Marthe Kampen
Urytmisk hjerte
Overlyssalen
15.10.—15.11.2026

Et teppe varmer og beskytter, men bærer også bilder, tegn og fortellinger. I Urytmisk hjerte tar Marthe Kampen utgangs­punkt i denne dob­beltheten. Utstillingen samler seks arbeider i smyrnasøm, der tekstilet beveger seg mellom bilde, bruksobjekt og noe som kan minne om en talisman.

Kampen begynte å arbeide med smyrna­søm, eller håndtufting, i 2019, da hun lette etter en arbeids­form som lot seg forene med små­barns­livet. Etter hvert utviklet teknikken seg til et eget billed­språk. Smyrna­sømmen lar henne arbeide direkte med farge og form, sam­tidig som motivene kan endres under­veis. Bildet vokser frem sting for sting, gjennom en repe­titiv hand­ling som både gir struktur og åpner for improvisasjon.

Teppene ble påbegynt i en tid preget av pandemi og har siden blitt til parallelt med krig og økende politisk uro. Samtidig ble blikket mot fremtiden mer personlig. Med barn følger en konkret bevisst­het om alt som ikke kan kont­rolleres, og i Kampens nærmeste familie ble denne sårbarheten særlig tydelig da søsterens barn ble født i uke 26 og kjempet for livet. Erfaringen av å stå nær noe livs­avgjørende uten å kunne gripe inn, og bare kunne vente og håpe, har fulgt arbeidet.

Kampen omtaler selv arbeidene som be­skyt­telses­tepper. Betegnelsen trekker teppets nære og hverdagslige funksjon inn i en større historie av tekstiler brukt som bærere av symboler, fortellinger og fore­stil­linger om beskyttelse. Referanser til folke­kunst, middel­alderens kirke­tekstiler og apotropeiske tegn opptrer side om side med Kampens egne figurer. Solhjul, spirer, frø og menneske­kropper gjentas på tvers av arbeidene, uten at symbolene får én entydig betydning. Snarere danner de et visuelt voka­bular hvor liv, fare, omsorg og håp eksis­terer samtidig.

I hovedverket Good Night, Dear Heart samles flere av disse trådene. Tittelen er hentet fra et musikk­stykke av den ameri­kanske komponis­ten Dan Forrest, skrevet etter at broren og sviger­innen hans mistet sitt nyfødte barn etter mange års forsøk på å få barn. Forrests og Kampens historier møtes i erfaringen av å elske og håpe på et liv man ikke kan sikre.

På dette arbeidets mørke flate vokser spirer i grønt og gull frem mellom solhjul og men­neske­figurer. Formen kan assosieres med en båt, en kiste eller et fartøy i beveg­else. Mørket blir her ikke bare et bilde på fare, men også stedet noe kan begynne å gro.

Marthe Kampen (f. 1986, Oslo) bor og arbeider i Eidskog. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo (2010–2012) og arbeider med maleri, grafikk og tekstil. Kampen har de siste årene stilt ut ved blant andre Nasjonal­museet, Kunst­nernes Hus, Kunstner­forbundet, Drops­fab­rik­ken og Kabuso. Hun har utført flere offentlige utsmykninger og er innkjøpt av blant andre Norges Bank, Nasjonalmuseet og Trond­heim kommune.

Utstillingen har mottatt støtte fra Billedkunstnernes Veder­lags­fond (BKV) og Regionale midler fra Kunst­sentrene i Norge (KIN).

Myk kamp

Tekst av Tiril Flom

I 1949 skrev Theodor W. Adorno at «å skrive et dikt etter Auschwitz er barbarisk». Utsagnet handler om at kunsten ikke kan fortsette som før, når kulturen har vært en del av et samfunn som har tillatt folkemord. Når verden igjen står overfor økende fascisme og politiske spenninger, er det nærliggende å komme tilbake til spørsmålet om hva kunsten skal gjøre. 

Marthe Kampen har i hele sitt kunstnerskap søkt etter noe genuint. Arbeidene i utstillingen Urytmisk hjerte responderer på en urolig tid og utryggheten som følger med. De er ikke direkte aktivistiske og tilbyr ingen strategier eller løsninger. I stedet forener de det nære og det hverdagslige med eldre symbolspråk og folketro. Denne forbindelsen gir arbeidene en affektiv ladning – tegn som både er velkjente og gåtefulle maner frem følelser og kobler seg på en kollektiv forestillingsverden. 

I Overlyssalen viser Kampen en serie monumentale beskyttelsestepper i smyrnasøm, en teknikk hun har arbeidet med siden 2019. En håndholdt nål styres med den ene hånda mens den andre hånda sveiver i et håndtak, og garnet skytes mekanisk gjennom lerretet i løkker. På nært hold trer overflatens taktile kvaliteter frem, mens på avstand blir bildenes tegneriske karakter tydeligere. Teppene beveger seg mellom bilde, bruksobjekt og talisman, en gjenstand ment å beskytte. 

