“Det kan virke som en særdeles long shot, men jeg tror de fleste noen ganger har vært borti det å plutselig komme til å tenke på noe helt annet enn det man for øyeblikket forholder seg til, med den der irriterende følelsen av å ikke helt få fatt i hvordan det henger sammen eller hva som utløser det. Ofte henger heller ikke det man tenker og det man ser sammen, og tankerekkene er gjerne resultatet av interne tilfeldigheter og eksterne forstyrrelser (eller omvendt). Men noen ganger vet man at man er inne på noe, uten at man for den saks skyld evner å gjøre særlig rede for det. Og det er omtrent der jeg er nå, der jeg sitter med en ambisjon om å skrive meg frem til fullstendig opplysning, eller muligens ut av det, og er litt engstelig og skeptisk i forhold til hvorvidt det vil lykkes noe særlig, til tross for at alle varsellamper for at jeg faktisk er inne på noe blinker for full styrke. Fordi, det er virkelig et stykke utenfor kartet dette her; tankerekkene som oppsto i møte med de utstilte arbeidene i Everyone says Hello, gjorde en momentan bypass-operasjon på grunn av alle de etterhvert litt slitte faglige problemstillingene rundt den alt mer diffuse skillelinjen mellom billedkunst og kunsthåndverk, og saktens også hvordan smykkekunsten kan fremstå – i den grad det diskuteres i offentligheten i det hele tatt – som en subsjanger til en subsjanger, og landet i et tilfelle av ungdomskultur gone wrong.
Og, her er vi altså. Jeg takler det på den samme måten som alt annet; jeg ser det gjennom de vanlige brillene, ignorerer pressemeldingen, forholder meg til det som en hvilken som helst kunstutstilling, og leser meg til hva det dreier seg om først etterpå. Men, det som altså hjemsøker meg et sted mellom første og andre etasje på Kunstnerforbundet – og som har vist seg vanskelig å riste av seg i ettertid – det jeg innledningsvis definerte som en long shot – er en helt annen subsjanger innenfor en subsjanger; noe jeg tror kalles for «soundcloud rap». Nå er det ikke så helt tilfeldig heller, fordi jeg har hatt grunn til å gruble over det allerede tidligere siden jeg er far til en farlig ung mann med en preferanse for den slags. Og jeg har humret litt over generasjonskløften som har åpnet seg. Fordi jeg forstod det virkelig ikke. Hvorvidt man egentlig kan kalle det for «rap» er én ting; tekstene består ofte av bare en setning, noen ganger et eneste ord, som gjentas til forbannelse over en statisk sampling. En annen ting er at sjangerens utøvere basically består av pårøykede fjortiser med alarmerende mange ansiktstatoveringer, som enten ender opp i fengsel på livstid, eller dør av en overdose før de rekker å fylle 16 år. Det tok meg litt tid, men jeg innbiller meg at det har noe å gjøre med at den generasjonen som er under 20 år nå er den første til å vite helt sikkert at vi er føkka. At havnivået vil legge det meste av landområder under seg omtrent på samme tid som det siste ville dyret gir opp og ikke gidder mer. Og at det vil oppleves som en lettelse siden alle nasjonalstater uansett vil være fascistiske diktaturer når vi kommer så langt. Hvis vi kommer så langt.”
For noen år siden ble jeg invitert til å bidra til Kunstnerforbundets 110-års jubileum med en tekst. Jeg ble spurt da vi ennå assosierte Corona med øl. Jubileet skulle vært feiret i 2020, men som med mye annet har det blitt forsinket. De siste årene har Kunstnerforbundet stått i en omfattende arkiveringsprosess. Sjappa har blitt vendt og innholdet studert. Jeg har fått tilgang på arkivmaterialet. Hvor skal jeg begynne?
Down the rabbit hole
Følelsen av at jeg ikke er skapt for å jobbe med arkivering, forsterkes i det jeg blar meg gjennom materialet som til nå har blitt digitalisert. Misforstå meg rett, det er ikke noe galt i materialet eller metodikken, men jeg er preget av den tiden vi nå befinner oss i. Mitt bidrag til arkivet er denne tidskapselen – fritt etter internett, akkurat nå.
La oss reise til en annen tid og kikke rundt i området. Når Kunstnerforbundet blir etablert i Kristiania i 1910, ser byen markant annerledes ut. Året er innholdsrikt for både Norge og verden, et startskudd for katalysatorer som har ført oss til den virkeligheten vi opplever i dag. Det er 5 år etter unionsoppløsningen med Sverige og ennå hest og kjerre som gjelder i byens brosteinsgater. Det er vanskelig å se for seg en ny verdenskrig eller “oljeeventyret” som skal forandre alt.
