Fremskritt uten utvikling

I forlengelsen av sine maleriprosjekt har Espen Brændsrød de siste årene arbeidet stadig mer med skulpturelle problemstillinger. Han har forsøkt å sirkle inn noen grunnleggende tanker rundt egne arbeidsformer og prosesser. Arbeidet har i denne sammenhengen stadig mer dreid seg rundt prosessene i seg selv, og fokuset har vært å utforske områder og forbindelser mellom det to- og tredimensjonale og hvordan grenseområdene synliggjøres gjennom strukturelle og idémessige forbindelser og brudd.

Flere av Brændsrøds arbeider tar utgangspunkt i «avfall» fra arbeidsprosessene. Materialopphopninger fra tidligere gjerne mislykkede forsøk kan danne startpunkter for nye utarbeidelser og nye forsøk. Arbeidet til denne utstillingen har derfor gjerne vært mer motivert av masser og strukturer enn av klare forestillinger om figur og motiv. Arbeidsmotivasjonen har vært forankret i forestillinger om at det gjennom nitid utarbeidelse og konsentrasjon vil kunne oppstå masser med betydningspotensial.

Verkene som er utviklet til denne utstillingen har hver for seg tatt utgangspunkt i det man kan kalle monomaterielle strukturer. Flere av arbeidene er bygget opp rundt enkle, billige og lite oppsiktsvekkende materialer. I kunstsammenheng kan man si at flere av disse materialene er «sekundære», og som oftere brukes til å pakke inn kunsten enn å være del av den. Dette kan være bokpapp, MDF, tape eller hyssing.
Brændsrøds intensjon har vært å åpne muligheten for en uhøytidelig fordypning, gjerne gjennom enkle manuelle, automatiserte arbeidsprosesser. Og på det visuelle plan å bruke dette materialet som grunnlag for undersøkelser av hvordan enkle strukturelle elementer gjennom gjentakelse, variasjon og sammenstilling på ny kan fremkalle et figurativt eller innholdsmessig potensial.

Som et innholdsmessig bakteppe til Brændsrøds utstilling i Kunstnerforbundet ligger det en rekke referanser til amerikansk 1960-tall (f. eks. R. Smithson, R. Morris), og til f. eks. arte-povera bevegelsen. Mange av disse referanseverkene fokuserer på kunstverkets tvetydige funksjon gjennom synliggjøring av uklare grenser mellom det kunstlige og det virkelige (verdslige/naturlige). Spørsmål og undersøkelser omkring materielle kunstverk som representasjon og virkelighet, med deres økonomiske, sosiale og relative verdiplassering “innbakt” i utstillingssituasjonen, er sånn sett underliggende også for Brændsrøds utstillingsprosjekt.