«Et hvert eventyr inviterer til muligheten av å gå forbi nåværende grenser, så på en måte tilbyr eventyret de frihetene som virkeligheten nekter [oss]»

– Azar Nafisi, Reading Lolita in Tehran: A Memoir in Books. 

«Jeg vil ikke fortsette denne kjedsomheten og være en lykkelig idiot til dagen jeg våkner opp for å innse at jeg er som alle dere, jeg er gammel, men fortsatt like dum som jeg er nå»

– Samad Behrangi, Den lille sorte fisken

Den lille sorte fisken er et persisk eventyr, nedtegnet av Samad Behrangi i 1966. Historien forteller om en liten sort fisk som ikke vil si seg fornøyd med å leve som alle de andre fiskene rundt seg. Hun vil vite hvor strømmen ender. Hun bryter med familien og forlater hjemstedet for å legge ut på oppdagelsesferd, med alt det innebærer av overraskelser, opplevelser og farer. Den lille sorte fisken vet ikke hva hun leter etter, men hun vet at det hun kjenner ikke er tilstrekkelig. Å søke det ukjente er en rød tråd gjennom menneskets historie. Mennesker flytter på seg, oppdager, erobrer, med positivt og negativt fortegn. Men hvordan arter det seg når det man søker i realiteten er kjent? Eller i det minste burde være det?

Amir Asgharnejad og Anahita Alebouyeh er begge født i Iran. Men de har ingen minner derfra. Som barn av politiske flyktninger har de heller ikke hatt muligheten til å reise tilbake for å bli kjent med landet de kommer fra. Hvordan navigerer man forholdet til et landskap, en kultur og et land man ikke kan se, høre eller lukte? 

Gjennom andre! Eller fortellingen, er svaret – i alle fall i Amir og Anahitas tilfelle. Og det er her utstillingen Nægh-sje starter, nemlig med fortellingene som Amir og Anahita fikk fortalt av sine foreldre som barn. Persiske eventyr var en del av dette, men enda viktigere var politiske helteepos om iranske revolusjonære som på ulike måter hadde begått martyrhandlinger i kampen mot sjahen og senere det islamske regimet. Som voksen kommer man til erkjennelsen av at de historiene man har blitt fortalt, om enn sanne, også representerer noens subjektive forståelse snarere enn en objektiv virkelighet. Som for den lille sorte fisken, er det nettopp forståelsen av at de selv ikke kjenner Iran, men vil kjenne det, som er den drivende kraften for Amir og Anahitas felles kunstneriske prosjekt. Og når virkeligheten ikke tillater at de kan stifte bekjentskap med fødelandet i person, tar de fantasien fatt, mer presist penselen og veven.

Tittelen ‘nægh-sje’ spiller på likheten mellom de to persiske ordene ‘nægsje’, som betyr kart, og ‘nægh-sje’ som kan oversettes til å avbilde (noe eller noen) eller å spille en rolle. Gjennom utstillingen på Kunstnerforbundet søker Amir og Anahita å gjøre begge deler; de trer inn i ulike roller, gjennom å leve seg inn i sine egne foreldres erfaringer, men også sine forestilte barnebarn. Samtidig gjør de forsøk på å avbilde Iran slik de ser det for seg. I en samtale om verkene til utstillingen beskrev Amir, han og Anahitas felles prosjekt som en scenografi: «Jeg ser på det vi skaper som kulisser for en iscenesettelse. Vi iscenesetter oss selv som kunstnerne, som mamma og pappas minner. Vi har lært oss disse kunstneriske metodene for å kunne skape universet og virkeliggjøre myten om Iran». 

Gjennom utstillingen opptrer Iran i fortid, nåtid og fremtid. I filmen Helter Shelter, regissert og produsert i samarbeid med Åsmund Janøy, møter vi det som ved første øyekast ser ut som kunstnerne selv i et sci-fi-aktig landskap. De er på vei til Iran, men alt virker merkelig. Som tatt fra en annen tid. Den tålmodige besøkende, vil gjennom filmen kunne forstå at det vi ser ikke er fra vår egen tid, men snarere en forestilt fremtid, hvor Amir og Anahitas etterkommere kan reise tilbake til det sagnomsuste hjemlandet. Verket har et fiktivt lag, samtidig som det åpner for refleksjoner rundt hvordan opplevelser av opphav og tilhørighet kan være vel så flyktige som stabile. Etter flere generasjoner uten å sette fot i Iran, vil kanskje ikke Anahita og Amirs etterkommere i realiteten oppleve seg selv som persere? Kanskje de ikke har noen interesse for landet overhodet? På den andre siden, som de mange norsk-amerikanerne som årlig besøker Norge vitner om, har mytene om hjemlandet også beviselig evne til å leve videre langt utover livsspennet til dem som i utgangspunktet forlot det.

