Maleriets letthet

*Eirik Senje, Martin Sæther, Knut Ivar Aaser, Marianne Hurum, Halvor Rønning, Emma Brack, Mikael Lo Presti og Tarald Wassvik
Kurator: Wenche Volle*

Dette er ingen påstand om at det er lett å male eller at _Juniutstillingen_s deltagere tar lett på maleriet. Det var heller ikke kunstens letthet Henri Matisse siktet til da han foreslo at maleriet skulle være som «en god lenestol» i sitt manifest Notes d’un peintre (En malers anmerkninger) fra desember 1908¹. I arven fra Cézanne stilte Matisse høye krav til maleriet. Han var en analytisk kunstner som var opptatt av regler, samtidig som han var opptatt av at maleriet skulle angripe alle sanser.

Motsatt «letthet» er maleriet gjerne karakterisert ved sin tunge bør, århundrer med historie, tradisjon, konvensjoner, diskusjoner og mesterverk. Maleriet har også vært heftet med pågående krav til legitimering. Det blir samtidig kritisert for å tilpasse seg markedet, det er lett å like, lett å omsette: “Buying artworks indeed comes close to buying people—and this is especially true for painting” (Isabelle Graw)².

Juniutstillingen 2016 er viet maleriet, det være seg maleri i tradisjonell forstand, utført med olje på lerret, men viser også eksempler på hvordan maleriet evner å vandre inn i andre medier. Juniutstillingen har lang tradisjon i Kunstnerforbundet og er en utstilling som presenterer unge kunstnere som vi har en helt spesiell forventning til. 1952 var eksempelvis året da Inger Sitter, Ludvig Eikaas, Gunnar S. Gundersen, Gudrun Kongelf og Olav Strømme stilte ut på Juniutstillingen.

Kunstnerforbundet ble i sin tid stiftet av unge malere med Henrik Sørensen i spissen. Rett fra studier hos Matisse i Paris inntok de såkalte Matisse-elevene Kunstnerforbundet i årene etter åpningen av galleriet i desember 1910. Henrik Sørensen, Jean Heiberg og Per Krohg var med på å legge grunnen for Kunstnerforbundet som arena for det nyeste innen maleriet³. Maleriet har siden hatt en spesiell plass i Kunstnerforbundets utstillingsprogram. Juniutstillingen 2016 har slik sett en historisk forankring i Kunstnerforbundets som institusjon, samtidig er fokuset på maleriet et forsøk på å fange opp en interesse i tiden, det faktum at mange unge kunstnere arbeider med maleri og interesserer seg for maleriets materialitet, teknikker, prosesser, tradisjon og mulighet til å inkorporere andre medier. Det manuelle arbeidet og tilknytningen til håndverk som tidligere gjorde maleriet uaktuelt er i dag snudd til noe positivt. Maleriet har vist seg som standhaftig og har overlevd ulike angrep, slik Isabelle Graw skriver «Painting has survived all attempts to make it obsolete, and it’s managed to incorporate these attacks for its own good. But then, a medium can never become obsolete. The medium per se is never the problem. To say that it is, is to essentialize it. If a medium is problematic, it’s because of the way it’s used. After years of lost legitimacy, painting now seems to have no such problem.?”

De unge kunstnerne virker på en måte befriende løst fra tidligere tiårs ned- og oppvurderinger, kriser og boomer. De 8 representerte kunstnerne: Eirik Senje, Martin Sæther, Knut Ivar Aaser, Marianne Hurum, Halvor Rønning, Emma Brack, Mikael Lo Presti og Tarald Wassvik har det til felles at de har erfaring fra maleriet, de har inngående kjennskap til malerihistorien og de anvender maleriets teknikker, diskusjoner og nettverk i sin kunstproduksjon. Matisses manifest handler grunnleggende om kunstens uttrykk og dens effekt på betrakteren. Maleriet skal ikke bare omsette det vi ser, men også det vi føler for det sette eller virkeligheten vi er en del av. I den sammenheng lærte de norske Matisse-elevene om fargen og formens virkning på en flate.

