Anders Sletvold Moe
Parkert Søyle
Overlyssalen
16.10.—16.11.2025

I Kunstnerforbundets Overlyssal møter vi syv skulpturer plassert sentralt på gulv. Skulp­turene tar utgangspunkt i visuelle markører i byrom, i dette tilfellet søyler i parkerings­hus, som kunstneren har doku­mentert, målt og registrert. Disse gjenskapes så med identiske dimen­sjoner og farger. De malte tre­konstruk­sjonene trer frem som nøyaktige kopier av sine for­gjengere. Samtidig fremstår de som selv­stendige kuns­tverk, frigjort fra sin funksjon og nå som bærere av sin egen vekt.

Prosjektet fikk sin idé i skjærings­punktet mel­lom en refleksjon over Anne Truitts mini­ma­lis­tiske skulpturer og møtet med en gul og grå park­erings­søyle i Ålesund i 2022. I Truitts søyle­lignende former skapes romlige resonanser av presise mål og monokrome flater. Dette struk­turelle fenomenet åpner for å undersøke hvor­dan også funksjonelle, urbane elementer kan ilegges egne skulpturelle kvaliteter og være bærere av en uforløst estetikk. Utstillingen invi­terer til refleksjon over hva vi tilskriver verdi i våre omgivelser, og hvordan vår opp­merk­som­het kan forvandle det hverdagslige til en este­tisk erfaring.

Anders Sletvold Moe (f. 1978, Steinkjer) bor og arbeider i Kristiansand. Han har utdanning fra Konst­högskolan i Malmö, hvor han studerte fra 2001 til 2006. Han har hatt flere separat­utstillinger ved institusjoner som Trafo Kunst­hall, Hå Gamle Prestegard, Vigeland­museet og Nils Aas Kunst­verksted. I tillegg har han deltatt i en rekke gruppe­utstillinger, inkludert ved Astrup Fearnley Museet, Bomulds­fabriken Kunst­hall og Stavanger Kunst­museum. Moe har gjen­nom­ført en rekke store prosjekter i offent­lig rom, blant annet nylig for Skulpturstopp av Spare­bank­stiftelsen DNB, Steinkjer Kulturhus og Bybanen på Flesland lufthavn, Bergen. Hans verk er innkjøpt av museer som Astrup Fearnley Museet, Trondheim Kunst­museum, Uppsala konst­museum og Malmö Konst­museum.

Frida Forsgren har skrevet en tekst som følger utstillingen. Forsgren er første­amanuensis i kunst­historie ved Institutt for visuelle og sceniske fag ved Universitetet i Agder. Hun har PhD i renessanse­studier, men jobber nå hoved­sakelig med moder­nismen og samtids­kunst.

PARKERT SØYLE

Frida Forsgren

I Anders Sletvold Moes utstilling Parkert Søyle i Kunstnerforbundet møter vi høye, slanke kvadratiske søyler. De er glatte, uten spor av synlig tekstur, og de er malt i ulike signal­farger. Gult mot grått, blått mot grått, og mørkerødt mot hvitt. Noen har en vertikal stripe som deler formen i to eller tre ulike deler. Søylene er plassert i rommet uten et tilsyne­latende mønster, og danner sin egen lukkede verden. Til forskjell fra arki­tektur­søylen bærer disse søylene vekten av ingenting. Ideen til utstillingen oppsto tilfeldig og spon­tant i et parkerings­hus i Ålesund. Midt på natta kom Sletvold Moe ned i parkerings­huset og så parkerings­søylene, ikke som det de er – betongs­støtter i et parkerings­hus – men som bemalte former med en interessant egenverdi. Dagen etter målte han søylene, beregnet avstanden mellom det gule og det grå feltet, og brukte en farge­måler til å fastslå fargen nøyaktig. Med denne handlingen startet den hverdags­lige betong­støtten forvandlingen fra et funksjonelt hverdags­objekt til et kunst­objekt. Og med denne handlingen berører Sletvold Moe dette magiske vippe­punktet mellom der vi opplever noe som kunst, og der noe «bare» er en gjenstand.

Fremmedgjøring og gjenoppvekkelse
Sletvold Moes prosjekt har forankring i ideene til den russiske litteratur­viteren Viktor Sjklovskij på begynnelsen av 1900-tallet. Formalisten Sjkolvskij (1893–1984) obser­verte at de natura­listiske dikterne i sin samtid brukte språket automatisk, som på auto­pilot, noe som gjorde at leseren ikke lenger opplevde språket.[1] Hvis man derimot utfordret leseren ved å ta noe ut av sin sammen­heng og sette det sammen på nye uventede måter, ville hen måtte tenke seg om og tvinges til å se verden på nytt. Språket kunne «gjen­opp­vekkes» og erfares som noe nytt. Dette grepet kalte Sjkolvskij for «underlig­gjøring» eller «fremmed­gjøring». I Parkert søyle ser vi betong­søylene som slike under­lig­gjorte og fremmed­gjorte former, ikke kun som støtte­bjelker i et garasje­anlegg som vi unngår å kjøre inn i når vi parkerer.

