Marte Eknæs’ utstilling Deflecto er et landskap av strategier, materialer, objekter, representasjoner og fragmenter. Linjer blir trukket mellom forskjellige felt og nivåer og mellom detaljer og helhet.
Samme oppmerksomhet er gitt til åpne og tomme rom som til områder med høy konsentrasjon, både i enkeltarbeidene og i installasjonen som helhet. Form er et verktøy som blir brukt bevisst men noen ganger motsetningsfylt.
Reproduksjon av mening står høyere enn innovasjon.
Skulpturene er gjort av adskilte (flere) deler som er kombinert, men ikke tilpasset. Når delene fjernes fra sin originale kontekst og får nye sammenføyninger, tillegges elementene uventede og flertydige roller.
Utgangspunktet for alle arbeidene er en observasjon av vårt daglige miljø, som så er bearbeidet gjennom fotografi. I utstillingen tar dette utrykket forskjellige former, som klistremerker på skulpturer og i collager, som innrammede trykk og som transparente perpendikulære (vinkelrette) motiver.
Disse seriene av perpendikulære motivene kan noen ganger være fotografier og noen ganger scannede tegninger eller malerier, trykket på klebrig film og klistret på pleksiglass. De dokumenterer urbane strukturer gjennom imaginære nivåer og arkitektoniske perspektiver på bygningsplasser der man får innsikt i prosjekter under progresjon. Deres transparente og romlige posisjoneringer i kontrast til flat veggpresentasjon, tillater den omsluttende arkitekturen og andre arbeider i omgivelsene å bli inkorporert i verket. Og sammen med skulpturene som ofte består av flater, linjer og bilder på overflaten, veksler disse arbeidene mellom to- og tre-dimensjonalitet.
Som en parallell eller et rammeverk, vises en serie tegninger som er basert på fotografier. Eknæs beskriver sine tegninger som sammenfletninger mellom detaljdokumentasjoner fra det urbane miljøet og planer over strukturer som kanskje eller kanskje ikke ble fullført. Deres abstraksjon er et resultat av en tolkning, fragmentert representasjon og ofte feilperspektiver. Kildematerialet er ikke lenger gjenkjennelig, og tegningene er samtidig mer åpne og subjektive.
Fragmenter dukker opp ute av sin opprinnelige sammenheng, blir koblet sammen med andre deler, isolert, gjentatt, forstørret og videreutviklet.
I Eknæs’ konstruksjoner kan enkeltelementene fortsatt forbindes med den opprinnelige sammenhengen de stod i, samtidig som de utfordrer våre vanemessige erfaringer og stiller spørsmål ved hvordan objekter som er en del av våre hverdagslige omgivelser påvirker oss og vår atferd.