I overlyssalen viser Lars Elling nye malerier. Dette er kunstnerens første separatutstilling i Norge på tre år. Elling utforsker maleriets muligheter som dramatisk fortelling. Bildene kan sies å ha referanser til enakters teaterstykker eller noveller rike på undertekst. Del to av utstillingen skal videre til Nicholas Robinson Gallery i New York. Katalog er publisert.

Katalogteksten følger:
I noen tiår har vi innenfor billedkunsten snakket om “det utvidete felt”. Særlig gjelder dette for skupturen, og formuleringen har sitt utgangspunkt i en artikkel av den amerikanske kunstteoretikeren Rosalind Krauss. I 1979 skrev hun “Sculpture in the Expanded Field” hvor hun tar for seg nye uttrykksformer innenfor særlig amerikansk skulptur på 1970-tallet. I korte trekk, og for å bruke negasjonen, så kan man si at skulpturen Krauss beskriver ikke er figurativ, ikke står på en sokkel eller plint og ikke er utført i bronse, marmor eller stein. Det vi kaller “et utvidet felt” finner vi også innenfor maleriet. Vi snakker da om et maleri som ikke er utført på lerret, ikke er utført i olje og som ikke er kvadratisk eller rektangulært. Vi kan også oppleve at installasjoner eller fotografi trekkes inn i maleridiskursen fordi kunstneren innenfor disse uttrykksformene arbeider med og diskuterer maleriske, eller maleriets, problemstillinger. Denne kontinuerlige undersøkelsen og utvidelsen av malerifeltet har bidratt til at man over tid har måttet vurdere og revurdere hva et maleri er eller kan være.

Lars Elling er fortrolig med at maleriet lever i et utvidet felt. Men, hans uttalte grunnholdning er et ønske om å holde seg innenfor et malerisk univers (en kanon) og forsøke å formulere maleriets fortelling på en personlig måte og således oppnå en annen form for nyhet. Han er opptatt av de mulighetene som avgrensninger gir. Vi kan si at han arbeider innenfor et klassisk maleri; det er lerret spent opp på en blindramme, motivene er utført i eggoljetempera og verktøyet han bruker er pensel, vindusnal, fille og lignende.

Elling kjenner til maleriets vokabular og utnytter dets potensiale. Han bedriver et spill, en lek, med maleriets muligheter. Blant det som er karakteristisk i hans senere arbeider er hvordan motivene ofte er bygget opp av flere enkeltsituasjoner eller hendelser. Det er ingen tydelig bruk av sentral- eller lineærperspektiv. Vi ser også at figurer, skikkelser, detaljer av bygninger eller møbler, sjeldent eller aldri er malt fullt ut. Det er ofte noe skisseaktig, nesten oppløst og abstrahert over det. En annen ting som er karakteristisk er hvordan figurer i samme rom er utført i ulik størrelse og proporsjoner. Det er tidvis en konsekvent bruk av verdiperspektiv, dvs. at en figur som er viktig blir fremstilt større enn andre, mindre viktige figurer.

I sine bilder forener Lars Elling både det visuelle og det intellektuelle. Bildene er for det første fine å se på. I tillegg - og det er dette som er viktig og som gjør kunst interessant - så besitter de intellektuelle kvaliteter. Med det mener jeg at Elling viser at han er fortrolig med maleritradisjonen. Han tør utfordre seg selv, men han tør også å utfordre betrakteren. Det er ikke enkle bilder vi står overfor, det bare virker sånn.