Det nyeste og største teppet, Good Night, Dear Heart (2026), ble laget etter at kunstneren ble tante til et barn som ble født prematurt i uke 26. Som de øvrige beskyttelsesteppene bærer det på maktesløsheten, håpet og omsorgen som føles når en unntakstilstand setter livet på pause. I motivet ser vi blant annet omrisset av søsteren og hennes da ett år gamle sønn, som la seg ned på teppet og lot kroppene tegnes inn. En annen skikkelse slår hjul langs kanten og kommer og går ut av syne. De nære relasjonene er tilstede og uttrykker følelser gjennom alvor og lek, slik livet jo er. 

Tittelen til verket er lånt fra en korkomposisjon av Dan Forrest, skrevet til minne om et fire måneder gammelt barn som døde før hun fikk møte sine foreldre. Sangen er en elegi over å miste noen man elsker uten å ha møttes. Den treffer en nerve mellom menneskelig sårbarhet og kraft som også preger Kampens arbeider, der kraften ligger i evnen til å elske. 

Arbeidene bærer spor etter hånden, med delvis improvisert, uregelmessig strek og fargebruk. Heller enn å rette opp feil som oppstår, lar Kampen dem stå. Inspirasjonen henter hun fra førindustriell tid, ikke minst fra middelalderen, da det var akseptert at hånden var synlig og at ting ikke var perfekte. I middelalderens kirkekunst er formene ofte skeive og proporsjonene forskjøvet. Dyr, som løven, kunne ta uventede former fordi tegneren brukte sitt indre fantasibilde heller enn en erfart virkelighet. Likevel rommer denne kunsten det sakrale og opphøyde. 

I mange tradisjoner har det håndlagde vært knyttet til ritualer og magi, fordi handlingen i seg selv bærer mening. I skogfinsk kultur, som har en historisk tilknytning til landskapet nær der Kampen bor og arbeider, risses tegn inn i bygninger for å beskytte mennesker, dyr og omgivelser. Ved Peistorpet på Finnskogen er slike tegn bevart i en gammel låve. I et intervju med Riksantikvaren om dette funnet forteller Birger Nesholen ved Skogfinsk museum at magien ikke lå i selve streken, men i «pakten den som risser gjør mellom seg og kreftene i naturen». Et lignende aspekt finnes i Kampens arbeider: mens feil og improvisasjon gir bildet liv, er det handlingen som gir det beskyttelse. 

Kampen er opptatt av hvordan folkekunstens tegn kan dukke opp flere steder i verden tilsynelatende samtidig. Solhjulet er et slikt tegn, som forbindes med solen, kosmisk orden og livets gang. I Good Night, Dear Heart domineres overflaten av syv store solhjul. Mellom dem beveger figurer og tegn seg mellom ulike symbolske registre – mennesker, hjerter, spirer og frø sender tilhører det jordnære, og sender samtidig følere til det mystiske og magiske. De flyter omkring hverandre som i en petriskål, der hver form inngår i stadig nye forbindelser.

Symbolbruken rommer også en ambivalens. Solhjulet er formmessig og symbolhistorisk i slekt med svastikaen, som ble appropriert av nazistene og senere forbudt i flere land. Det minner om at symboler ikke er nøytrale bærere av mening, men kan lades med politisk og følelsesmessig kraft. I The Cultural Politics of Emotion (2004) viser Sara Ahmed hvordan følelser ikke bare tilhører den enkelte, men sirkulerer mellom kropper og tegn, og hvordan frykt, hat og kjærlighet former forestillinger om fellesskap og tilhørighet. I analysen av retorikk fra den britiske ytre høyreorganisasjonen National Front fremstilles nasjonen som en sårbar kropp som må beskyttes mot trusler utenfra. Hardhet er for Ahmed ikke fravær av følelser, men en annen følelsesmessig orientering overfor andre som igjen legitimerer avstand og utestenging. Kampens beskyttelsestepper står imot slike krefter med en annen sensibilitet. Ved å gi form til håp og drømmer uten å definere seg mot trussel utenfra, insisterer de på myk motstand i en stadig hardere verden. 

Jakten etter autentisitet innebærer for Kampen å gå inn i seg selv. Tracey Emin forteller i et nylig intervju med Louisiana at hun i en periode lot forventninger utenfra trekke henne bort fra sin opprinnelige overbevisning. Silkebånd, glitrende gull og andre elementer som gjerne forbindes med det feminine får plass i Kampens arbeider, fordi de gir henne glede. Å insistere på det dekorative er samtidig en motstand mot et kunsthistorisk hierarki der det dekorative lenge har blitt betraktet som mindre seriøst og mindre verdifullt. Dette synet er uløselig knyttet med en tenkning som undergraver både kvinners arbeid og erfaringer. Ahmed peker på at følelser i vestlig tenkning lenge har vært underordnet fornuften og knyttet til kvinner, som dermed lett avfeies som «emosjonelle». Her tar Kampen et standpunkt med en holdning. Søken etter glede er å ta sin egen indre overbevisning på alvor, og blir også en søken etter kunstnerisk frihet.