get_title(@exhibition)
Installasjonsfoto fra utstillingen (2014) — Markus Li Stensrud
Installasjonsfoto fra utstillingen (2014) — Markus Li Stensrud

PHANTOMS OF MODERNISM

I et fotografi av den rumenske skulptøren Constantin Brâncuşis (1876–1957) legendariske atelier i Paris, stirrer to sentrale modernistiske gjenferd mot oss fra en hylle i bakgrunnen:
en byste i gips av Sokrates, og en grovt hugget byste i tre, åpenbart av afrikansk opprinnelse.

Et av modernismens mantraer var, med Brechts ord, ”å slette alle spor”. Med utstillingen Phantoms of Modernism leter Markus Li Stensrud opp disse sporene i et forsøk på å mane frem modernismens gjenferd.

”The invention of beauty by the Greeks, that is, their postulate of beauty as an ideal, has been the bugbear of European art and European aesthetic philosophies”, skriver Barnett Newman i essayet The Sublime Is Now (1948), sitert av kunsthistoriker Elisabeth Prettejohn i boken The Modernity of Ancient Sculpture (2012). Prettejohn argumenterer for et annet perspektiv på antikk kunst enn Newmans: ”It is true that the consummate classical Greek sculpture has done more for garden design and certain dictators than for the progressive arts. But with the fragmented Greek sculptures, especially the Elgin and the Aegina marbles, the quite opposite can be argued”. Prettejohn hevder at annekteringen av de nevnte marmorskulpturene på begynnelsen av 1800-tallet, og måten man ivaretok deres fragmentariske form på i utstillingsarrangementene ved British Museum og Glyptoteket i München, var svært sentralt i utviklingen av ideen om det abstrakte og fragmentariske som et selvstendig estetisk uttrykk. En passasje i en tekst av Malevich fra 1910 bygger opp under Prettejohns teori: ”When walking through the Glyptothek in Munich I had a sensation of a dissolution of the finite material world and a vision of pedestals of coloured light, not displaying fragments of marble sculptures, but the pure, immaterial essence of art and humanity”. I årene som fulgte, utviklet Malevich sin egen kunstretning, kalt suprematisme: kombinasjoner av enkle geometriske former malt i et begrenset antall farger, eller det han selv betegnet som ”fragments of solidified phantoms caught on their journey through space”. I boken The None-Objective World, skrevet i 1920, men utgitt først i 1927, gikk han så langt som til å presentere suprematismen som et teoretisk fundament for et fremtidig, planetarisk satellittsystem: ”Between the Earth and the Moon a new Suprematist satellite system can be constructed (…) leading the way for a four-dimensional, immaterial existence for mankind”. Samme år designet han en suprematistisk tekanne, med tilhørende kopp, for Den statlige porselensfabrikk i Petrograd.

Som et resultat av de stadig ekspanderende afrikanske koloniene, ble det fra begynnelsen av 1870-årene, og i tiårene som fulgte, bragt store mengder afrikanske skulpturer til Europa. Enkelte av disse havnet på Musée d’Ethnographie du Trocadéro i Paris. Brâncuşi har beskrevet sitt første, av det han selv påsto var over hundre, besøk til Trocadéro: ”It was like entering the fourth dimension: the shapes, colours and perspectives were of another planet”. I 1934 ble hans 30 meter høye monument Endless Column reist i Targu Jiu, Romania. I et brev til sin venn Marcel Duchamp skrev Brâncuşi: “This is the Providence of my Column: to get transformed by lightning in order to unite the sky with the earth, to serve as a bridge between dimensions that ceaselessly expand and contract, to lift the Moon back to its proper place”.
I 1876 beskrev oppdageren Henry Morton Stanley et møte med Amahagger-stammen i Kongo, der søyler av kokosnøttskall ble anvendt i religiøse seremonier. Stanleys beskrivelse ledet den skotske sosialantropologen James George Frazer til grundigere feltstudier av Amahagger-stammens levesett. I boken The Golden Bough (1890) skriver Frazer:

In a pagan rite, naked men gathered around a column made of coconuts, looking almost endless as the top disappeared in the crowns of the palm trees surrounding the circular clearing. (…) Then, at the peak of the ecstatic dance, one of the men began to climb up the column, higher and higher, until he vanished out of sight. (…) After sunset the exact same rite was repeated in the flickering light of open fires and flaming torches. (…) I later learned that the rite was held in honour of the Sun and the Moon. As the tribal chief explained: ‘We climb to the Moon in the daytime to avoid being blinded, and to the Sun at night-time to avoid being burned’.

