Brun Periode – (Heimat)
Overlyssalen

Steinar Haga Kristensens seneste produksjon springer ut av det han beskriver som en veldig brun tid, preget av politisk og moralsk identitetskamp. Perioden blir på denne måten omtalt som hans brune periode. De første tendensene av denne brunheten dukket opp så tidlig som i 2008 i utstillingen Brunt og Vanskelig i Asker. Siden har tendensen hovedsakelig blitt undergravet av Haga Kristensens rike, samtidig noe mer polemiske arbeid, som blant annet dreier seg om repetisjoner av en rekke grunnmotiver fra tiden før kunstakademiutdanningen. Utstillingen Brun Periode - (Heimat) på Kunstnerforbundet er den tredje i en rekke utstillinger i 2017 som fremviser en komplett sammenstilling av Steinar Haga Kristensen´s arbeider fra den brune perioden. Kunstnerforbundet er stolte av å presentere disse arbeidene samlet for et norsk publikum for første gang. Arbeidene kombinerer keramikk, vevnad, affresco, oljemaleri, støpearbeider og gipsskulpturer. Arbeidene er ledsaget av et syv-kanals videoverk med 3d-animasjoner av samtlige arbeider fra den brune perioden. Utstillingen er kunstnerens andre separatutstilling på Kunstnerforbundet og den første separatutstillingen i Oslo siden 2012.

“Tettest forbundet med idéen om en «periode» i kunsthistorisk sammenheng, er utvilsomt den spanske maleren Pablo Picassos période bleu (blå periode), 1901-04. Perioden, som etter sigende oppstod i kjølvannet av opplevelser av personlig motgang og tap, tok form av en serie nøkterne motiv malt i blåtoner, gjerne med et sosialrealistisk tilsnitt. Selv om disse bildene ikke var videre populære da de ble malt, regnes de i dag til kunstnerens mest feirede. Et annet eksempel er den belgiske maleren René Magrittes période vache (direkte oversatt betyr «vache» «ku», men det blir også brukt i betydningen «skitten» og «slem»), 1947-48. Det stiliserte og fargesprakende, fauvisme-lignende uttrykket som preget denne perioden, var resultatet av bevisste kunstneriske valg truffet med henblikk på å demonstrere et poeng. Bildene var lite etterspurte i sin samtid, men Magritte oppnådde likevel målet sitt om å terge de parisiske surrealistene, hvis selvhøytidelighet og arroganse var noe den belgiske maleren ikke kunne fordra. (Magritte skulle senere hevde at årsaken til at han ga opp ku-maleriene, var at hans kone ikke hadde noe til overs for dem.)”