille lenge nok til at noen kan få en god nok titt på deg nettopp fordi du ikke stoler på konklusjonene de trekker fra hva de observerer. Plutselig tar noen frem et skyvelære for å finne omkretsen på hodeskallen din mens de hevder at dette på en eller annen måte er relatert til din kognitive evne eller karakter [15]. Verdighet får man ikke kun gjennom geografisk forflytning, altså migrasjon, men også av å avlede ethvert forsøk på å bli satt i bås. Somalinimo er derfor også en slags definisjonsunnvikelse, å nekte å utlevere seg selv eller å bli sett i sin helhet.

Somalinimo er altså flytende, det manifesterer seg ulikt på tvers av geografi og generasjoner. De yngre somalierne som tilhører diasporaen, utvikler gjerne sin Somalinimo på sosiale medier der gamle postkoloniale uttrykk florerer. Jeg gjør også dette. Gjennom klønete og klisjefylte søkeord, ble Somalia etter frigjøringen på sekstitallet en grunnleggende del av mitt multimodale digitale selvportrett [16]. Haawo Taako og Dur-dur band, kamelbjeller og somalisk arkitektur som ennå ikke hadde blitt sprengt i filler, hender og føtter dyppet i henna. For meg forduftet den velkjente reglen om å ha en fot i to verdener, men å ikke være tilstrekkelig for noen av dem. Hvordan kunne jeg tro at jeg ikke var nok? Jeg kunne ha skrollet i en evighet og ennå ikke sett alt det som utgjorde meg. Lengselen til hjemlandet er også et verdighetsuttrykk. Fortiden er uberørt av elendighetsnarrativet som dominerer i Vesten. Vi er ikke det de sier at vi er, og beviset ligger i denne bevegelsen, i måten vi tiltrekkes fortiden.

Den eldre garden på sin side, virker å hate lengselen vår. De yngres postkoloniale nostalgi fremtrer for dem som en barnesykdom, en som de ble immune mot da de løp fra skuddregnet fyrt av sine egne landsmenn. For de eldre er nemlig fremtiden den fruktbare jorden der verdighet får blomstre. Dette inntrykket fikk jeg da noen av dem buet etter at jeg slo på sangen «Rog Rogosho» og Maryam Mursals stemme fylte bilen. Synthmusikk fra samtidsmusikere som Suldaan Seeraar slår bedre an hos dem, da elektronisk musikk gir et mer futuristisk lydbilde enn trommer og lut. Jeg merker det også i simuleringene av byggeprosjekter for flere inngjerdede boligområder som florerer på Youtube, de som nå har mangedoblet grunnet KI. Somalinimo for de eldre er en framtidsvisjon som transcenderer historie og kontinuitet, brakt til live gjennom tekkyndighet. 

Og slik holder vi på, hver for oss. Der vi yngre plyndrer fortiden deres for å finne verdighet, approprierer de eldre fremtiden vår for å skape sin. Det virker som at vi er for opptatte av å misbruke hverandres tidsepoker enn å finne sammen. Er det et sted der vi kan møtes i midten? Hvor, i så fall, kan dette midtveispunktet for første- og andregenerasjons somaliere være?

Da jeg spurte den norsk-somaliske filmskaperen Nadra Hassan, foreslo hun tidlig 2000-tallet som et felles referansepunkt. Det er jo tross alt denne perioden der minnene til de respektive generasjonene overlapper. Videoverket til Hassan er nettopp en hyllest til dette temporale knutepunktet. Hun stiller ut en invertert versjon av en parabol, som benyttes som et lerret istedenfor en transmitter, der filmen hennes Qabridahar blir projisert.  

Parabolen har lenge vært symbolet på innvandrernabolag. I 1987 ble det åpnet opp for at kommersielle aktører kunne tilby satellitt-TV i Norge [17], men det var ikke før på tidlig 2000-tallet at paraboler vokste frem i blokkene på Oslos østkant som sopp. Tøyen, Stovner, Holmlia, Furuset, Manglerud. Adeer fra Grønland tok femtenhundre kroner for å montere dem i takene og balkongene våre. Parabolene ble imidlertid behandlet som ugress av flere borettslag, noe som forstyrret drabantbyens delikate økosystem. Vedtak etter vedtak ble skrevet uten at de fikk kontroll på denne veksten. Teknologien var for verdifull for beboerne å bli kvitt. Parabolen muliggjorde utviklingen av en felles politisk og kulturell bevissthet på tvers av generasjoner. Gjennom Al Jazeera så vi folkemordene i Rwanda og Bosnia samt Irak-krigen utspille seg usensurert i stuene våre. På Universal TV så vi muxaadaro og riwayad som ga oss en dypere forståelse av vår religiøse tro og kultur.