Et eksemplar av Amahagger-stammens kokosnøttsøyler ble, fra 1907–1909, utstilt ved Musée d’Ethnographie du Trocadéro, og med Endless Column på netthinnen er det sannsynlig å anta at flere av Brâncuşis utflukter til Trocadéro ble foretatt i det nevnte tidsrommet.
Også for andre kunstnere, med Picasso som det mest opplagte eksempelet, markerte et besøk til Trocadéro et veiskille. Den primitive kunsten ble ansett som et godt utgangspunkt for kritikk av konservativ, borgelig smak og vestlig ideologi, og fungerte nærmest som en ferdig utformet sjablong for avantgardistisk kunst. I The Myth of Primitivism skriver kunstneren Susan Hiller: ”Tribal art was a model that could be quoted and copied without bearing the risk of being accused of plagiarism”.

I utstillingen Phantoms of Modernism anvender Markus Li Stensrud modernismen på samme måte, som en kilde som fritt siteres, kopieres og omformes. Den franske filosofen Paul Ricoeur (1913–2005) skriver i sin bok History and Truth (1955):

When we discover that there are several cultures, even multiple universes, instead of just one, and consequently at the time when we acknowledge the end of a sort of cultural monopoly, be it illusory or real, we are threatened with the destruction of our own discovery. Suddenly it becomes possible that there are just others, that we ourselves are an ’other’ among others. We often ask if life exists ’out there’, but from a cosmic perspective we are already ’out there’. All meaning and every goal having disappeared, it becomes possible to wander through history and civilisations as if through vestiges and ruins. The whole of mankind becomes an imaginary museum.

I et slikt museum kan modernismen sidestillles og smeltes sammen med de ulike delene av sin egen opprinnelseshistorie. Om gjenferdene overlever fusjonen, gjenstår å se.

I utstillingen inngår også et lydverk av komponist Øyvind Torvund, laget i samarbeid med kunstneren.

Phantoms of Modernism er en ny gren i prosjektet Everyone’s Gone to the Moon, som ble påbegynt i 2008. Prosjektet er både et kunstprosjekt og et forskningsprosjekt der månen fungerer som omdreiningspunkt. Ved å undersøke månens posisjon i politikk, ideologi, mytologi, litteratur, kunst og vitenskap, revitaliserer Markus Li Stensrud gjennomtematiserte, nesten uttømte motiver, og nærmer seg politiske og kulturelle autoriteter og ideologer som kuriosa, slik man ville nærme seg gjenstander i et raritetskabinett.
Markus Li Stensrud (f. 1983) er bosatt i Oslo, og fullførte sin mastergrad ved Statens Kunstakademi i 2011. Installasjon, skulptur og tekst er de mest fremtredene bestanddelene i hans kunstneriske virke. Han har hatt residens på W17 i Oslo (2013-14), separatutstilling på KUNSTrePUBLIK i Berlin og deltatt på flere gruppeutstillinger, blant annet: En kunstner som samler kunst, Vestfossen Kunstlaboratorium; Sparebankstiftelsen DNB NORs stipendutstilling 2012, Oslo Kunstforening; Unge kunstnere fra Hedmark, Kunstbanken, Hamar. Dette er hans første separatutstilling i Norge.

Øyvind Torvund (f. 1976) er en norsk samtidskomponist. Av nyere verk kan nevnes: Det abstrakte i folkekunsten, Ultima 2014; School/Mud Jam/Camp Fire/Action Tape, Issue Project Room, New York 2014; Constructing Jungle Books, Museum für Naturkunde, Berlin 2014. Torvund mottok Arne Nordheims komponistpris i 2012.

UTSTILLINGEN ER STØTTET AV:
Norsk Kulturfond
Billedkunstnernes Vederlagsfond
NOTAM

Motta nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut i forkant av utstillinger, samt ved kunstnersamtaler og andre viktige hendelser.

Personvern