Modell

Tre aksjonærer, syv unge kunstnere, seks hvite hunnmus og en modellbygger.

Lotte Konow Lund, Arne Langleite, Sigbjørn Bratlie, Sveinung Rudjord Unneland, Tora Dalseng, Nicklas Gahnström, Ann Cathrin November Høibo, Kalle Grude, Jan Wilhelm Løchstøer, Kjell Varvin, Stian Ådlandsvik.

Kunstnerforbundet har i år valgt å overføre kuratoransvaret for Juniutstillingen til Lotte Konow Lund (1967), Kalle Grude (1946) og Kjell Varvin (1939). De tre kunstnerne viser egne arbeider i dialog med yngre kolleger i hver sin sal. I tillegg har to av Konow Lunds inviterte kunstnere tatt i bruk vinduene mot Kjeld Stubs gate. De ulike rommene representerer tre forskjellige modeller for kunstpraksis og produksjon. Selv om rommene kan leses som individuelle og avgrensede utsagn finner kryssreferanser, dialoger og kommentarer sted mellom enkeltverk og de sammenhenger disse inngår i. Dermed oppstår nye og uventede måter å lese utstillingen på som helhet:

Hvite hunnmus spiser seg gjennom Immanuel Kants Kritik der Reinen Vernunft i et slags kollektivt skulpturelt og tekstuelt utsagn. I en frittstående modell (1:5) av Konow Lunds atelier vises et utvalg av korte filmer der kunstneren selv utfører enkle, konsentrerte handlinger i atelieret. En parasittær småbutikk, Kjeld Stubs Gate Fisk og Porno, har inntatt Kunstnerforbundets vinduer mot gaten, mens et telt blir utgangspunkt for en studie av portaler mellom ulike verdener med referanser til Buckminster Fullers geodetiske strukturer og 1700-tallskartografen Mallet. Åtte hender holder hver sin taustump knyttet sammen slik at de danner en geometrisk figur som avgrenser og innrammer et område i overlyssalen. Tre kraftige rammekonstruksjoner med ”renning” av løse gummitråder punkterer rammens tradisjonelle funksjon som parentes og avgrensning, som ”support” eller fundament. Forkortelsen “EUR.” ligger over et foto av en bok, som ved nærmere betraktning viser seg å være Oplysningens dialektik – Filosofiske fragmenter hvor blitslyset delvis blender Horkheimers og Adornos navn.

Skulle man søke å innkretse felles kunstneriske strategier på årets Juniutstilling, måtte det være at språklige og materielle premisser løses opp for å inngå i nye fortellinger, nye modeller. Meningsinnhold og formuleringer rekonstrueres slik at stedets arkitektur og identitet forskyves ved bruk av subtilt-humoristiske virkemidler.

Arbeidene til Konow Lund, Grude og Varvin avtegner seg som tydelige stemmer i kunstfeltet. Selv om tilnærmingen til formale og visuelle strategier er forskjellige, synes samtliges prosjekter å være forankret i en insisterende og gjennomgripende undersøkelsesstrategi. Alltid er det ”noe” som er gjenstand for kunstnerens blikk og refleksjon, dette ”noe” approprieres, konstrueres, tas fra hverandre og settes sammen til stadig nye modeller. I Konow Lunds arbeider kan det være et blikk rettet mot kunstnersubjektet, et punkt der handling og tilstand utspilles som likeverdige størrelser. I Varvins installasjoner Ustabile Variabler oppleves ”noe” som et diskursivt nærvær – en permanent endring eller som en analytisk-lekende og selvrefleksiv konstruksjon: forandringer inntreffer uten forvarsel og forårsaker nye og uventede kombinasjoner. Kalle Grudes arbeider har elementer av det man kanskje med Hal Foster kunne karakterisere som ”the archival impulse or a will to connect what cannot be connected.” Privat arkivmateriale kobles med historisk kildemateriale og verktøykassen fra modernismen og informasjonsstrukturene fra konseptualismen inngår i en sømløs helhet. Om ikke manisk søkende slik Foster beskriver, så i hvert fall insisterende undersøkende med en undrende, underfundig humor rettet mot arkiver, ødeleggelsesmaskiner, systemer og modeller slik de manifesterer seg i entropi og tilfeldighet.

Vindussalen

I vindussalen presenterer Kalle Grude AbA Logic III, et samarbeidsprosjekt mellom Art by Accident, arkitekt og modellbygger Jan Wilhelm Løchstøer og 6 hvite hunnmus.

