Echoes

Du kom til meg og satte deg. Du hvisket som fuglene under bærnettet. Hånden var kald i fatlen. Men du skulle videre. Du reiste deg og gikk. Jeg husket bare avskjeder som om skjønnhet bare kan oppstå i overganger. Gnistene som virvles opp idet øksebladet treffer et materiale som ligner seg selv. Vi gipset dyresporet utenfor soveromsvinduet ditt for å identifisere hva som jaktet deg. Barndommens gipsmasker som ble funnet i dype skap. Vi tok dem på oss og løp rundt og skremte de små. Tegningene av våre hender gav vi til dem som hadde skapt oss. Slik kunne man skimte en variant av håpet; det ble siden filt til og masseprodusert. En gavelogikk innsatt av en pedagog og siden av en ideologi; målet er at vi skulle knytte oss sammen og kjøpe mer. Tro på livene vi har fått. Se på livet som en gave, noe som kan legges i et mønster på et gulv og etterprøves i laboratoriene. Men du sluttet å ta til deg farge. Natten var lang, skogen var dyp. Om jeg kunne samlet alt jeg vet og la det blandes sammen til et hvitt ark, kunne jeg fått det bedre med meg selv. Det er lov å være trist, sa du før du gikk. En remse papir er også et monument. Jeg ber for at det ufødte skal få et sting i dåpskjolen.

Syntetisk hvitt. 3 kilo papir. Det porøse såret. Eller bare hvite felt lagt i et mønster som ikke fører fram til noe annet enn en tilfeldig slutt. Syntaksen i et skjevt gulv. En fars korttidshukommelse. Biter av et liv, like betydelig som hår og fettperler i et dusjsluk. Drømmene er for tiden satt sammen av 99% fargepigment, 1% lim. Sårene gjentas. Gipsstøv som virvler tankeløst og julestemningsaktig opp i lungene hver gang garderobemontøren hoster. Om natten. Ansiktene som løftes fram og gis en plass i en hukommelse, mot de som ligger glemte og pigmentløse på puten og er lette å glemme. Diktatorers profiler støpt i jern, ofrenes profiler duppende som steinsplinter i et nattbordsglass. Å rense et basseng med en hov. En by for guttebarn. Farge versus stabil form. Tilbøyeligheten man har til å trøste det som ligger lavt – på gulv, under broer, syke bevrende i sine senger –, og å underkaste seg for det som er større – monumenter, fedre, kardinaler. Slik religionen påminner oss om å vende blikket mot himmelen, vekk fra jorda, vekk fra fjellet som har gitt huden en nyanse av noe mineralisk, vekk fra det som kan berøres og derfor tåler falsifikasjon. Hva kan egentlig mennesket vite om det som ikke får plass i munnen? Det er i skyggen av de døsige, drømmende blikkene vendt mot himmelen som sivilisasjonen bygges. Ikke i det som kan holdes i hendene, ikke i sårene, eller dammene på parkeringsplassen, ikke i hvitløksbåtene kilt bak steikeovnen, ikke i gipsen etter at den er klippet av og lagt i søppelkurven med en fornemmelse sårverk, størknet svette i Caravaggiogult. Det egentlige, sentrale prosjektet er å få noe til å vokse kontrollert ut av ingenting.

Ruinen holdes oppe av seg selv. Ruinen holdes oppe av noe utenfor seg selv. En opphøyning som ved en rask perspektivendring velter over i en nedsenkning, slik et sollys idet det beskjæres av en sky, blir noe annet, blir noe annet, for igjen å gli unna og bli noe annet. En kurve som lett lar seg glatte ut, en liten bulk i lakenet etter at man står opp. En fold, et trist ansikt i himmelen, et gevir, ei steinrøys, en gravplass, et hvitt spor i hagen. Draget av skjønnhet som kan få blikket til å søke seg mot et objekt, en tilstand eller en ideologi. Å slutte opp under, å bestemme seg for, å gå fram til ruinen og favne det, la det som er felles være viktigere for tolkningen enn det som er fremmed. Noe helt porøst som helst kan forsvinne og gli over i ingenting, som et virkelig gammelt menneskes rop om natten, et vaklende serveringsbord som trilles gjennom en hotell, slik flisestøvet blir liggende på lampekolbene lenge etter at badet er tatt i bruk, slik restene av vår sivilisasjon en gang vil ligge skjult i bunnen av et vannglass. I en grønn dal med steinbelagte fossefall, små torner av kull. Ryggrader.

Eivind Hofstad Evjemo

Ann Iren Buans arbeider tar utgangspunkt i tegning, og utforsker gjennom mediets tekniske og estetiske aspekter temaer som sårbarhet og forfall.

Buan jobber med tegning i en tredimensjonal praksis, der hun er opptatt av å skape en kroppslig og følelsesmessig relasjon mellom verk og betrakter. Ved bruk av tradisjonelle tegneverktøy skaper Buan store tegnede flater i en særdeles tidkrevende prosess, som deretter bearbeides gjennom ulike former for røff behandling. Tegningene blir resirkulert opptil flere ganger i nye skulpturer og konstellasjoner. Arbeidet som vises i utstillingen Echoes består av tegninger laget i tidsrommet 2011 – 2014 og gips.

Ann Iren Buan (f. 1984, Stjørdal) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet med Master fra Kunstfag, Kunsthøyskolen i Oslo, Kungliga Konsthögskolan, Stockholm og China Art Academy, Hangzhou.

I 2015 skal Buan blant annet delta på gruppeutstillingen Ny Norsk Abstraksjon ved Astrup Fearnley Museet, og har i oktober separatutstilling ved F15 Punkt Ø.

Utstillingen er støttet av