Tenk på reisen vi har tatt fra den første radiosendingen, 13. januar 1910, til dagens digitaliserte samfunn. Det samme året får norske kvinner smaken på stemmerett, men kun i kommunevalget. Det skal gå tre år til før kvinner i Norge får full stemmerett, og året etter rammer første verdenskrig.
Det er glidende overganger mellom kunsten og livet.
I 2018 var jeg nyutdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg jobbet parallelt på Norsk Billedhoggerforening og Oslo Rådhus, i tillegg til å være nyetablert kunstner og skribent for tidsskriftet Kunsthåndverk.
På tampen av året møtte jeg Lars Sture på en åpning i Billedhoggerforeningen. Jeg serverte ham vin og han gav meg kortet sitt tilbake, og ba meg ta kontakt. Vi avtalte å møtes på Sentralen i Kvadraturen. Han tilbød meg en utstillingsplass i en gruppeutstilling, 'Everyone Says Hello'. Det var min første store utstilling og fungerte som et springbrett.
På det tidspunktet var Lars Sture kurator hos Norwegian Crafts, i dag er han daglig leder på Kunstnerforbundet. Utstillingen åpnet i januar 2019, samme året som jeg sluttet som guide på Rådhuset og hadde mitt første offentlige utsmykningsoppdrag, med Hannah Ryggen Army, i Rosenkrantz gate. Det føltes ut som et slags bermudatriangel av nye erfaringer og oppdrag.
Utstillingen ble omtalt av Tommy Olsson, og jeg tenker ofte på teksten han skrev. Her er et utdrag:
Tid og sted
Et sted mellom Aker Brygge, Nasjonalmuseet, Slottet, Karl Johans gate, Odd Fellow-bygget, Theatercaféen, Nationaltheatret, Grand Hotel, Stortinget, Det Norske Selskap, Frimurerlosjen, Bankplassen, Akershus Festning, Oslo Havn, Honnørbrygga, Blomqvist Auksjonshandel og Oslo Rådhus. Kunstnerforbundet kan, av byens eiendomsmeglere, tilegnes både fjordgløtt og det å være et steinkast unna, blant annet, det nye Munchmuseet, Barcode og Deichmanske bibliotek. Bare for å nevne noen landemerker til praktisk og sosiokulturell orientering.
I studietiden fikk jeg jobb som guide ved Kunstindustrimuseet i Oslo. Året etter søkte jeg meg videre til Norsk Folkemuseum, hvor jeg fordypet meg i by og land, import og eksport, kulturhistorie og folkeeventyr, håndarbeid og industrialisering. Noen år senere besøkte jeg Lotte Konow Lund i Rådhusatelierene og forelsket meg i Oslo Rådhus.
Byens høytidelige storstue, fylt med fortellinger om krig og frigjøring, innvandring og utvandring, økonomisk vekst og etableringen av en “storby” som skulle romme det hele. Rådhuset ble bygget som et samlingssted som skulle være for alle. Under annen verdenskrig ble store deler av byens ærverdige bygg tatt i bruk av okkupasjonsmakten, spesielt i Vika-området. Oslo Rådhus var et av disse.
2 minutters gange fra Kunstnerforbundets ærverdige lokaler ligger, enn så lenge, kunstneratelierene i Myntgata 2. De tidligere militærbefattede kontorbyggene har siden 2018 huset ca. 156 av byens kunstnere. Snart får byggene nytt liv som videregående skole.
Jeg har selv hatt atelier her fra starten av, og ser ikke frem imot å flytte. Gjennom pandemien og nedstengningene har dette stedet vært en trygg havn. Livet som kunstner kan by på en ensom hverdag om du ikke har noen å komme hjem til når arbeidsdagen er over. Nå må vi alle ut.
Pandemien og nedstengninger satte fyr på flere av samfunnets overfylte søppeldunker
Vi lever i ensomme og turbulente tider
Incel-begrepet er symptomatisk
Hallo i hølet
Hvem lovet deg det livet? Vi går en tid i vente med flere kollektive traumer.
Det er problemer som binder verden sammen
Må medisin smake bittert?
Noen ganger vil man bare hjem
Selv om den tanken rammer når man allerede er hjemme
Kulturtiltak
Det er to ting som er bra for verden – kunst og innvandring. Begge er snakket ned og undervurdert. Diskursen går ofte ut på hva slags belastning eller kostnad disse potensielt utgjør for samfunnet, men sjeldent hva de tilfører.