Første del av dette samarbeidet ble presentert i 2007 på Henie Onstad Kunstsenter som del av ”Interface and Society”. Der ble blant annet 22 822 såkalte AbA-logiske utsagn formulert. Året etter la samarbeidet først og fremst vekt på musenes transformering av logisk litteratur og ulike objekter.

Utstillingen i Kunstnerforbundet gir Grude og Løchstøer anledning til å invitere 6 unge samarbeidspartnere (mus blir sjelden over 2 år) og å vise dette samarbeidet i sin helhet. Siden alle naturlig nok er gått bort, vil ”Feita”, den naturlige lederen og også den lengstlevende, representere dem alle i utstoppet tilstand.

AbA-utsagnene konstitueres av tre ord typisk for logisk terminologi. Det første vil alltid være et adverb, det andre et adjektiv og det tredje et substantiv. Alle disse 49 822 AbA-logiske utsagnene vil på utstillingen bli vist på syv lysskilt, samt som utprint på vegg. Et utvalg av transformerte logikkbøker og andre objekter vises i vitriner.

Overlyssalen

Lotte Konow Lund har invitert seks medutstillere: Arne Langleite, Sigbjørn Bratlie, Tora Dalseng, Ann Cathrin November Høibo, Nicklas Gahnström og Sveinung Rudjord Unneland.

Arne Langleite (1975 ) og Sigbjørn Bratlie (1973) har etablert Kjeld Stubs Gate Fisk & Porno i utstillingsvinduene til Kunstnerforbundet. ”Ideen vår er surrealistisk,” skriver Bratlie/Langleite, ”og den tar utgangspunkt i det faktum at Oslo snart er tom for små spesialbutikker, i særdeleshet fiskebutikker av det tradisjonelle slaget.” Humor er et grunntrekk i samarbeidsprosjektene til Bratlie/Langleite; en underfundig humor som tidvis ligger nærmere Monsieur Hulots (Jacques Tati) melankolske, undrende og lett forvirrede blikk på det moderne forbrukersamfunnet, enn selvbevisst og hardtslående ironi.

Tora Dalsengs (1982) arbeider ofte med tekst i kombinasjon med bilder og objekter. Hun transformerer språk og tegn i det som kan oppfattes som skjulte logiske strukturer. Verkene er fininnstilte med en særegen sensibilitet for uvanlige koblinger og konstellasjoner. I arbeidene hun viser i Kunstnerforbundet legges forkortelser for ulike begreper – blant annet forkortelser for akademiske disipliner – over foto av diverse objekter – for eksempel et glass og en bok. Sammen med disse vises et foto av en barneskulptur i et boligområde.

Ann Cathrin November Høibo (1979) blander tekstil med objekt, readymades, video og sågar levende organismer (som undulaten som inngikk i installasjonen Touch Me, I’m Sick på utstillingen Alone in the Dark i Kunstnerforbundet for to år siden). Det er installasjoner som synes å oppstå uten sikkerhetsnett, i en sanselig og eklatant omgang med veveteknikker, design og motefenomener, skjønnhet og abjekt. I utstillingen viser hun tre rammekonstruksjoner som påminner om veverammer, med ”renning” av gummitråder, delvis oppløst innenfor rammen, samt en mindre billedvev inspirert av navajotepper.

Nicklas Gahnström (1973) er opptatt av et utforskende maleri som gjennom ulike akkumulative prosesser nærmer seg ekspressive tredimensjonale konstruksjoner; et maleri som etablerer ulike transparente rom som fungerer parallelt, avhengig av hvor i bildet man fokuserer. Forskjellige maleriske strategier spiller mot hverandre i et sammensatt billedrom som verken lar seg innfange som abstrakt eller figurativt, men snarere som både figur og abstraksjon.