Mens filmen befinner seg i et eget, avlukket rom, er selve hovedrommet bekledd med maleriske og skulpturelle uttrykk. På langveggen finner vi Amirs landskapsmaleri, inspirert av Abbas Kiarostamis film Hvor er vennens hus? Filmen følger Ahmed, en åtte år gammel gutt, som med uhell har tatt med seg feil notatbok hjem. For å hindre at klassekameraten, som boken egentlig tilhører, blir utvist fra skolen, reiser Ahmed til nabolandsbyen Poshteh for å gi den tilbake. Der det er mangel på dialog, bys vi til gjengjeld på et gripende landskapsportrett fra Rudbar, med sine grønnkledde høyder. I Amirs maleri, fremstår de samme åsene i blålig skjær. Vi ser en sol som stiger eller er på vei ned, som svøper åsene i en mytisk, om ikke eventyraktig stemning. At nettopp landskapet trer frem som en sentral figur i utstillingen, finner sin egen parallell i norsk (kunst)historie. J. C. Dahl, som regnes som faren til norsk landskapsmaleri, malte norske, fiktive landskap før Norge var et land, mens han selv stort sett oppholdt seg i Tyskland. Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, var imidlertid nettopp J. C. Dahls forestilte landskap en viktig grunnstein for det som skulle bli den norske nasjonalromantiske identiteten. 

Landskapet på veggen finner sin motsats i en rekke skulpturelle vever av Anahita som er plassert rundt om i rommet. Med fargene blå, lilla og grønn, speiler de umiddelbart paletten i Amirs maleri, men kan ved første øyekast oppleves som mer abstrakte. Ved nærmere øyesyn, kan man også her dra kjensel på det som kan minne om ulike landskap, men i dette tilfellet sett ovenfra. De er kart. Hva de kartlegger forblir uklart: Er det kart over faktiske områder? Eller er de mer mentale, kanskje til og med fantastiske? Her kommer vi tilbake til utstillingens tittel, og det persiske ordspillet mellom kart, avbildning og rolleinntakelse. I motsetning til landskapsmaleriet, har kartet umiddelbart en mer praktisk funksjon – det er et bruksobjekt. Samtidig, er det i kjernen det samme, det formidler en idé, en forståelse, fra et synspunkt til et annet. Kartet, som maleriet og eventyret, har tross alt heller ikke en fasit. Som Donald Trumps protest mot det nye verdenskartet foreslått av FN vitner om, er hvordan vi tegner verden rundt oss like mye et spørsmål om oss selv og vår egen selvforståelse som om geografiske realiteter.

I sentrum av utstillingen beveger vi oss tilbake til start. Har vi falt ned i en malstrøm? Eller er alt dette egentlig en sirkelfortelling? Behragis gjendiktning av Den lille sorte fisken befinner seg i et akvarium, innrammet av et dekorativt stålverk. Er den fanget? Eller har den med vannet kunnet reise hele veien til Kunstnerforbundet av egen fri vilje? På samme måte som den lille sorte fiskens eventyrlyst uttrykker menneskets grunnleggende nysgjerrighet, blir akvariet og det omringende stålverket et uttrykk for vår begrensning. Vi kan nå langt, men vi vil aldri kunne se alt, ei gjøre oss kjent med det. Det handler i grunn kanskje ikke om å hverken vite eller kjenne, men snarere om å hige, eller som den lille sorte fisken sier til sin mor i forsøk på å innhente hennes tillatelse til å reise: «Jeg vil vite om livet simpelthen handler om å sirkle rundt på det samme stedet til man blir gammel og intet annet, eller om det finnes en annen måte å leve i verden på?»

OM KUNSTNERNE

Amir Asgharnejad og Anahita Alebouyeh er en kunstnerduo og et søskenpar. De er født i Iran og oppvokst i Norge som barn av politiske flyktninger. Kunstnerskapet deres springer ut av erfaringer knyttet til migrasjon, identitet, tilhørighet og kulturell forflytning. Duoen utviklet seg gjennom et felles ønske om å undersøke hvordan det er å leve mellom ulike kulturelle og historiske erfaringer.

I samarbeidet møtes ulike erfaringer av oppvekst, kjønn og sosiale roller. Med utgangspunkt i egne historier undersøker de hvordan identitet formes i møte mellom steder, språk, kulturer og generasjoner. Gjennom kunsten skaper de rom for erfaringer knyttet til migrasjon, kulturell oversettelse og tilhørighet, erfaringer som ikke alltid får plass i den offentlige samtalen. Arbeidene deres utforsker også hvordan makt og representasjon påvirker hvem som får definere identitet og historie, og hvem som blir hørt, sett og anerkjent.

Duoens praksis er i kontinuerlig utvikling og beveger seg mellom det personlige og det kollektive, mellom egen historie og større spørsmål om hvem vi er, hvor vi hører til, og hvordan historier blir fortalt.

TAKK TIL 

Utstillingen Nægh-sje er kuratert av Una Mathiesen Gjerde, og realisert med støtte fra Norsk kulturfond og Billedkunstnernes vederlagsfond. 

Filmen Helter Shelter er utviklet og produsert i fellesskap med regissør og produsent Åsmund Janøy ved produksjonsselskapet Adventure Road AS. Smijernskulpturene er skapt i samarbeid med kunstsmed Frank Abildsten.