Vi har i år gleden av å presentere Marit Tingleffs (1954) fjerde separatutstilling i Kunstnerforbundet, og markerer at det er tyve år siden hun stilte ut separat her første gang. Hennes elleve monumentale, keramiske veggfat monteres i Overlyssalen, og hun blir med det den første keramiker som vises i dette rommet.

Tingleff var en av fem hovedutstillere på OICS (Oslo International Ceramics Symposium) 2003. Hun er en av få norske kunstnere som er representert i Victoria and Albert Museum i London.

Tingleff har gjennom årene hatt to hovedtema i sin produksjon, fatet/flaten og krukken/volumet. I denne utstillingen er det den keramiske flaten som igjen utforskes og utprøves med fargesterke begitninger (leiremaling) med ornamentet som kilde og referanse. Verkene har med sine dimensjoner overskredet den funksjonelle bruken og utfordrer også materialets muligheter. Fatene måler ca. 90x150 cm.

Tingleff er utdannet keramiker ved Bergens Kunst og Håndverkskole mellom 1974-77. Hun har hatt en rekke separatutstillinger og deltatt på flere kollektive utstillinger i inn og utland. Tingleff er innkjøpt av blant andre Norsk kulturråd, Riksgalleriet, Kunstindustrimuseet i Oslo, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Kunstindustrimuseet i Trondheim, Vestlandske Kunstindustrimuseum og Statens Konstråd i Sverige.

I forbindelse med utstillingen har kunstneren fått støtte fra blant annet fra Norsk Kulturråd til å lage en katalog. Den har essays av Dr. Philos. Jorunn Veiteberg og den engelske keramiker/skribent og professor Edmund de Waal. Katalogen viser et snitt av Tingleffs arbeider fra 1986 frem til utstillingen i Overlyssalen i Kunstnerforbundet i mai 2006.

Sitat fra Edmund de Waals tekst: Leiren tas i bruk som et hjem, som en scene, som et medium og som et landskap. Måten man fikk leiren til å ta opp i seg alle disse funksjonene var å arbeide i store formater. Størrelsen motvirket ganske enkelt at gjenstandene innga en følelse av å være kostbare. I Marit Tingleffs tilfelle er størrelsen også en psykisk tilstand: Hun arbeider med stort alvor og i stort format, og man kan ikke annet enn å ta det hun gjør innover seg. For å sitere Beckett en siste gang: ”Disse dype sporene vises.” (oversettelse fra engelsk Halvor Haugen)