To My Children
Andre etasje

Erfaring og effekt

Tekst av Synnøve Marie Vik, kritiker, kurator og PhD-kandidat i visuell kultur ved UiB

Diskusjonene om hvordan kunsten er politisk vil tilsynelatende aldri ta slutt. En rekke personer og institusjoner utfordrer kunsten til å spille en mer konkret rolle i den politiske debatten. Samtidig synes kunstens politiske funksjon, teoretisk sett, å være garantert av kunstens autonomi. Kunstens tilknytning til et menneskelig språk gjør den til en politisk størrelse, i likhet med alle menneskelige uttrykk.

Et alternativ til slike tilnærminger til diskusjonen om kunstens politikk, kan være å revurdere det tradisjonelle politikkbegrepet. Ved å ta som utgangspunkt at politikk er et spørsmål om definisjonsmakt, blir det grunnleggende politiske spørsmålet: Hvem kommer til orde? Et slikt spørsmål endrer ikke bare hvordan vi vurderer et verks politiske innhold og funksjon, men også dets kvalitet og kraft.

Som flyktning og ikke-vestlig innvandrer står Shwan Dler Qaradaki i en særskilt posisjon i den norske kunstverdenen. I kraft av sin bakgrunn er han en utypisk aktør i kunstfeltet. Han er også representant for en gruppe mennesker som langt oftere snakkes om enn de får snakke selv i den norske offentligheten generelt. Denne posisjonen gjør Qaradakis kunstnerskap til et grunnleggende politisk kunstnerskap i en norsk kontekst. Han melder seg på i kampen om definisjonsmakten og slik utvider han koret av stemmer i den offentlige samtalen.

Samtidig kan vi ikke se bort fra at To My Children helt åpenbart – i sin tragisk aktuelle tematikk og i sin direkte henvendelse til publikum – er et klassisk politisk verk. Spørsmålet er om ikke det tradisjonelt politiske ved verket blir intensivert av Qaradakis outsiderposisjon. I mange tilfeller vil en så direkte henvendelse oppleves som for konkret til å aksepteres som kunst, til å vurderes som bra. Men når henvendelsen kommer fra Qaradaki, tvinges vi som publikum til å revurdere våre egne reaksjoner og stille spørsmål ved hva som ligger til grunn for slike vurderinger.
Denne intensiveringen av det politiske henger tett sammen med verkets biografiske utgangspunkt. To My Children er sjangermessig plassert innenfor en rik visuell og skriftlig memoartradisjon som har vært tatt i bruk av en rekke kunstnere med minoritetsbakgrunn. Den kunstneriske bearbeidingen av livshistorier har vist seg å være en svært produktiv sjanger for en sosialt engasjert kunst. Kunstens muligheter til å formidle individuelle og kollektive erfaringer får låne utsagnskraft av opphavspersonens etos.

Filmens klare uttrykk baserer seg nettopp på dette. I likhet med den politiske tegneserien skaper filmens tydelige fortellerstemme og de fotorealistiske akvarellene et kraftfullt uttrykk som gjør krav på dokumentarisk sannhet, utformet i et personlig formspråk. Slike kunstverk krever vår estetiske og etiske oppmerksomhet.