På ulike plan åpner Juniutstillingens deltagere opp for en vital diskusjon om maleriet og dets forhold til farge, form, flate, materialitet, gest, dekor, andre medier og virkeligheten. Marianne Hurum maler med gouache, akvarell og akryl på lerret. Monumentale bilder der den maleriske gesten og de store bevegelsene manifesterer seg på lerretet. Hun bruker blant annet blomsten, krabben og smilet som motiv og form. Blomstermotivet har referanse til malerihistorien og til maleri som i sin popularitet havner på plakater, musematter og kaffekopper. Blomster i kunsten er omdiskutert, avvist som populært, innyndende og lett å like. Dette henger sammen med en undervurdering av det dekorative og ornamentale. Vurderinger som sier noe om tiden, fordommer og smakspreferanser. De figurative elementene virker i Hurums bilder som en inngang til maleriet og en fysisk handling med komposisjon, farge, form og materiale.

I likhet med Hurum arbeider både Tarald Wassvik og Mikael Lo Presti med lerretsmaleriet i tradisjonell forstand, samtidig er dette et maleri som går i dialog med nettverk av andre malerier og verden rundt oss. Med Kunstnerforbundet som ramme er Lo Prestis referanser til Matisse slående. Matisse var ikke bare de norske Matisse-elevenes lærer, han stilte også ut i Kunstnerforbundet på den legendariske utstillingen av fransk kunst i 1916. Blant Matisse-elevene var også svenske Sigrid Hjertén og Isaac Grünewald, to pionerer innen svensk modernisme. Referansen til Matisse tillater Lo Presti å eksperimentere med farge, ornamentet, flaten og figuren. På en overbevisende og energisk måte fyller han lerretet og gjør det umulig å hvile øyet. I en serie mindre verk er lerretet presentert som readymade og underlag for silketrykk, innsatt i ramme. Slik viser Lo Presti maleriets mulighet til å vandre og forvandle seg. Knut Ivar Aasers og Martin Sæthers verk er også eksempler på maleriets vandringer og hvordan maleriet virker i andre medier. Aasers maskinstrikkede verk har kanskje mer med illustrasjon og tekstil å gjøre, på samme tid er de svært maleriske i sin fremtoning. De avlange formatene og kvinneskikkelsene gir på samme tid assosiasjoner til både mote og renessanse maleri, eksempelvis Botticellis eller Bertel Thorvaldsens klassisistiske gratier i marmor. Bukettene i tekstil og grønnsaker kan kobles til barokkens stilleben med memento mori, samtidig som de påminner om folks behov for tørkede buketter som minne. På Juniutstillingen gjør Aaser utstillingsvinduene i første etasje til visningssted for sine verk. Her presenterer han vesker i farget filt med skulpturale elementer. Iscenesettelsen gir assosiasjoner til butikkvinduet og kostbare designobjekter. Emma Brack har bakgrunn fra studier i maleri og bruker aktivt referanser til maleriet i sine verk. I hennes tidligere skulpturer av iriserende film utspiller et av maleriets grunnelement fargen, og hvordan lyset virker på denne, en hovedrolle. Den hengende filmen, lik et forheng, reflekterer lysbrytninger og bevegelse i rommet. Fargene endrer seg deretter og spiller ut alle regnbuens farger. Slik gjør Brack selve flaten til et foranderlig og sanselige hele. Til utstillingen i Kunstnerforbundet viser hun latexmalerier iblandet pigment og gouache på silketrykk. Ulike maleriske prinsipper utforskes i forhold til andre medier og materialer, der fargen på forskjellig vis lar seg absorbere og inkorporere til nye overflater og monokrome bilder/objekter. Eirik Senje maler på gips og bringer maleriet tett på arkitekturen og rommene som omgir oss, enten det er boligen eller gallerirommet. Han skaper en billedflate som også er et objekt. Bruken av gouache medvirker til de matte og fargemettede flatene. Gips i spennet mellom hvite og bemalte flater bringer inn kunsthistorien og kunnskapen om antikkens skulpturer og modernistisk arkitektur. Skulpturene og bygningene var langt fra så hvite som historien har villet ha det til, men dekorerte og fargerike. Senjes