Hvorfor har du valgt å jobbe med ikat nå, og hvorfor i disse verkene?

Jeg hadde lyst til å bryte opp den diagonale retningen som er i sprangteknikkens binding. I sprang får trådene bevege seg diagonalt gjennom hele verket hvis man ikke deler det opp i vertikale felter. Gjennom innfargingen kan jeg få andre retninger i komposisjonen. Ønsket om å gjøre et sånt prosjekt har ligget der ganske lenge. Jeg var veldig nysgjerrig på å se hvordan ikat og sprang lot seg kombinere. I veving kan man justere hver tråd. Det tillater større grad av presisjon når man lager mønster med ikat. I sprang er dette vanskeligere, fordi garnet går rundt i en lukket sirkel, man kan ikke justere hver individuelle tråd. Jeg var spent på å se hvilket visuelt uttrykk innfargingen skapte på den diagonale bindingen. 

Er det slik at det visuelle utrykket blir mer tilfeldig med sprang, eller blir det akkurat slik du planlegger?

Om jeg hadde latt den diagonale linjen gå hele veien, hadde garnet krysset på andre plasser enn de gjør når jeg deler opp linjen i vertikale felter. Jeg hadde fortsatt kunnet regne ut hvordan mønsteret skulle bli, men hvordan mønsteret oppstår hadde i større grad vært påvirket av tilfeldighet. Krysningspunktet kommer på ulike plasser avhengig av hvor lang renningen er, og hvor mange tråder det er i bredden. Når jeg jobber med vertikale linjer så er det renningen jeg setter opp som i stor grad blir selve komposisjonen. Om jeg setter opp en stripete renning og lar trådene gå hele veien ut i diagonalen, oppstår det en rombeform. Da får jeg krysningspunkter som i mindre grad kan kontrolleres. Noen ganger kan jeg gjøre en reservasjon av farge som ikke er basert på den faktiske lengden renningen har. Da vet jeg ikke helt hvor de fargede delene av tråden møtes, og da er det i større grad opp til tilfeldighetene. Det er noe jeg kan ta videre til senere verk: Å ta inn de mindre kontrollerte delene av en kontrollert metode.

I et intervju med Tiril Flom sa du at du jobber både intuitivt og systematisk med fargekombinasjoner. Har det vært mer intuitivt eller systematisk i arbeidet med Ikat?

Det har vært ganske intuitivt, selv om måten jeg arbeider med fargene på ofte følger et mønster. Jeg har tatt utgangspunkt i den naturlige brunfargen til den ene sauen min, Alli, og sett på hvordan jeg kan integrere den inn i fargepaletten min. For meg handler det hele tiden om å finne en slags balanse mellom jordtoner og mer energiske farger. I dette prosjektet har jeg ønsket å skape en opplevelse av at noe skurrer samtidig som det er harmoni mellom fargene. Ofte tror jeg at jeg søker en slags tonalitet, en type klang mellom fargene. Utgangspunktet er ofte at jeg setter sammen ulike nyanser, og ser hva de tilfører hverandre. Derfor jobber jeg ofte utfra en type komplementær tankegang, fordi det forsterker kulørene. Ikke direkte komplementærer, men f.eks. at en grønnfarge ved siden av en brunfarge kan løfte frem det røde i det brune. Også prøver jeg å finne en balanse ved å ta inn hvitnyanser eller andre ufargede partier. Jeg opplever at det tilfører et slags pust til verkene.

Apropos pust og luft, sprang skaper en luftig vev der veggfargen kan skimtes gjennom. Hvordan forholder du deg til rommet verket skal være i?

Hvis verket skal henge et sted der fargene allerede er bestemt tar jeg alltid utgangspunkt i fargene i rommet. Jeg tar inn fargen på veggen som en del av paletten. Hvis jeg til en utstilling tenker at en annen veggfarge kan løfte frem verket bedre kan jeg velge å male veggen. Når det kommer til andre faktorer i rommet, som lys, er det ofte kaldt, flatt dagslys som passer best. Jeg har ikke lyst til å skape unødvendig dramatikk i lyssettingen. Et unntak var utstillingen på KRAFT. Der var verkene i et mørkt rom, og jeg tenkte at det var spennende å la lyssettingen være dramatisk fordi du får et annet rom enn en «white cube».

På Kunstnerforbundet er verkene montert på akrylglass eller spent opp med akrylglassylindere. Hvorfor har du valgt å kombinere ullen med akrylglass?

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for plast som materiale, både på grunn av dets historie og problematiske rolle i samtiden. Når jeg jobber med det håndspunnede garnet leter jeg etter et monteringsmateriale som kan stå i kontrast til den varme og familiære ullen. Jeg liker at det ikke er en iøynefallende montering, og at den først blir tydelig når man står nær verkene. Plasten er viktig i verkene mine, men den har en sekundær rolle siden den blir brukt som monteringsmateriale. Når jeg jobber med sprang er tekstilet oppspent fra begynnelse til slutt.

For å kunne kombinere de ulike egenskapene til garnene jeg bruker, f.eks. tykkelse og elastisitet, spenner jeg opp den tekstile flaten i monteringen, da det jevner ut ujevnhetene. De ulike sauene har unike egenskaper i ullfellen sin, forskjellig fordeling av bunnull og dekkhår, lenger eller kortere fibrer, eller synlige margehår som stikker ut. Dette får frem ulike teksturer. Det påvirker også innfargingen. Visse typer fibre passer bedre til innfarging enn andre. Det siste året har jeg farget mye løs ull fra sauen Balder, som bodde hos mine foreldre i Sverige. Han hadde litt kortere og mer krøllete fibre, som var enkle å håndtere i fargingen. Det var en glede å farge ullen hans. Ellers velger jeg ofte ull ut ifra hvilket utrykk jeg ønsker. Jeg kan få en vakker ujevn farge om jeg farger grå ull, og sommerull er enklere å farge enn vinterull siden ullen blir litt grovere på vinteren enn på sommeren. Det er mange beslutninger å ta, men ofte blir de tatt intuitivt. Sauene blir mer og mer grå i fargen jo eldre de blir. Da kan jeg også planlegge hvilke farger jeg kommer til å få, og hvordan jeg kan utnytte fargeskiftningen i ullen.

Hvordan er det å jobbe med en teknikk som så få andre driver med?

Ofte har jeg forundret meg over uvanlige teknikker, og har villet ønske å finne ut av hvordan de fungerer. Jeg hadde et skjerf som min farmor Allis søster, Salme[1], hadde laget, og hvordan hun hadde gjort det var lenge et mysterium for meg. Helt til jeg fant ut at det var laget med sprang, men det forstod jeg bare fordi jeg hadde lært hvordan teknikken fungerte. Nysgjerrigheten ligger til grunn for det jeg gjør, og det er befriende at det ikke er så mange som jobber med sprang.

Er det vanskelig å ikke ha noen å kunne snakke teknikk med?

Ja, absolutt. Jeg har veldig mange jeg kan snakke om tekstil og kunst med, men mange ganger skulle jeg ønske jeg kunne spørre noen om hjelp når jeg får feil i bindingen eller lignende. Oftest finner jeg ut av det selv med å prøve meg frem eller søke etter det på internett. Bindingen jeg har valgt minner om toskaftbinding i veving og er den enkleste av de tre forskjellige typene. Det tillater meg å fokusere på samspillet mellom farger, materiale og teknikk.

[1] Farmor Alli og hennes tre søstre Majlis, Lea og Salme har gitt navn til de fire sauene til hjemme hos Saksi på gården i Eidskog.