To Travel Hopefully…

Maleri, video og fotografi

Det er et utsagn på engelsk «It is better to travel hopefully than to arrive». Dette er tema for utstillingen.
Bilder og video er fra Romania og Paris. Romania representerer en annen verden, av gamle og tidløse verdier; Paris den moderne som rumenerne reiser til på søk etter arbeid og penger. Ofte går de seg vill.
Vårt eneste sikre mål er døden, men vet vi virkelig hvordan vi skal sette pris på våre erfaringer på veien?

Malerier
Maleriene fremstiller verdener som passerer fra togvinduet i fart. Kirken i det fjerne overskygges av trær i bevegelse som tidvis dekker nesten hele bildet. Bevegelsen er uskarp og mørk slik det blir festet i filmkameraet, men noe i bildet er klart som en påminnelse om at landskapet er rolig, bare ikke vi. Vi vet hvor vi skal når vi kjøper billett på togstasjonen, men når vi ser ut av vinduet undrer vi oss over hvorvidt det ikke hadde vært bedre å tre inn i det ukjente landet som farer forbi.
Fotografi
På utstillingen viser hun også analoge fotografier, interiører som synliggjør ulike lag av tid gjennom speilinger. Grad av oppløsning og fokusering på lys er et forsøk på å oppheve skillet mellom ånd og materie slik at det tidløse og emosjonelle ved situasjonen blir det dominerende i bildet.
Video
Les Chemins de la Liberté (Frihetens veier)
Denne filmen følger en rumensk mann som returnerer til Paris for å minnes sitt fallerte ekteskap. Han giftet seg med en kvinne fra overklassen og drømte om et nytt liv i nye omgivelser. Men målet ble ikke slik han tenkte det. Han vandrer langs elven der de hjemløse rumenerne lever under broene, bare fuglene viser han veien til frihet.
Romanian Rhapsody
Tittelen er tatt fra stykket som den rumenske komponist George Enescu skrev. Filmen er basert på refleksjoner fra den rumenske dirigent Sergiu Celibidache. I klassisk musikk dreier alt seg om øvelse, konkurranse, suksess. I filmen forteller Celibidache om essensen av musikk som noe helt annet. I videoarbeidet følger vi en fallert fiolinist spilt av kunstneren selv i Paris.
Ja Lublu (Jeg elsker)
Her returnerer kunstneren til sitt en–akter prosjekt som i de tidligste videoarbeidene hvor hun spiller en karakter som mimer til musikken og baserer historien sin på stemmens karakter i sangen og egne erfaringer med menneskelige møter. Hun spiller en rik sigøyner som har flyktet fra landsbyen og lever av tyveri. Hun ser tilbake på livet og reisen som førte henne på avveier.