Kunstnerforbundet er en initiativtaker, og på et vis et uromoment som tilrettelegger og inviterer inn multikulturelle og internasjonale kunstnere til å arbeide i deres atelierer og utvikle sin praksis.
Jeg bekymrer meg for fremtiden, men Kunstnerforbundet beviser at det lønner seg å satse på kunst.
Atelier Kunstnerforbundet har dedikert 287 kvm til kunstnere i forskjellige faser, fra både Norge og ellers i verden. Kunstnerforbundet tilbyr produksjonslokaler, kunnskapsutvikling og nettverksbygging gjennom et 2-årig program, hvor målsetningen er å nå bredt, både lokalt og internasjonalt. I sin praksis med «in house»-kunstnere gjør Kunstnerforbundet seg relevant, skaper kontakt og bygger kollegium i en kunstnerhverdag som ofte er et soloeventyr. Et slikt tilbud kan være definerende, det finnes flere suksesshistorier. En av disse er den norsk-sudanesiske kunstneren Ahmed Umar. Jeg møtte Umar først under studiene på Kunsthøgskolen. Vi har stilt ut sammen ved flere anledninger og siden 2019 har vi også arbeidet sammen i kunstnergruppen 4+4.
Denne våren stilte Ahmed Umar ut den omtalte utstillingen “Glowing Phalanges” (2023) på Kunstnernes Hus, og utstillingen ble vist igjen i sin helhet på Bergen Kunsthall. Utstillingen består blant annet av bearbeidede, intime objekter, hvor mange tidligere har opptrådt som kitchy suvenirer, i materialer som elfenben, perlemor, tenner, hår og verdifulle tresorter.
Suveniren som konsept er fascinerende. Iboende eksotisk uansett hvor den kommer fra.
Stedstilhørighet regnes som definerende når det kommer til mennesker, men hvor ofte forholder du deg til en tings materielle og geografiske opphav?
Tenker du på hvor kosmopolitiske dine omgivelser er?
Tekst fra russebil (1991) – Foto: Kim Hart / Oslo Museum
Gavlreklame på Tennishallen (1992-1994) – Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum
1. mai 1980 – MISSING CREDIT
Jeg har alt annet enn støv på hjernen
Vi faller stadig nedover lykkebarometeret
Strøm og andre symptomer
Apropos internasjonal handel og avhengighet, så har strøm blitt et tema på alles lepper. Strøm er ennå et relativt abstrakt element i hverdagen vår. Vi har lite direkte kontakt med større mengder elektrisk strøm, det dirigeres ofte gjennom brytere og kontakter.
Gjennom arbeidet til Øystein Wyller Odden får elektrisk strøm en stemme og fysikalitet, han skaper en sanselig relasjon og fungerer som oversetter. I prosjektet “Power Line Hum” gir han lyd til et sikringsskap på Rådhuset, spilt på et orgel som for første gang har blitt satt i stand og tatt i bruk.
Sånn får kunsten en direkte innvirkning på sine omgivelser, selv om det kan oppleves midlertidig. Jeg bærer ennå med meg møtene med Wyller Oddens arbeider fra både Oslo Rådhus og Kunstnerforbundet.
Kunst er den perfekte suvenir, den kan være tinglig og sanselig, men den slipper ikke unna det forgjengelige.
I reproduksjonens og masseproduksjonens tidsalder, er kunst først og fremst en opplevelse.
Evolusjonsteori
Tenk at verden er full av “portkeys”, startknapper og innganger til hemmelige hager med bugnende frukttrær som venter på slang. Som kunstner må man hele tiden lete etter disse mystiske avstikkerne i livet. Om vi ønsker at de neste generasjonene skal få øynene opp fra skjermen må vi gjøre dem bekjent med og nysgjerrige på verden vi omgir oss med. Vi må ta dem på alvor. Den yngre garde har vært strenge smaksdommere lenge, det eneste som skiftes ut er de unge som bestemmer.
Mobiltelefoner og spraybokser.
Jeg er født på slutten av 80-tallet og har et nostalgisk forhold til både Nokia 3210 og “Bondi Blue” iMac G3.
Nå bærer jeg på et vis begge i lommen i form av en iPhone 12.
De første mursteinstelefonene og chattekanalene endret ungdomskulturen og samfunnet for alltid.
Kunst i offentlig rom
Vi står overfor store problemer og sosiale omveltninger
Til tross for krisene er jeg glad for at jeg er født i denne tidsalderen
Internett gir mye glede, men jeg skulle gjerne hatt mer sløyd i livet
Ikke at internett og håndverk er motsetninger, men vi prioriterer nykomlingen
Vi må leke mer ute
Populærkultur, markedskrefter, romantisering og savn er noen av “ungdomskulturens” komponenter. Y2K er tilbake. Nowstalgia. Fest og rus er gjennomgangstemaer i all ungdomskultur alltid. Cirka. Hvor går egentlig grensen? Mellom voksen og ikke.