Der parabolen skapte et felles språk på tvers av generasjoner, viser filmen Qabridahar hvordan dette ble gjort på tvers av geografi. Diasporaen samhandlet med dem i hjemlandet ved hjelp av video og lydkassetter. Kassettene ble enten sendt med reisende eller gjennom post, og inneholdt familiemedlemmers hilsener og velsignelser, råd og tilstandsrapporter. At vi er spredt rundt omkring i verden eliminerer ikke ansvaret vi har for hverandre.

Somalinimo virker for meg uvurdelig i dagens polykrise, denne sammenflettingen av en høyrebølge, klimakrise og økonomisk resesjon som har gjort verden til et mer hostilt sted å leve. Men som nomadene før oss, kan vi være rustet for slik uforutsigbarhet. Sammen sørger vi for å opprettholde et skarpt instinkt om når stedet vi befinner oss har utmattet muligheten for et verdig liv og vi må bevege oss igjen. Selv ble jeg påminnet om dette underveis i filmen til Hassan der en mann hilser på familien han har her i Norge og følger det opp med en anmodning. Is ilaaliya reer yurub. Pass på deres selv, sier han, dere som bor i Europa.

—

 [1] Rog rogosho er et onomatopoetikon. Det betyr forandring, men ordets bokstavelige mening er lyden av noe som veltes. Ordet stopper og tar sats før det brettes i seg selv igjen, som en deig som knas og eltes. Somali er fylt med slike ord: Nash (grab),  juug (impact/injury), sholshol (wavy), qababac (scuffle), dhagdhag (something clicks into place). 

 [2] Iman Mohamed, «Colonial Amnesia and the Material Remains of talian Colonialism in Mogadishu», 2023 & Qamar Ahmed Abikar, «Oslo i verden i middelalderen», 2024

 [3] Som sine arabiske og kinesiske likemenn, satt også somaliske sjøfarere spor etter seg der de dro. Ta for eksempel Haji Sateen Yusuf som havnet i Harlem i 1911, og utviklet den distinktive duften kjent som harlemrosen. Se Huda Hassan, Tracing Somali Rose, 2026.

 [4] Dabandid Yusuf, Reclaiming Being: Dignity, Authenticity, and the Task of the Revolutionary Intellectual in Somalia, 2025

 [5] Yusuf forklarer det slik i et intervju med nyhetssiden Geeska: «We’re at a critical juncture marked by an enforced political stasis managed by social forces working against the interests of the Somali people. To be in movement, as Hadraawi gestures towards, is to engage in a revolutionary praxis which rejects the current neocolonial hegemonic project of subordination that has pacified, alienated and stripped people of historical agency. We’re talking about the internally displaced people reduced to mere bodies counted and managed, disillusioned youth risking death through tahriib in search of dignity elsewhere, to the urban precariat forced into daily survival, caught in cycles of informal labour, dispossession and despair. All fundamentally disconnected from any meaningful collective political horizon.» (Yusuf, Imagination is a political battleground, 2025)

 [6] Momtaza Mehri, «On Particular Lumps», 2023

 [7] Dubie Toa-Kwapong, “Norsk-afrikanarar og til høyrslepolitikk,” i å falle mellom to stoler, Jelsen Lee Innocent (Hverdag Books, 2023)

 [8] Kanskje er også vi delaktig i å spre de samme narrativene. Som barn av innvandrere, er ofte det første spørsmålet vi stiller våre foreldre når vi begynner å utvikle en nysgjerrighet om bakgrunnen vår, hvordan det var for dem å se snø for første gang. Våre foreldres første snømøte presenteres deretter til majoritetssamfunnet som et motsetningsfylt bilde som fascinerer og morer. Da komiker Jonis Josef var på turné i USA, ble han ofte spurt om det finnes svarte i Norge. Ja, men ikke nå, sa han da, for jeg er jo her. Vitsen funker bare hvis det i utgangspunktet oppfattes som absurd at det bor svarte folk i Norden, og at de som tilfeldigvis fant veien hit, er et sjeldent unntak.

