Carl Mannov
Barbara
Overlyssalen
07.08.—07.09.2025

Carl Mannovs utstilling i Kunstnerforbundet utforsker skjæringspunktet mellom det iscene­satte og det umiddel­bare, der hver­dag­slige elementer settes inn i en scenisk virkelighet. I Overlyssalen bygger han et fragmentert narrativ der både mennesker og bokstaver fungerer som visuelle tegn løsrevet fra en entydig betydning.

I en serie malerier avbildes personer med nøytrale ansiktsuttrykk, med briller og med stripete gensere. Vi drar kanskje kjensel på karakterene, men Mannov gir oss ikke nok informasjon og de forblir uidentifiserbare. Andre arbeider består av fragmenter av bokstaver, der for eksempel en «t» muligvis representerer en søyle.

Verkenes byggeklosser, det være seg bok­staver, personer, kroppsdeler eller klær, inngår i en scenografi der alt er potensielt perfor­mativt. Felles for dem alle er den uklare balansen mellom koding og avkoding, mellom figurasjon og abstraksjon.

Carl Mannov (f. 1990, København) er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) med en mastergrad i billedkunst i 2016. Arbeidene hans balanserer mellom det hverdagslige og det iscenesatte, der kjente visuelle elementer forstyrres eller forskyves. Med referanser til arkitektur, scenografi og grafisk estetikk, skaper han komplekse visuelle rom som utfordrer betrakterens persepsjon eller fore­stillingsevne.

Mannov har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet Kammerspil, Overgaden i Køben­havn (2021), DVÆLER, Heerz Tooya i Veliko Tarnovo, Bulgaria (2019), og Agggoraphobe, Christian Andersen i København (2018). Barbara ved Kunstner­forbundet er Mannovs første separatutstilling i Norge utenfor hans faste galleri, STANDARD (OSLO).

Gruppeutstillinger inkluderer blant andre Describe Me the View from My Window ved Union Pacific i London (2024), Jeg kaller det kunst ved Nasjonalmuseet, Oslo (2022), Decembristerne ved Den Frie i København (2022), MAUVE i Wien og Salzburger Kunstverein i Østerrike. I 2023 var Mannov gjestekunstner ved International Studio & Curatorial Program (ISCP) i New York. Han har mottatt flere stipender, blant annet et treårig arbeids­stipend fra Norsk kulturråd (2017), samt flere arbeids­stipender fra Statens Kunstfond i Danmark. Mannovs verk er blitt innkjøpt av Statens Kunstfond. I 2022 utførte han en utsmykning for Østre Landsret i Køben­havn.

Utstillingen er støttet av Statens Kunstfond og Kultur­rådet.

Konturer

Eric Schmid

En kontur er både grense og bro — den presise linjen der innsiden møter utsiden, der selvet møter den andre. I Carl Mannovs nye verk manifesterer konturer seg som stripete flater som veksler mellom å skjule og å avsløre, og kartlegger bevissthetens topologi.

Stripen trer fram som et grunnleggende vokabular: horisontale bånd som forvandler kropper til tankelandskap. Dette er ikke bare dekorative elementer, men aktive grenser—hver linje er en terskel mellom dimensjoner. Todimensjonale bokstaver kroner tre­dimen­sjonale hoder. Malte flater bygger bro mellom symbol og kjøtt, mellom typografi og kropp.

Dette matematiske uttrykket for holomorfe funksjoner belyser Mannovs metode: bevisst­heten utvider seg i en uendelig rekke fra et sentralt punkt. Som Châtelet skriver: «Ved å gi et punkt tykkelse, får jeg det til å gi gjenklang gjennom hele planet: dette er holomorfiets mirakel.» Konturen er ingen passiv grense, men en aktiv sone for transformasjon. Mannovs subjekter, venner instruert i introspektive posi­turer, bærer sine striper både som uniform og kamuflasje. Drakten visker ut individuell iden­titet, men definerer den paradoksalt nok sam­tidig. Disse malte tenkerne blir arketypiske skikkelser, deres stripete overflater fungerer som koordinatsystemer for kartlegging av indre tilstander. Konturlinjen blir til et Møbiusbånd der ytre representasjon og indre følelse smelter sammen sømløst.

Denne identitetens topologi minner om Fichtes dialektikk: det ytre jeget fremkaller det indre jeget gjennom mediering. Men her er den malte flaten selv som formidler — materielle konturer som følger immaterielle grenser. Sosial­realis­tiske ekko fra 90-tallets teater glir sammen med samtids­portretter, som om gamle fore­stillinger etterlater sitt stripete avtrykk på nåtidens flater.

Kurveintegralet antyder hvordan bevisstheten sirkulerer og samler opp kulturelle markører — briller, bøker, teatralske gester — mens den følger sin bane. Disse restene samler seg ved grensene, og synliggjør det Diederichsen kaller det upersonlige Sie som hjemsøker hvert intime Du. Sosial distanse viser seg som grafisk mellomrom.

Châtelets innsikt gjenlyder gjennom alt: «Virtualitet forbereder grunnen for indivi­du­asjon og kobler kraft til en opp­delingsprosess, til en stiplet utklippslinje som avslører det forgjengelige ved all fasthet.» Mannovs konturer opererer i dette virtuelle rommet — ikke som faste grenser, men dynamiske soner hvor identitet dannes og oppløses. Stripen er samtidig både maske og kart, og skjuler selvet mens den kart­legger dets topologi.

Vi inviteres til å se oss selv som både konturen og det den omslutter — funksjonen og dens derivater, grensen og det avgrensede rommet. I denne syntetiske visjonen blir maleriet en teknologi for å synliggjøre de usynlige tanke­arkitekturene, de skjulte knute­punktene der bevissthetens toglinjer møtes. Konturen trer frem som metode: kanskje en måte å tenke mellomrommet mellom selv og verden på, eller kanskje oppløsningen av nettopp dette skillet — en sone der virkeliggjøring og virtualisering blir uatskillelige.

Eric Schmid bor i Chicago og er både kunstner, kurator og doktorgradsstipendiat innen natur­viten­skap, matematikk og infor­matikk. Han er medlem i kunstner­gruppen FPBJPC.

Oversatt til norsk av Kunstnerforbundet.