Vi gir inntrykk av at de “voksne” gjør det bedre. De unge vs. de gamle. Som erkefiender fra samme Marvel-univers i symbiotisk samspill. Jin og yang. Oss mot dem. De som vet og de som tar feil.
“Generasjon korona” har måttet finne egne overlevelsesmekanismer når samfunnet har sviktet. Verden er ikke tilrettelagt likt for alle. Unge i dag er ensomme og single, mens ledere advarer om lave fødselstall og eldrebølge.
Skal du være en ressurs eller en belastning?
“FORTAPT I EN VOKSEN VERDEN”
Så mye input, så mange baller i luften
Jeg ønsker å forbli i urørlig tilstand til jeg avslutter dagen med Dagsrevyen
"Det finnes ingen antydning til lysning eller humor"
Ingenting
Populær plast
Folk med fritid
Noen ville sagt "kokko"
Andre “Corecore”
Trender er ikke trendy lenger
Det er ikke de samme kreftene som styrer hva som er inn og hva som er ut
Behov og lyster, er det virkelig det som er drivkraften?
Vi har vært her hele tida
Følelsen av å være overstimulert og understimulert konstant
Føler du det?
Åpningsritualene
Kunstnerforbundet er et av de stedene som samler generasjonene, både gjennom et bredt spenn av utstillere, så vel som i publikumsbesøk. Det er del av husets forenende vesen. Det er sikkert noen som har funnet hverandre på et fuktig åpningsarrangement på Kunstnerforbundet.
Vi lever i et overvåkningssamfunn og vi vet at vi blir sett
Ikke alltid som vi vil bli sett, men som aldri før
Anonymitet har blitt en vare med etterspørsel
Jeg er umulig å få tak i
Ekkoet av fortiden ringer i bakgrunnen
Slutt å maaaaase
En fortid fortalt av upålitelige kilder
Ingen er nøytrale
Vi har sett det før
Tre mann i båten og bare tåkeprat
“Man kan være gal uten å være sinnssyk”
Året 1910 var virkelig et begivenhetsrikt år. Det var blant annet da Advokat Hermansen, en av Oslos mest gjenkjennelige byoriginaler, ble født. En ivrig og livslang turner, med t-banen som gymsal, til fryd og forargelse for hans medpassasjerer. I 1993 ble Peder Gunvald Hermansen "sparket ned av en kjent torpedo fra Oslos underverden".
Gal eller original
Pose og sekk
Honnørbrygga
Jeg har fulgt med på Oslos byoriginaler så lenge jeg kan huske. Harald, eller Pengemannen som jeg kaller ham, er en av dem. Han har vært fast inventar i bygryta i mer enn 20 år, men nå har jeg ikke sett ham på lenge, det er et dårlig tegn. Det er nok av dårlige tegn for tiden. Store, daglige sjokkoppslag i mediene.
Tørkeramming og temperaturrekorder, oversvømmelser og jordras, krig og kollektive globale kriser. Verden er sårbart bundet sammen.
Jeg kaller Harald for Pengemannen fordi han destruerer penger. Han slår myntene flate mellom bakken og steinen i hånda. Helst mynter med hull. Han banker dem sønder, for så å kile dem mellom sprekkene i gaten.
Du kjenner kanskje igjen sporene om du holder blikket langs bakken neste gang du beveger deg rundt Glassmagasinet, Nationaltheatret eller overgangen ved Solli plass.
“Tiden er et skip som ikke kaster anker”
Det sies at det bor flest samer i Oslo, men det er en myte. Norge kan derimot sies å være det landet hvor det bor flest samer, uten at det foreligger eksakte tall på hvor mange samer som bor i Norge. Kunstnerforbundet har sett det som en viktig og naturlig del av sitt oppdrag å ivareta og formidle den samiske kunsten. Tilgangen på informasjon om samisk kultur og livsopplevelser gjør oss alle rikere. Vi kan ikke forholde oss til et “grønt skifte” uten å ta urfolks rettigheter og verdenssyn på alvor.
Det brenner
Lyden av glitter
“Vis meg ditt søppel, og jeg skal si deg hvem du er”
Jeg ser på deg
The planet is explored and exploited, while the internet is ever expanding and never gets tired
Varer, handel og verden
Shopping og shipping
Kunst og hærverk
Time and money
Kan kunst være den nye oljen?
Publisert 4. november 2023
Sist oppdatert 14. november 2023