Maleriene til Nicklas Gahnström kan lett oppfattet som abstrakte. For Nicklas selv er bildene svært konkret, fordi han i utgangspunktet vet hvor han skal når han maler. Det betyr ikke at han abstraherer et konkret motiv, eller at han vet hvordan maleriet kommer til å se ut. Men han kjenner det igjen når bildet er ferdig.
Nicklas Gahnström er opptatt av det å utforske som metode, og han er fascinert av hvordan det går an å lage ting, tilsynelatende ut fra “ingenting”, neste gjennom slump. Men for å oppnå noe ligger det selvsagt en eller flere strategier bak. I denne prosessen spilles motsetninger opp mot hverandre, for å se hva som blir stående igjen. Det kan f. eks. være den evige konflikten mellom det langsomme og det kjappe; det ordentlige pene, det tilrettelagte i kamp med det rå temperamentsfulle uttrykket. Det er i utgangspunktet en «fikset» kamp, da Nicklas vet hvor han skal, og han vil ha en direkthet i uttrykket. Han vil være tydelig, men også kompleks. - Det kan ta nokså lang tid før det skjer noe interessant i bildet, sier Nicklas. Noen ganger er det helt klassiske problemstillinger om det som skjer farger imellom, og hvordan dette da vil påvirke helheten. Mens andre ganger er det som med den gordiske knuten. Uansett holder Nicklas på, frem og tilbake med bildene sine, helt til han blir positivt overrasket. Mye blir derfor bygget opp og revet ned for så å bygges opp på nytt, slik at komposisjonen kommer på plass. Han søker en type resonans, noe som samsvarer med hans egen bildeverden, men som også gjør den større. - Det er maleriets eget språk som er det interessante for meg, sier Nicklas. Hva dette mediet spesifikt har å tilby, som jeg ikke finner andre steder, og fordi det er en glede å se ting vokse frem. I det hele rører kunstnerskapet mitt også de store eksistensielle temaer som menneskets forhold til natur og forgjengelighet – men på en indirekte måte. Gjennom motivene som ofte relaterer til natur og forfall, men også selve måten jeg jobber på, og de materialer jeg velger å bruke. - Jeg er også avhengig av materiell motstand, grunnet det uttrykket jeg søker; jeg bruker bevisst “stygge” materialer som gir nesten umulige forutsetninger; delvis for å sette meg selv på glatt is i prosessen, men også for å finne “det vakre i det fule” – eller mer presist, i det skjøre og forgjengelige. Det er ikke åpenbart, og skal ikke være det, men jeg prøver i hvert fall å etterlate en tanke om det. - Egentlig er det en del humor i arbeidene mine også, syns jeg. Det er jo for eksempel gøy å male. Men bare 5% av tiden!