stringente og rike prosjekt fanger inn forestillinger om historiske overleveringer og konvensjoner, samt vår oppfatning av dekorens status og det sentimentale i kunsten. I likhet med Knut Ivar Aaser finner også Halvor Rønning en viktig kilde til kunst i magasiner. Han bruker de glansede oppslagene som underlag for egne tegninger og malerier. I denne aksjon konfronteres ulike verdisett, strategier, analyser, gester og tegn. Reklamen virker, den tiltrekker og den er utspekulert, samt at den er en ufravikelig del av våre omgivelser og vår bevissthet. Gjennom tegning og maleri vikler Rønnings verk seg inn i reklamens kraft, estetikk og virkelighetsframstilling. Prosjektet innebærer også en øvelse i å se og omsette det sette. Vekselsvis er bildene gjengitt etter hukommelsen, og i blinde spilt ut i stort format på lerret eller euforisk malt med klut til kaskader av farge på flaten. Tarald Wassvik markerte seg med vare landskapsakvareller på avgangsutstillingen for Kunstakademiets masterstudenter i 2014. Akvarellene ble siden dekomponert på utstillingen i Kazachenko’s Apartment og virket som grunnlag for et videre arbeid med akvarell, kull, blyant, pastell, akryl og oljemaling. Wassvik maler gjerne på papir i et håndterlig, horisontalt skisseblokkformat. I spennet mellom det abstrakte og det figurative åpner det seg et nærmest uendelig handlingsrom for maleriet. Under tilvirking er en kalender for maleriet, der månedene og dagene gir rom for maleriske problemstillinger, relatert til farge, figur, flate og strøk. Med utgangspunkt i en personlig og selvbiografisk tilnærming til maleriet evner Wassvik å speile tiden, dens orden, kaos, ulike stemninger og skiftninger. Martin Sæthers relieffer i pastellfarger begynner som skisser eller tegninger enten på papir eller i tegneprogrammer. En grafisk form freses ut i plastmateriale og etterlater seg relieffets forhøyning. Slik legges grunnen for maleriet. De hvite, plastrelieffene påføres lag på lag med akrylmaling. Mye handler om hvordan flaten absorberer fargen og hvor synlig/usynlig penselstrøkene avtegner seg. Sæther arbeider med enkle, grafiske former, det være seg et interiør, et bord, en krakk, et gelender, en sol eller blomster. Relieffet som medium åpner opp for en interessant refleksjon over farge, strøk, flaten, motiv og ornament. Mye har endret seg siden en gruppe malere lå og malte i Telemark, nærmere bestemt i Kviteseid sommeren 1910 og klekket ut ideen om et eget galleri. Juniutstillingen er en påminnelse om initiativet til Kunstnerforbundet som institusjon og til betydningen av gode kunstneriske nettverk og impulser. Felles for de åtte representerte kunstnerne på Juniutstillingen 2016 er en genuin evne til å se muligheter i maleriet som medium, teknikk og historie. De viser alle hvordan livet slår inn i maleriet og hvordan maleriet åpner seg for livet. Ikke minst bekrefter de at ut fra et enkelt utgangspunkt, som maleriet må sies å være (du trenger eksempelvis bare noen farger og et underlag), så kan utrolig mye oppstå. Juniutstillingen 2016 representerer unge kunstnere med et overbevisende grep om det å skape kunst.
Wenche Volle

¹ Stian Grøgaard,red., Kunstnerne om kunst: Fra Henri Matisse til Barbara Kruger (Oslo: Forlaget Oktober, 1993), 16.
² Isabelle Graw. “The Value of Painting: Notes on Unspecificity, Indexicality, and Highly Valuable Quasi-Persons,” in Thinking through Painting: Reflexivity and Agency beyond the Canvas, eds. Isabelle Graw, Daniel Birnbaum, and Nikolaus Hirsch (Frankfurt am Main: Sternberg Press, 2012), 47.
³ Marit Werenskiold, De norske Matisse-elevene. Læretid og gjennombrudd 1908–1914 (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1972)
? Isabelle Graw, interview by Alex Gartenfeld, Purple MAGAZINE – S/S 2011 issue 15, http://purple.fr/article/isabelle-graw/ . Se også ”The Knowledge of Painting” in Texte zur Kunst (2011): http://www.corner-college.com/udb/cproAMg09RTexte\_Zur\_Kunst\_Artistic\_Research.pdf