Tina Jonsbu arbeider med hånden gjennom komplekse og presise tegninger som ved sitt overveldende volum fremstår som dedikert hinsides det vante. Dedikasjonen til formen som oppstår i møtet mellom penn og papir bærer vitne om tiden som har blitt brukt.

Som kunstnerisk metode lar Jonsbu strenge og ubrytelige regler danne rammene for verket, og på denne måten kan verkene leses som konseptuelle. Likevel vokser det frem en særegen skjønnhet gjennom den stofflige mengden som setter det visuelle uttrykket i bevegelse. Tankene kan spore an på op-art hvor mønster plutselig settes i bevegelse, men også mot håndverkstradisjonens repetitive bevegelser som i tekstilkunsten.

Et viktig moment i Jonsbus kunst er også avgrensningen av det serielle. Grensen dannes enten ved at verket selv opphører i følge sin egen logikk, som gjennom en celles apoptose (selvdestruksjon), eller ved at verkene blir begrenset av ytre årsaker som eksempelvis at veggen slutter, noe som kan sammenlignes med nekrose (ytre trauma). Det er noe skremmende ved Jonsbus verk, gjennom stoffet som truer med å vokse ukontrollert.

Jonsbu viser fram tiden som element – tiden det tar, den nødvendige disiplinen for handling som kaoskontrollerende strategi. Verkene visualiserer tilstedeværelse og nærvær, der reglenes stramme struktur hele tiden balanseres mot den ustabile energien som styrer hånden.

Marius Meli