Bente Stokke forholder seg ikke til tegning som en spesifikk kunstnerisk teknikk, men som en holdning og en idé, noe som først og fremst blir utført kroppslig og på den måten synlig. Som tegner kan hun ikke betraktes uavhengig av sine skulpturelle verk. Begge er uavbrutt forbundet med hverandre. Slik må man se Bente Stokkes kunstnerskap som et hele og utviklet ut i fra en ide om tegning.

I 2011 laget Bente Stokke en rekke tegninger som hun kalte 1 km. Hun brakte to normstørrelser sammen: måleenheten for avstand (km) og normen for papirstørrelse (DIN). Med tre figurer gjennomfører hun eksperimentet: et liggende åttetall som symbol på det uendelige, en liggende oval og en stående oval. Disse figurene måles slik at hun kan beregne hvor mange ganger de må tegnes som endeløs sløyfe til det blir tusen meter. En mekanisk håndteller hjelper henne med å telle. Samtidig er den normerte måleenheten basis for en meditativ erfaring av endeløs tid og endeløs linje. En tegning i denne målestokken kan etter alle regler kun gjengis som et forminsket bilde. Kunstneren tegner utelukkende s en endeløs linje av faktisk tusen meter. Selve arket måler 84,1x118,9 cm, slik at den endeløse og monumentale strekningen kun kan fremstilles gjennom ekstrem fortetning og overlagring. Den store distansen har skrumpet, blitt forminsket og redusert til en målenhet som er overkommelig. Det er både en avbildning og tingen i seg selv; den ene kilometeren finnes faktisk materielt. Denne umiddelbarheten og realismen skiller det fra et vanlig kart, som rimelig nok kun består i forminsket målestokk. Denne samtidigheten av stort og lite, endeløst og begrenset, har sitt utspring i en tegnemetode med en intensjon som går ut over den sportslige fysiske ytelsen. Det dreier seg ikke om effekt og originalitet, men om elementær og eksemplarisk erfaring.

«Å tegne skaper rom», - sier Bente Stokke. Hun setter på prøve om det er mulig å forestille seg et endeløst rom og en endeløs tid i dette. I atelieret hennes står det en overdimensjonal tegning fullstendig overtrukket med grafitt. Det finnes ikke en ledig flekk hvor det hvite papiret ville kunne skinne gjennom. Den høyre og venstre kanten er rullet inn sli kat man får inntrykk av at den synlige delen av bildet ikke er dets avgrensing. Ved lysets refleksjon på grafitten oppstår en lett irisering. Ikke på noen måte henfaller bildet i et altoppslukende mørke hvor alt lys er slukket. Derimot ser man strukturer, bevegelsesretninger og punkter. De er omgitt av en aura, et lett skinn.

Bente Stokke er blitt kjent for sine store og romgripende aske- og støvinstallasjoner. Ut av dette «fattige» materialet, skitten og smusset, har hun lokket frem estetiske kvaliteter. Det tegnede og lineære momentet synes ikke å spille noen rolle her. Flatene som griper an rommet kommer i forgrunnen. Det grå i det grå, den tause materialsatsen, det flyktige og det fragile er karakteristisk. Likevel finner man også her en spesiell tanke om tegning. Ikke bare tilsvarer den materielle substansen av støv og akse teningens grafitt, men også omgangen med den åpenbarer et tegnerisk anliggende. Det finnes linjer i glassflatene dekket med støv, tegnet med fingeren, gjennom det å ta vekk – en negativtegning som ikke har oppstått ved å påføre materie, men ved å utradere den. Ved å fjerne substansen oppstår tegningen. Slik kan man forsøksvis identifisere gjenstander; te- eller kaffekanne, krakk, colaflaske. Det bildebærende glasset blir på disse stedene klart og gjennomsiktig. Men kan se igjennom tegningen. Det finnes et før og et etter. Tegningene eksisterer så å si i et intet.

Hos Bente Stokke er tegning som aksjon og kroppslig bevegelse også alltid et umiddelbart uttrykk for en tankemessig bevegelse, som ikke vil holde seg innenfor de klassiske sjangerformene. Grensene blir overskredet, selv om forsøket trues med å mislykkes. Tegning er en ide, ikke så mye et verk, som lar seg redusere til et materielt moment. Bente Stokke gjør noe grunnleggende tydelig for oss: en antropologisk konstant. Tening betyr overrekkelse. Mennesket setter tegn og etterlater spor. Hver tegning markerer et maktområde. Tegning er en mønstergyldig egenerfaring og identitetskonstituering – sjelden blir det så tydelig som i verkene til Bente Stokke.

Utdrag Ferdinand Ulrichs essay «Tegning som prinsipp for kunstnerisk handling hos Bente Stokke» (Bente Stokke, «Projects 1982 – 2012», Kerber Verlag, 2012).