Når vi ser på et maleri kommer all informasjon på en gang og vi må systematisere og dekode denne informasjonen. Sånn sett skiller maleriet seg fra boken og filmen. Det vi kan si er en fellesnevner for de sistnevnte er lineariteten i fortellingen (vel, som oftest er det sånn). Det er en bevegelse fra a til å, og en mye brukt fortellerstruktur innenfor dette lineære tidsperspektivet er U-formen. Vi føres inn i en tilstand eller en persons liv på et tidspunkt hvor det er balanse. Så skjer noe som forrykker denne balansen og vi følger hovedpersonens forsøk - gjerne nedover - på å gjenopprette det som var. Mot slutten opplever vi at balansen gjenopprettes og, kanskje, til en tilstand som er bedre enn den vi så da vi ble introdusert for hovedpersonen. Et godt eksempel på en slik struktur finner vi i Bibelen, i historien om Job. Denne lineariteten og U-formen finner vi ikke innenfor maleriet, og i arbeidene til Elling ser vi iscenesettelser hvor begynnelse og slutt ikke er avklart, kun antydet.

Det er, kan hende, mer naturlig å snakke om noe fabel aktig (sic) eller en form for surrealisme i bildene til Lars Elling. Blant de tingene som kjennetegner bøker, film og maleri er muligheten for fiksjon. Forfatteren, regissøren eller maleren står fritt til å skape et eget univers. Hos Elling er det fiksjonsaktige denne gang mer fremtredende enn i hans tidligere arbeider. Han arbeider innenfor en relativ figurasjon, men uten realisme.

Vi ser det for eksempel i bildet “Vaktskifte” (2008). I forgrunnen til venstre ser vi to mennesker, en voksen med et barn på fanget. Den voksne har et ansikt som en forvrengt maske og det råder en lummer intimitet. Nede til høyre ser vi en som driver work out bak en bærende konstruksjon av tre. I bakgrunnen ser vi en eskimo skyte en hund, og i bakgrunnen noe som kan ligne en teaterkulisse. Det hele er lettere forvirrende og til en viss grad beklemmende.

Et annet eksempel er “Palimpsest (Sæterhytten)” fra 2008. Nederst til høyre ser vi litt av en kvinne med bena i kors. I forgrunnen står en ung gutt med badering på overarmen. Øverst til venstre er en familie på tre, med hund, samlet foran huset, og til høyre for dem ser vi gjennom et smårutet vindu og på to personer som ligger på bakken. Dette bildet er et godt eksempel på hvordan Elling komponerer og iscenesetter. Vi ser familen på tre utenfor huset, men hva med de to personene på andre siden av vinduet? Er de inne i det samme huset eller står vi inne i huset og ser ut på dem? Er det en øm og kjærlig omfavnelse mellom en mann og en kvinne eller er det noe annet? Elling etablerer en usikkerhet hos betrakteren. Bildet består av fire scener, eller fortellinger, som ikke har noe med hverandre å gjøre. Ved første øyekast kan det hele se ut som en triviell hverdagsskildring, men det viser seg å være noe helt annet. Det er noe foruroligende vi står overfor, men det er vanskelig å konkret sette fingeren på hva dette er. Bruken av, i utgangspunktet, kjente elementer skaper uventede og uavklarte situasjoner. Det er en sammenstilling av “Heimlich”/“Unheimlich”, dvs. en fornemmelse som minner om en film eller tv-serie av David Lynch.

Bildene til Elling er, for å si det med ett ord, infløkte. I tillegg til lettere absurde iscenesettelser (og veldig arrangerte), samt kun antydninger for begynnelse og slutt, så er figurene som oftest uten ansikt, de er ofte bortvendt fra betrakteren og vi ser dyr som har flertydig symbolikk.

Når Lars Elling sier at han er opptatt av de mulighetene avgrensninger gir, så er det en interessant holdning. Han vet at maleriets felt er utvidet, man kunne si nesten ad infinitum, men han er mer opptatt av å utvikle maleriets språk og vokabular enn å ytterligere utvide feltet. Det vi ser er at han både formulerer og re-formulerer maleriets fortelling. Bildene er ulike lag av historier, men vi klarer aldri å se bunnen, vi vet bare at den er der. De ulike historiene ligger der som fragmenter, og lagvis, som en palimpsest.
Jarle Strømodden