Øystein Wyller Odden
Lyset blinker
Overlyssalen
26.02.–12.04.2026

Installasjonen Lyset blinker er et portrett av Overlyssalen i Kunstnerforbundet. Ved hjelp av lyd og bilde undersøker Øystein Wyller Odden hvilke avtegninger 107 år med over 1500 utstil­linger av rundt 2000 kunstneres arbeid har satt i rommet.

Videoverket Lyset blinker portretterer rom­mets arkitektur, infrastruktur og dets bruks­merker. Verket er filmet på analog 16mm film med ulike høyhastighets­kameraer, blant annet konstruert for analyse av airbag­tester og rakett­opp­skytinger. Med disse kameraene fanges det opp et fenomen vi ikke kan se, nemlig at belys­ningen i rommet blinker, fortere enn vi kan opp­fatte. Det er denne tregheten i vårt persep­sjons­apparat som blant annet mulig­gjør film­mediet; stillbilder i rask sekvens smeltes sammen til bevegelige bilder.

Lydverket De dominerende frekvensene i Over­lyssalen er basert på analyser av lyd­opptak av stillheten i rommet på nattestid. Ved bruk av vibrasjons­høyttalere omgjør Wyller Odden takstrukturen i salen til et musikalsk instrument som spiller én stor akkord basert på de mest fremtredende tonene funnet i dette opptaket.

Øystein Wyller Odden (f. 1983, Notodden) arbeider med installasjoner og komposisjoner, ofte med lyd og musikk som bærende ele­men­ter. Arbeidene tar for seg forholdet mellom tek­nologi, institusjoner og mennesker, og består i forsøk på å undersøke og eksponere under­liggende strukturer i dette materialet. Wyller Odden har tidligere hatt separat­ut­stillinger ved blant annet Atelier Nord (2024), Trøndelag Senter for Samtidskunst (2023), Tele­mark Kunst­senter (2018), Kunstner­for­bundet (2018) og Foto­galleriet (2011), samt deltatt på grup­pe­utstillinger ved blant annet Oslo­bien­nalen, Henie Onstad Kunstsenter, Leopold-Hoesch-Museum i Düren, Tyskland, og Tegne­biennalen.

Kunstneren ønsker å takke Hanne Grieg Hermansen, Kunstnerforbundet, Audun Røsten, Kunstnernes hus for lån av utstyr, Sindre Hustveit, Hans Kristian Borch­grevink Hansen, Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, Nitja, Notam, Janne Lindgren, Ellen Grieg, Kurt Hermansen og Ursula Wyller.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturfond, Oslo kom­mune, Kunstsentrene i Norge og Billed­kunst­nernes Veder­lagsfond.

Lyset blinker

Lyset i taket blinker. Den elektriske strømmen pumper frem og tilbake i lysstoffrørene som et stempel, femti ganger i sekundet. Hver gang strømmen passerer null slukker lyset. Lyset i taket blinker hundre ganger i sekundet.

Lysstoffet er visst en blanding av edelgass og kvikksølvdamp. Tilført elektrisitet blir det til et plasma som stråler ut et (for oss) usynlig ultrafiolett lys. Dette igjen får et fosfor­belegg på innsiden av lysstoffrørene til å skinne med stråler innenfor den delen av det elektro­magnetiske bølge­spekteret som vi kan se. De lyser.

Ulike folk har ulik terskel for hvor fort et lys må blinke for at det skal smeltes sammen til opp­levelsen av et kontinuerlig lys. Ingen (mennesker) oppfatter bevisst at lys som dette blinker, men noen blir tydelig påvirket av det. Man kan anta det ut ifra symptomer som hode­pine og dårlig arbeids­prestasjon, som de ikke viser i rom med en annen type belysning.

Det sies at strømmens frekvens på femti svingninger i sekundet i sin tid var et kompro­miss mellom maskin og menneskekropp; elektromotor-teknologien i elektri­si­te­tens begynnelse krevde en lav frekvens, men hvis frekvensen blir særlig lavere enn 50 hertz kan man se at lysene blinker.

Dette, at lyset blinker, har vi, fotografene Marte Vold og Fred Arne Wergeland og jeg, filmet på 16mm film. Vi har brukt forskjellige typer høyhastighets­kameraer, blant annet noen som opprinnelig ble laget for å kunne analysere rakettoppskytinger og airbagtester.

I tillegg har jeg forsøkt å portrettere dette rommet; et portrett i bevegelige bilder og lyd. Arbeidet med lyden har gått for seg omtrent slik; en natt i juli i fjor gjorde lydtekniker Audun Røsten og jeg et flerkanals lydopptak av stillheten i rommet. Opptakene har jeg så analysert og funnet frem de mest dominerende frekvensene (tonene) i stillheten. Ved hjelp av vibrasjons­høyttalere har jeg gjort om overlysstrukturen til et musikalsk instru­ment som spiller en stor akkord ut i rommet.

Dette rommet; Overlyssalen i Kunstnerforbundet i Oslo. Blant norske kunstnere uttales gjerne navnet på denne salen på en måte der man kan ane ordet «selveste» stumt inn­bakt i frem­føringen. Det er et rom med naturlig overlys, i tillegg til det ovennevnte kunstige overlyset for kvelder og mørke tider. Rommet ble bygget i 1919, fordi Kunstner­for­bundet trengte mer plass med godt lys. Det ble en realitet blant annet fordi de hadde råd.

De hadde råd fordi de solgte kunst. I året før Overlyssalen åpnet solgte forbundet kunst for noe som tilsvarer 13 millioner av dagens kroner. «Retningen har været god og farten upaaklagelig», som det heter i en avisomtale i 1918.

Da som nå var det krig i Europa, og da som nå var Norge et land i verden hvor det gikk godt. «Krigsaarene har bragt vore kunsthandlere en omsætning som de vel neppe nogen gang hadde drømt om» skriver pseudonymet «Vandreren» under avisoverskriften «Stor Utstilling av fransk kunst i Kunstnerforbundet».

Frakten på verdenshavene gikk sin gang, varer skulle fra A til B, noen organiserte det og noen eide båtene. Blant disse, skipsrederne og skipsmeglerne, var det mange nord­menn, og flere av disse kjøpte kunst her i Kunstnerforbundet til sine hjem og kontorer.

I tillegg var det, da som nå, penger å tjene på å utvinne og selge olje. Den gang, men ikke som nå, stammet oljen fra planetens største pattedyr som man jaktet på i havet rundt Antarktis og tjente penger på, blant annet i Norge og da særlig i Sandefjord. «Vi har (…) sendt bilde etter bilde til Sandefjord. Der kjøper man når tiderne er gode og det er vel få, som følger hvalfangst­utsikterne så spent interessert som jeg.» sier Kunstnerforbundets leder Kitty Kamstrup til en avis i 1918. Hun fortsetter: «I det hele tror jeg, folk begynder at følge med, at skjønne at kunst også har en opgave for dem, at forstaa at “a thing of beauty is a joy forever”.»

Den første utstillingen i denne salen var med Oluf Wold-Torne, i mars 1919. Da den åpnet lå kunstneren selv syk, og han døde et par dager etter av datidens pandemiske influensa. Siden har det vært over 1500 utstillinger i dette rommet. Hvis jeg har telt riktig er dette utstilling nummer 1636. Velkommen.

Øystein Wyller Odden, februar 2026