 [9] Somalias kystlinje har i de siste tiårene blitt forurenset av internasjonale skip som har fullstendig tatt livet av fiskerinæringen i landet. Sjømenn samlet derfor inn tapt inntekt ved bruk av AK-47er. Den somaliske fiskerinæringens prekariat er imidlertid overskygget av hvor ynkelig Tom Hanks så ut i den oskarnominerte filmen Captain Philips. Somalia er jevnlig omtalt som en «feilet stat», men er angivelig det ideelle stedet for radikale markedsliberalister å utnytte, akkurat som da den nederlandske Michael van Notten forsøkte å gjøre Awdal-regionen i nordvest om til sin anarkokapitalistiske utopi (se Quinn Slobodian, «Crack-up Capitalism», 2023).

 [10] Stine Sandnes, «Informasjonskampanjer som virkemiddel i asylpolitikken», 2015
https://nva.sikt.no/registration/019c96297235-6f862332-39cc-4d78-935b-33c948134385 

  [11] Som for eksempel i 1996, da Helsetilsynets direktør, Anne Alvik, advarte majoritetssamfunnet mot å ha seksuell omgang med afrikanere, fordi man risikerte å bli smittet av aids. Da dette vakte stor oppsikt, nektet Alvik å beklage for utsagnet. I et intervju med Arbeiderbladet, påpeker flere norsk-somaliere at Helsetilsynet utelot det faktum at alle afrikanere på det tidspunktet måtte teste negativt før de i det hele tatt fikk bli i landet. Kjetil Stormark, «Munnhuggeri og sterke ord.», 1996. Det skal sies at formuleringen og vinklingen i denne saken heller ikke er uproblematisk. 
https://www.nb.no/items/8ce2d17040d681a88887eca621efc496?page=0

 [12] Hussein Abdilahi Bulhan, Frantz Fanon and the Psychology of Oppression, 1985

 [13] I boka Et liv i redningsvest (2023), siterer Sumaya Jirde Ali en passasje fra Frantz Fanons Sort Hud, Hvite Masker der det står:

«Den krigsskadde fra stillehavskrigen sier til min bror: ‘Venn deg til hudfargen din slik jeg har vent meg til benstumpen min. Vi er begge ofre’. Med hele mitt vesen nekter jeg å godta denne amputasjonen. Jeg føler meg som en sjel som er like stor som verden, en sjel dyp som de dypeste elver, mitt bryst kan utvide seg i det uendelige. Jeg er en begavelse, men blir rådet til å være ydmyk som en krøpling. I går da jeg åpnet øynene mot verden, så jeg hele himmelen vri seg. Jeg ville stå opp, men den sønderrevne stillheten veltet mot meg med lammende vinger. Ansvarsløs, midt mellom Intet og det uendelig begynte jeg å gråte.»

Jirde Ali gjengjelder åpenbaringen til Fanon med sin egen:

«Det er her trangen til å ikke mer ville eksistere i nåde, prisgitt og takknemlig, kuet og ventede, alltid ventende på den andres lyst til å nærme seg deg, oppstår. Med Fanons ord får du lyst til å gråte, og så begynne å leve igjen.» (s. 67)

 [14] Mehri, «On Particular lumps», 2023

  [15] Hodeskallemålinger ble foretatt i Norge av rasebiologer som Jon Alfred Mjøen i hans private institutt kalt Vinderen Biologiske Laboratorium. I 1918 utførte han en utredning for Stortinget for å bevare den nordiske rasen, som han beskrev som en «herskerrase». https://www.norgeshistorie.no/kilder/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/K1645-Det-norske-program-for-rasehygiene.html

[16] Hamse Jama sa det først i teksten hans «Et lite stykke minne» (2024): «Jeg brukte mye tid på tilfeldige internett-søk, digitale arkiver og klisjéfylte termer som «vintage» og «1960s» [...].»

[17] «Kringkastingssendinger i kabelnett», NOU 1995:8
https://www.regjeringen.no/contentassets/b16acd3743b14d7eba229a2df39723c8/no/pdfa/nou199519950008000dddpdfa.pdf

Publisert 27. mai 2026
Sist oppdatert 28. mai 2026