Noe av det spesielle med Ørnulf Opdahls kunstnerskap er dens nære tilknytning til malerens hjemtrakter: hans interesse for hav, maritim kultur og det kyst- og fjordlandskap han er oppvokst i. Det er et gjensidig, nærmest symbiotisk forhold. Som han sier: Jeg både henter fra og gir noe tilbake til landskapet.
Under kunstutdanningen i Oslo på 1960-tallet, søkte han i forskjellige retninger innen modernismens og samtidens kunst som popart, surrealisme, abstrakt sen-modernisme. Han var også opptatt av japansk buddhistisk kunst og engelsk figurasjon (særlig School of London malerne). Han slo tidlig igjennom og de første utstillingene hans ble utsolgt! Han foretrakk rimelige medier – akvarell/gouache og tempera og noe i akryl og olje. Han undersøkte forskjellige kunstneriske uttrykk, en fabulerende, surrealistisk stil med non-figurative så vel som figurative elementer. Men etter hvert ble fortellende motiver mer hyppige, men med et personlig, mytisk innhold. Det håndverksmessige både inspirerte ham og det maleriske utfordret ham til stadig å prøve nye veier.
Hele tiden hadde en idé om å komme tilbake til hjemstedets trakter og finne et malerisk uttrykk for de sterke følelsene han hadde overfor naturen der. Det forundret ham ofte at det ikke bare var å male i vei, men han måtte bruke nesten tjue år på å avklare den maleriske tilnærmingen etter å ha flyttet hjem i 1971. På 1970- og 1980-tallet fortsatte han å eksperimentere med store arbeider på papir med kull, pastell og tempera – en spontan og assosiasjonsrik billeddiktning med drømmeaktige innslag. Samtidig begynte han å male motiver med utgangspunkt i naturen på Sunnmøre. Mens han var professor i maleri på Statens kunstakademi tok han opp igjen interessen for menneskekroppen i sine malerier, men uten å benytte modell. Opdahl får frem mange forskjellige billeduttrykk i denne perioden som sier noe om bredden i hans kunstneriske talent. Han er en fabulerende, surrealistisk maler som i 1989 under arbeidet med Brennende by, finner frem til en teknikk som gjorde ham i stand til å ta fatt på oppgaven med kyst- og fjordmotivene i Sunnmøre. Det var da gått nesten 20 år siden han flyttet til Godøya.
Fra og med 1990 har kunstnerskapet dreid seg rundt natur og miljøer i regionen og det er blitt et unikt kunstnerisk fordypningsprosjekt uten sidestykke i norsk samtidskunst. Han maler motiver som ofte har en forankring i barndomsopplevelser i byen Ålesund – han tilbakefører f.eks. havnen i sentrum, og som han sier,_ ikke alle nybygde områder har vært til fordel for bymiljøet…_ Den største utfordringen utgjør naturopplevevelser fra kyst- og fjordlandskapene som han stadig har kommet tilbake til i snart 25 år.
Der er den poetiske dimensjonen han søker i disse bildene. De tar utgangspunkt i grunnstrukturene i landskapet slik klimatiske- og naturmessige forhold har lagt til rette for. Han er ingen sol- og søndagsmaler, men utfordringen ligger i det grå, det mørke lyset og det voldsomme ved naturopplevelsene her. Opdahl sier det slik: Å stå ute å male er et helvete med lyset som skifter hele tiden. En milliard detaljer og så skal du begynne arbeidet med å forenkle… Denne form for dialog med naturen har jeg aldri mestret. Jeg baserer mine bilder på minner, på opplevelser som synker inn. Jeg må bygge videre på de voldsomme inntrykk og la det modne i meg.
Det er blitt en serie motiver som feirer det grå Vestlandet, fjell- og fjordstrøk langs Mørekysten og som har en nærhet til naturopplevelsen, kanskje overraskende i og med at han arbeider fra minnet! Han får telefoner fra folk som sier; Du må se ut, nå er det akkurat som i bildene dine… Det var kanskje denne nærheten til det landskap han vokste opp i, og har vært i så intim dialog med et langt liv, som har gitt landsdelen sin mest trofaste og intense skildrer av natur, miljø og lysforhold akkurat her. Desto hyggeligere for kunstneren er det at disse bildene blir forstått og satt pris på langt ut over landets grenser. Han seiler og maler i hele det gamle Norges øyrike i vest. Folk kjenner igjen hans fargeskala – poesien i det mørke og i det grå, og hans intense forhold til lyset i Europas nordlige egner. Han er en maler fra det store Nord ofte med et sterkt melankolsk uttrykk, men motstridende nok – og det er en kunstnerisk utfordring på disse breddegrader, en ladet og kraftfull melankoli!
Holger Koefoed