Sofia Eliasson
Shared Breath
Kabinettet
26.02.–12.04.2026

I Kabinettet viser Sofia Eliasson to nye serier, Karbonvokter og Huldras døtre. Eliasson er opptatt av menneskets forbindelser med naturen. Hun retter blikket mot jordens over­flate og det under­jordiske. De ulike lagene i jord­skorpen rommer både menneske­hetens historie og tiden bortenfor. Gjennom å kombinere motiv, materialer og teknikker fra ulike tidsepoker, reflekterer utstillingen Shared Breath over evolusjon, trans­formasjon, naturens sykluser og mulige former for liv.

Alt liv på jorden har utviklet seg fra planteriket, og vi mennesker er helt avhengig av kretsløpet og samspillet med planter. Gjennom foto­syntese omdanner planter karbondioksid, vann, sollys og vår pust til glukose og oksygen – et felles åndedrett mellom planter og mennesker. De skaper atmosfæren som alle andre levende vesen puster inn og ut.

Huldras døtre tar utgangspunkt i akvareller hvor kunstneren har gjort nye tolkninger av den sjeldne orkidéen huldreblom, Epipogium aphyl­lum. De bearbeidede motivene er deretter frest som relieffer i kleber­stein og støpt i tinn, to materialer som kultur­historisk går tilbake til bronse­alderen. Huldre­blomen mangler klorofyll, og er ikke avhengig av foto­syntese for å om­danne energi. Dette gjør at den kan vokse i dype, skygge­fulle skoger. Den er svært sjelden og uforut­sigbar, den kan blomstre ett sted, for så å dukke opp et helt annet sted. Synlig, og deretter usynlig. I norsk folketro er huldra et tvetydig natur­vesen, kjent for å lokke og bort­føre, men også for å belønne dem som respek­terer naturen. Huldra lever i berget og under jorden, mellom det synlige og det skjulte.

Serien Karbonvokter består av tre støpte relieffer. Motivene tar utgangs­punkt i skisser av “levende fossiler”, urtidsplanter i Botanisk Hage med en mytologisk karakter, og illustra­sjoner av sump­skoger fra den geologiske tidsalderen karbon. Tegningene risses inn i leire og støpes i gips, et materiale som endrer form fra flytende til fast. Verkene undersøker hvordan karbon inngår i et kretsløp som påvirker mennesket, både gjennom den livs­nødvendige foto­syntesen og det langsomme karbon­kretsløpet der dødt plante­materiale gjennom millioner av år om­dannes til kull og det vi i dag utnytter som fossilt brenn­stoff.

Sofia Eliasson (f. 1981) er billedkunstner med MFA fra Kunstakademiet – Institutt for samtids­kunst ved Universitetet i Bergen. Hun arbeider med skulptur, maleri og installasjon i skjærings­punktet mellom natur, materialitet og historie­fortelling. Eliasson har stilt ut bredt i Norge og Sverige, ved Norsk Billed­hogger­forening, Oslo (2019), Bryne Kunst­forening (2024) og KRAFT, Bergen (2023) for å nevne noen, i tillegg til å ha deltatt i en rekke gruppe­utstillinger, deriblant Østlands­utstillingen (2022 og 2023) og Høst­utstillingen (2019). Hun har mottatt flere statlige stipend og prosjekt­støtte, og gjør oppdrag av kunst i offentlig rom.

Utstillingen har mottatt støtte fra Kulturrådet og Billed­kunstneres Veder­lagsfond.

From Breath to Matter

I Sofia Eliassons utstilling Shared Breath inviteres vi til et møte med den flyktige eksistensen til den sjeldne, viltvoksende orkidéen huldreblom. Sjeldne orkidéer som er truet av klimaendringer og indus­trielt skogbruk på grunn av de svært spesifikke forholdene de krever for å trives, har vært et tilbake­vendende motiv i Eliassons arbeid de siste årene. Vi har begrenset kunnskap om den på grunn av dens sky og uforutsigbare natur. Den lever i dypet og i skyggen av urskoger, hvor den kan dukke opp på ett sted ett år, og deretter være borte i ti år før den viser seg neste gang. Eller kanskje vil den aldri vise seg der igjen, men plutselig dukke opp et annet sted. Den blomstrer bare en kort stund, og visner raskt uten å legge igjen spor etter sin eksistens. I motsetning til de fleste planter trenger den ikke sollys, men ernærer seg i stedet av næringsstoffer fra underjordisk sopp og sitt mykorrhiza-nettverk. Dermed omgår huldreblomen fotosyntesen – prosessen der grønne planter omdanner solenergi til kjemisk energi ved å omdanne vann, karbondioksid og mineraler til oksygen. Man kan si at huldre­blomen har funnet en måte å unnslippe den gjensidige prosessen som opprettholder livet på jorden, slik at den kan vokse og blomstre i mørke.

I vår tid, med kapitalismens stadig dypere krise og klimaødeleggelse, blir alle slags gjensidige nettverk og systemer revet i stykker. Det samme gjelder vår oppfatning av tid. Ikke bare på grunn av en stadig økende akselerasjon av hendelser og informasjon, men også i møte med en fremtid som virker umulig å forestille seg, til tross for – eller kanskje på grunn av – all forskningsdata som forteller oss hva vi kan forvente. Og slik kan vi kanskje si at vi, opplyst av en masse informasjon, beveger oss mot en fremtid i mørket. 

Huldreblomen har funnet en måte å unngå fotosyntese på, men mennesker er grunnleggende avhengige av den. Vi ville ikke overlevd en eneste dag uten planter. Og likevel har planter blitt forstått og hierarkisk plassert så vidt over den ikke-levende delen av verden, og dermed fritt tilgjengelige for økonomisk utnyttelse. Gjensidighet og utnyttelse er uforenlige praksiser – for å utnytte noe må du distansere deg fra det. Og likevel er vi fundamentalt sammenvevd med den levende verden rundt oss, skillet mellom oss og planter er mer porøst enn vi kanskje tror. Fremfor alt er begge livsformer en del av den grunnleggende utvekslingen og transformasjonen fra pust til materie, fra materie til pust. 

Denne gjensidige veven, hvor pust og luft forener våre ulike livsformer – plante og menneske, utarmes av mengden karbondioksid som vårt nåværende kapitalistiske system slipper ut. Sett gjennom en dyster dreining kan plantene i vår tid opprettholde oss, mens plantene fra forhistorisk tid kan ødelegge oss. I karbontiden, eller karbonperioden, som varte fra omtrent 359 millioner til 299 millioner år siden, var atmosfæren betydelig rikere på oksygen enn i dag. På grunn av det varme og fuktige klimaet var plantene gigantiske, og etter hvert som de utførte fotosyntese, absor­berte de mye karbondioksid. Denne rike floraen produserte store mengder organisk materiale og spilte en grunn­leggende rolle i dannelsen av enorme kullforekomster, ettersom dødt plante­mate­riale samlet seg i sumpområder og over millioner av år ble omdannet til fossilt brensel vi brenner i dag. Ved å hente det ut fra jordens dyp slipper vi ut et gammelt pust, så omfattende og tett at dagens planter ikke klarer å inhalere det i sin fotosynteseprosess. Vi begynner å gå tom for pust.

I Eliassons verk er plantene tilstede gjennom sitt fravær – som fossiliserte, avtrykk, en fin inn­rissing som om en finger har tegnet den i jorden, en strek i sanden, flyktig og evig. Et minnes­merke og en meta­morfose på samme tid, mens huldreblomorkidéen beveger seg videre og fortsetter å unnvike oss.

Skrevet av Moa Franzén, kunstner og skribent.