Sjkolvskijs kunstteori er tett forbundet med de russiske konstruk­tivistene som på begyn­nelsen av 1900-tallet kappet grensene mellom virkelighet og avbildning. Kasimir Malevitsj’ non-figurative Sort firkant (1913) står som selve eksempelet på den modernis­tiske kunstens brudd mellom virkeligheten og uttrykket vi bruker for å avbilde verden med. Malevitsj viser oss at maleriet ikke forestiller noe i seg selv, det er kun pigmenter på et lerret. Og ved å montere Sort firkant øverst i hjørnet av et rom, plassen vanligvis for­be­holdt de hellige ikonene, viste han at Gud eller det hellige også kun var en menneske­skapt illusjon. Anders Sletvold Moes kunstner­skap er tett forbundet med denne modernis­tiske kunst­tradisjonen. Han avbilder sjelden «noe» fra virkeligheten, men bruker det visuelle språket til å si noe om virkelig­heten. Gjen­standene i Parkert søyle kan være parkerings­søyler, men de kan også tilhøre denne mer åndelige og sanselige sfæren som omfattes av kunst­begrepet. Ved å «gjen­oppvekke», og dermed re-aktivere parkerings­søylene, åpner Sletvold Moe opp for estetikken til hverdags­gjen­standene rundt oss. Alt det som ikke er skapt som kunst, men som kan trans­formeres til kunst. For hvem har skapt parkerings­søylene? Hvem har bestemt formatene? Høydene? Hvem har valgt ut fargene? Hvem har bestemt hvor én farge skal slutte og hvor en annen skal begynne? Hvem er disse ukjente igang­setterne? Er de også kunstnere? Ifølge den tyske kunstneren Joseph Beuys (1921-1986) hadde alt og alle kreativt potensial. Dermed er vi alle kunstnere, og alt kan også mulig­gjøres som kunst.[2]  Følger man denne tanke­gangen, kan este­tikken finnes i parkerings­kjelleren.

Forbindelseslinjer
Anders Sletvold Moes parkerte søyler er nøyaktige replikaer av nøye oppmålte og regis­trerte søyler fra hans reiser. I denne utstillingen er utvalget fra obser­vasjoner i park­erings­hus i Ålesund, Barcelona, Oslo og Kristiansand. Formene finnes allerede ute i verden, og Sletvold Moe har kopiert og repro­dusert dem. Med denne handlingen ironi­serer han over kunstneren med stor K, som under­kaster seg en følelse, og som kjemper alene med materialene. Anders Sletvold Moes rolle i dette konsep­tuelle prosjektet er å følge et sett regler som i et fastlagt spill. Observere, registrere og replisere. Det å fjerne seg selv fra kunst­prosessen og å vektlegge et rent og rasjonelt objekt er estetiske trekk fra mini­malismen, en stil og en metodikk som Sletvold Moe har sterk tilhørighet til. Viktige referanse­kunstnere i kunstner­skapet hans er mini­malister som John MacCracken, Donald Judd, Ellsworth Kelly og Dan Flavin. Men i dette prosjektet ser vi fremfor alt referanser til den amerikanske mini­malisten Anne Truitt (1924-2004). Truitt behandlet søylene som tre­dimen­sjonale malerier og arbeidene ble montert på en tilbake­trukket, lav base slik at det så ut som de svevde i rommet. Men der Anne Truitt forteller at skulpturene hennes kom til henne som indre bilder som måtte gis en taktil form, tar Sletvold Moe inspirasjon fra konkrete søyler i det offentlige rommet.[3]

Forbindelseslinjen mellom Parkert søyle og Anne Truitts arbeider forteller at Anders Sletvold Moe befinner seg i en konstant dialog med kunst­historien. Til Sjøfarts­bygningen i Oslo (2023) lagde han syv komposi­sjoner som en hommage til Norges kubistiske pionér Thorvald Hellesens Dansere (1925). I arbeidene Completed View (2017) gikk han i dialog med den konkrete fasaden på Kunstner­forbundet utført av Gunnar S. Gundersen, Ludvik Eikaas og Gudrun Kongelf (1950). Og i Rom refleksjon (2020) i Kristian­sand Rådhus responderer de 17 vegg­maleriene på billed­språket til konkrete malere som Olle Bærtling (1911-1981) eller minimalisten Sol LeWitt (1928-2007). At sistnevnte prosjekt også har klare referanser til de geometriske form­sterke renessanse­malere som Paolo Uccello, Fra Angelico og Piero della Francesca vitner om at hele kunst­historien brukes som en referanse­ramme og klangbunn i Sletvold Moes kunstner­skap.

Men i Parkert søyle trer de mini­malistiske referansene sterkest frem. Og på samme måte som Ed Ruscha kommenterte sin samtid i verket Twentysix Gas Stations (1962), der reproduksjon av 26 bensinstasjoner utgjør verket, bruker Sletvold Moe det mini­malistiske uttrykket til å kommentere vår tid. Han ber oss om å observere alle disse ikke-stedene som utgjør livene våre: under­gangene, overgangene, kjøpe­sentrene og parkerings­kjellerne. Steder som kan være bærere av en uforløst estetikk.

Noter:

[1] Viktor Sjklovskijs mest kjente artikler er «Gjenoppvekkelsen av ordet» (1914) og «Kunsten som grep» (1916). Jostein Børtnes’ Russisk litteraturteori sub specie semioticae. Fra formalismen til Lotman og Tartuskolen (Bergen, 1992), 8.

[2] Ina Blom, Joseph Beuys, (Gyldendahl 2001), 10.

[3] «The look of what you are trying to make is clear in your mind’s eye». Anne Truitt, Daybook. The Journal of an Artist, (Penguin, 1982), 27.