Øivind Brunes utstilling i Vindussalen tar for seg hans senere fargetresnitt. Utstillingen presenterer 5 av de i alt 6 betydelige tresnittseriene som Brune produserte mellom 1990 og 2010.
Strendene (1990), Fjellene (1990), Kafé i solnedgang (1996), Friluftsmannen (1998), Stuperen (1999). Joggeren (2006). Det vises også to tidligere silketrykk med studier av geometriske figurer fra 70-tallet, som er med som en referanse til hans tidligere arbeider.
Referansen til 70-tallets geometriske studier er ikke tilfeldig. Impulsene fra disse bildene er tydelige i den formale scenografien i fortellingene fra virkeligheten 20 år senere.
Motivgruppene i Øivind Brunes serier danner en omfattende og sammenhengende billedsyklus som gir plass til skildringer av vår isolasjon i vår private verden. De viser ensomhetens sinn – bilder med en trist humor. Selv sier han det slik i en tidligere katalog: ”De er ikke realistiske i den forstand at de for eksempel refererer til konkret sted, tid og belysning. Stranden vil gjerne for et moderne bymenneske forbindes med ferie og det gode liv. Men mine strandbilder er kanskje mer sinnbilder enn bilder, og særlig optimistiske tror jeg ikke de er.”
Billedsyklusen er utført i fargetresnitt 1990 – 2006. De har et eksistensielt, og til dels, selvbiografisk innholds fellesskap, knyttet til det individuelle menneskets interne ensomhet med handlingsbetingelser bestemt av den eksterne verdens vilkår. Med serienes variasjoner rundt et virkelighetsnært innhold fastholder Øivind Brune en narrativ poetikk. Seriene har en særegen kunstfaglig betydning. De undersøker den intime og eksistensielle gjenkjennelsen som nødvendig for dialog, og knytter en rik narrativ billedtradisjon til vår samtidskunsts pluralistiske og konseptuelle praksis. Med et slikt fokus løfter de fram fortellingen som aktuell ramme for billedkunstens individuelle referansegrunnlag.
Seriene har fått sin naturlige avslutning i trykkene: Joggeren (1-3), som venter i veikrysset på grønt lys, som aldri kommer.