Sveinung Rudjord Unneland (1981) arbeider med alt fra skulpturer, maleri, funnet objekt, collage, utstoppede fugler, betong, neonlys, kulltegninger og inngrep i utstillingsarkitektur. Unneland føyer seg inn i en rekke av kunstnere som ikke er tro mot hverken metode, medium, materiale eller stilretning. Forhold knyttet til tap av tillit går igjen i flere av hans arbeider. Han viser tre arbeider kalt Om cumulus-skyer/On the gathering of cumulus clouds i Kunstnerforbundet. Tittelen viser til skydannelsen som er resultatet av raskt stigende fuktige varmluftstrømmer. Utover å gi betrakteren assosiasjoner til svette sommernetter og tordenvær, er tittelen tenkt som et homage og peker i retning av Kurt Schwitters verk You should be aware of hot air. Hovedverket består av støpte hender der hver av disse holder i en taustump som er knyttet sammen. Visuelt og materielt kan verket minne om fortidens idealisme men samtidig også om hvordan et ideal og en ideell form alltid består av fragmenter satt sammen av mer intimt lokaliserte bestanddeler.

Lotte Konow Lunds eget bidrag kan sees i forlengelsen av tidligere prosjekter der kunstnersubjektet er modell for kunstnerisk bearbeidelse og analyse. Som i seriene Why do I draw fra 2004 innlemmes betrakteren i kunstnerens blikk på premissene for kunstnerisk praksis. I en modell (1:5) av hennes eget atelier kopiert ned til minste detalj, er det montert tre skjermer på veggene som viser henne selv utføre ulike arbeidsprosesser i atelieret. For Konow Lund er sit. ”atelieret et rom for tenkning. Det kan være et sted for konsentrasjon og kontemplasjon så vel som humor. Det er et sted å være, og et sted for å lage. Et lager-rom. Det er også et eget rom. Det er rommet som er ingenting før man fyller det, og som igjen blir ingenting når man tømmer det. Det er et sted som er et bilde på meg som kunstner, og til syvende og sist, som person.”
h2. Salene i 2. etasje

Kjell Varvin har valgt Stian Ådlandsvik (1981) som medutstiller.

Stian Ådlandsviks kunstnerskap kjennetegnes av en slags overordnet analytisk tilnærming til materialer, historisk dokumentasjon, arkiver og sosiale fenomener. I flere av hans prosjekter har ulike former for reise vært gjenstand for kunstnerens nærlesning. I en serie med arbeider problematiserte han produksjonsbetingelsene for og konsekvensene av konstruksjonen og forflyttingen av en av verdens største reisemaskiner, Airbus A380 Superjumbo. Blant annet fulgte han samme reiserute som delene til det enorme flyet tok da de ble transportert landeveien gjennom flere EU land fra ulike produksjonssteder. Kunstneren dokumenterte avtrykket og inngrepet i landskapet som følge av nødvendigheten av å etablere nye rettlinjede veitraseer for transporten av de overdimensjonerte flydelene.

Utgangspunkt for Stian Ådlandsviks installasjon i Kunstnerforbundet er et kobberstikk av den franske kartografen Alain Manesson Mallet (1630-1706). I kobberstikket til Mallet befinner beskrivelsen av universet seg inne i et draperi/sceneteppe plassert som en cartouche på himmelen, og som trekkes tilside mens vår verden tilsynelatende uanfektet går sin gang. Dette sceniske skillet mellom to tilstander/verdener løftes inn i Ådlandsviks installasjon: En teltduk er omgjort til to tilsvarende draperier som er hengt på veggen og en skulptur er laget av teltstengene med referanser til Buckminster Fuller og hans geodetiske strukturer.

Med henvisning til teltet som mobil bolig oppstår en ”nomadisk” og flyktig portal til en annen virkelighet, til ny vitenskap, kunnskap og formidling.

“Jeg liker å ferdes der hvor systemene bryter sammen og en tiltagende uorden inntreffer, hvor risikoen er stor for å miste fotfestet, eller å gå seg vill,” sier Kjell Varvin om sin egen arbeidsmetode som kunstner.

Varvins tegninger/skulpturer har både et slekstskap med minimalismens stringens som hos Donald Judd, Brice Marden og Sol Lewitt og konstruktivismen slik den fremstår hos suprematisten El Lissitzky, spesielt i hans ”Proun”–rom for Berlinutstillingen i 1923 og for utstillingseksperimentet Abstraktes Kabinett i Hannover Landesmuseum i 1926 hvor det abstrakte, geometriske maleriet forlater veggen og folder seg ut i rommet som volum, masse, farge, rom og rytme. Hans prosess er likevel mer preget av improvisasjon og en intuitiv metode enn av planmessighet og perfeksjon. Tilfeldigheter, innfall og uhell er del av verkene.

Kjell Varvins Ustabile variabler definerer et eget rom i annen etasje.