Til utstillingen i Kunstnerforbundet har Vidar Koksvik laget enkle og stramme høystrakte former. Flasker, vaser, krukker og pokaler har hentet sitt formspråk gjennom sampling i glassets historie kombinert med Koksviks egen lek med forventninger og humor.

Glassblåsing er en teknisk krevende øvelse. Vidar Koksvik liker å utfordre de tekniske mulighetene i glasset, og til denne utstillingen har han bl.a. tatt i bruk en teknikk som kalles Murrini. Varmt, farget glass blir dratt ut til stenger som i kombinasjon med nye farger blir dratt ut på nytt. Stengene blir delt i skiver og danner en mosaikk. Denne smeltes inn i overflaten på glasset som blir blåst og bearbeidet til ønsket form. Glassets ekstreme elastisitet kommer også til uttrykk i arbeider med et intrikat nettverk av hvite streker. Også her er glasset strukket gjentatte ganger, men nå er stengene lagt side om side før de smeltes sammen og bearbeides videre. Resultatet blir et ofte kaotisk virrvarr i overflaten som i likhet med Murrini-arbeidene holdes på plass i et stringent formspråk. Gjennom sitt lekende forhold til glassblåsing minner Koksvik om en improviserende jazzmusiker som leter seg frem til et unikt tonebilde.

I tillegg til de fargerike arbeidene viser Koksvik krukker og pokaler i klart, ufarget glass, inspirert av tradisjonelle ”kongepokaler” og 1700-tallets Nøstetangenglass. Arbeidene er like royale, men de inngraverte motivene er hentet fra vår egen tid.

Lysekronene til Koksvik er inspirert av venezianske og norske rokokkokroner, men de er laget for elektrisk lys og er høyst anvendelige. I motsetning til de fargerike forbildene, holder Koksvik seg som oftest til én farge. Lysekronene er heller ikke sirlig perfekte eller symmetrisk bygget opp. Noen er enkle og satt sammen av få elementer, andre er overdådige og fulle av detaljer. Dette gir de særpregede lysekronene en ny vri, og de får et dekadent, men også et humoristisk uttrykk.

Vidar Koksvik har sin utdannelse i glassblåsing fra Glasskolan i Orrefors i Sverige og har en BA i tredimensjonal design ved The Surrey Institute of Art and Design i England. Han har også bred erfaring fra glasshytter i mange land i tillegg til tid ved det nå nedlagte Randsfjord Glassverk på Jevnaker. De siste 10 årene har Koksvik vært etablert som glasskunstner i Norge. Først fire år ved glasshytta Egenart på Bærums verk, siden på stedet Tjura i Grue i Hedmark sammen med partner i alt fra familie til kunstnerkarriere, Kari Håkonsen.

Koksvik regner seg selv som en glassblåsingspurist. Han uttrykker seg utelukkende med blåst, frihåndsformet glass og er opptatt av å utforske glassets egenskaper gjennom denne teknikken. Koksvik har heller aldri tatt steget ut i fri skulpturell utforming av glass men har funksjonelle egenskaper som utgangspunkt i sine objekter.