get_title(@exhibition)
Mørke portrett (2010) — Josephine Lindstrøm
Mørke portrett (2010) — Josephine Lindstrøm
Lys (2010) — Josephine Lindstrøm
Mørke portrett (IJ) (2010) — Josephine Lindstrøm
Mørke potrett (O) (2010) — Josephine Lindstrøm
Mørke portrett (H) (2010) — Josephine Lindstrøm
Mørke portrett (I) (2010) — Josephine Lindstrøm
Mørke portrett (L) (2010) — Josephine Lindstrøm
Lys (snor) (2010) — Josephine Lindstrøm
Lys (vinduskarm) (2010) — Josephine Lindstrøm
Lys (rundt bord) (2010) — Josephine Lindstrøm

I fotografiene sine tar Josephine Lindstrøm utgangspunkt i en problemstilling knyttet til øyet og hvordan vi opplever våre omgivelser gjennom erfaringen av å se. Bildene gjør betrakteren oppmerksom på sitt eget blikk og hvordan man forstår og tolker det øyet ser. Fotografiene befinner seg i et felt mellom det helt konkrete og abstraksjonen; hva vi faktisk ser og det vi ikke ser eller klarer å lese. Bildene forteller om den eksistensielle opplevelsen av å tape oversikt og hvordan det som er kjent og konkret plutselig kan fortone seg diffust og abstrakt. Det som avbildes er noe helt vanlig som vender seg mot seg selv og blir til noe mer, noe annet. Betrakteren må se en gang til.

Tildekningen i fotografiene er ikke konstruert; mørket, lyset eller tåken er virkelig til stede; vi ser det som tildekker, ikke nødvendigvis det vi trodde vi skulle se. Det abstrakte er konkret. Denne opplevelsen gjør noe med bildet som får oss til å reflektere over ikke bare det vi ser, men også på hvilken måte vi ser. I møtet med bildet er det mer enn én virkelighetserkjennelse. Usynligheten, tildekningen og det som tilhører bildets abstrakte kvaliteter er i seg selv en del av bildets virkelighet. Denne erkjennelsen problematiserer vår erfaring av å se; vårt blikk er preget av kulturelle, sosiale og psykologiske føringer når vi prøver å begripe; å sette begrep på det vi forstår som virkeligheten.

I serien Lys vises interiør med utsyn gjennom ulike vindu. Lyset som strømmer inn gjennom vinduet er av den typen som blender blikket og visker ut; det som er utenfor vinduet er i ferd med å oppløses av dagslyset. Den skarpt gjengitte vinduskarmen er rammen og referansen som gjør at vi begynner å lete etter noe gjenkjennelig utenfor vinduet, men dette ”noe” er i ferd med å forsvinne i abstraksjonen. Opplevelsen minner om det å bli blendet; hvordan øynene skifter mellom det mørke og det lyse rommet.

Serien Mørke portrett viser portretter av mennesker der ansiktet er bortimot usynlig i mørket mens omrisset av hodet er opplyst og klart. I samtlige av portrettene får vi inntrykk av at personen som er avbildet ser rett på oss; undrende, vurderende, men vi kan ikke tydelig se blikket som ser på oss/kameraet. Det kan oppleves som ubehagelig å stå ansikt til ansikt uten å skjelne, uten å kunne lese, uten å kunne gripe mennesket, men dette tilhører også en grunnleggende erfaring i møtet med andre mennesker.

Glunz camera
Blant alle eiendelene som var igjen etter at Lindstrøms mormor døde i 1997, var en liten pappboks med den trykte teksten Glunz camera. Hun åpnet denne boksen i 2009 og fant over 250 gamle negativer. Det fulgte ingen informasjon med, ingen notater som fortalte hvor eller når fotografiene var tatt, hvem personene på bildene er eller hvem som har stått bak kameraet. Det at mange av fotografiene ikke er stedlig eller tidsmessig plassert og personer og steder er ukjente, ga henne muligheten til å oppleve ’bildet som bilde’. Glunz camera er et møte og en utveksling mellom tekst og bilde; hun har samlet litterære og kunstteoretiske tekstutdrag og satt dem sammen med bilder fra boksen. Arbeidet kan sees som et ”artist statement”; en kunstnerisk erklæring som betegner det som interesserer og fascinerer henne som kunstner.

Lindstrøm er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og har gjennomført et masterstudie ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo.

Motta nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut i forkant av utstillinger, samt ved kunstnersamtaler og andre viktige hendelser.

Personvern