Tematisk har Hege Moens arbeider vært knyttet til bekledning og identitet, samt fenomener knyttet til moteindustrien. I Backup forever symboliserer en utslitt kjole materialtretthet og selve gjenstanden som har behov for backup og gjenervervelse. Kjolen sprettes opp og dens snitt og ornamenter brettes ut på en billedflate i et rom. Ved å ha blitt bearbeidet i en kunstnerisk prosess, bevares ideen om kjolen i en annen virkelighet og unndras den forgjengelige moteverdenen.

backup forever:
En gammel kjole går i oppløsning etter lang tids favorittbruk. Kjolen ble kjøpt brukt, så den har måttet tåle forbruk av to eiere. Nå holder den ikke lenge før den blir fillete - da har den blitt ubrukelig. Behovet for en backup melder seg. En backup skal være lagret og parat til å hentes fram i det en orginal går tapt. Den skal være grunnlaget for gjenervervelsen etter en katastrofe. Kjolen sprettes fra hverandre og mønsteret kopieres. Mønsterdelene fordeles over et tynt kjolelerret etter ønske om å spare stoff. Komposisjonen begrenser seg dermed ved økonomisk utnytting av gitt stoffbredde. Kjolens ornamentikk gjengis og males inn som motiv i en billedflate.

All backup-strategi starter med et konsept for oppbevaring. Kjolens backup er ikke anvendelig i todimensjonal form. Den gjenskapes i en annen virkelighet enn i den forgjengelige moteverdenen. Klesplagget beskyttes mot forfall i form av et bilde på veggen. Prosessen stanses i kunstens trygge, konserverende forvaring. Men en kopi vil aldri erstatte en original, og et vemod ligger i denne erkjennelsen. Kunsten kan heller ikke gi garanti mot å bli utdatert.

Tornerose sov i 100 år. Hun var like vakker da hun våknet, men tiden rundt henne kunne fortelle henne at hun var sørgelig utdatert… Eller var hun det?
Våknet hun opp etter tusenårsskiftet, så ville hun våkne midt i retro-trendenes tidsepoke, hvor vintage har blitt et typisk tegn på kontemporær livsstil og identitet. Å ivareta eller dyrke noe utdatert strider simpelthen imot den moderne tankegang. Men både original og re-make lever i dag side om side. Er moten i ferd med å bite seg selv i halen?
I et vanitas stilleben blir bugnende matfat dandert til en komposisjon av potensielt forfall for å minne oss om livets endelighet. Backup’en av den forgjenglige kjolen utvides til en installasjon med ready-mades; materialer og utstyr for en (gjen)skapelsesprosess, et potensiale for en remake. Installasjonen henviser ikke til motens endelighet, men til potensiell evighet.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd.