Marte Johnslien har gjennom tidligere prosjekter hatt et “alternativt” fokus på modernismen, der såkalte rasjonelle og formale kunstnere som Le Corbusier og Barbara Hepworth har blitt satt i sammenheng med åndelige og nyreligiøse bevegelser av sin tid. I prosjektet hun viser hos Kunstnerforbundet i Oslo undersøker hun paralleller mellom en viktig del av Norges industrihistorie, gruvedriften Titania AS i Sokndal, og de russiske suprematistenes søken etter sannheten om tilværelsen. I 1916 ble det oppdaget at den svarte ilmenitten som Titania AS utvant i gruver i Sokndal kunne omskapes til det “hviteste av det hvite” – pigmentet titanhvitt. Dette pigmentet har vist seg å få en stor betydning i den moderne verden på grunn av dets skimrende hvithet, dets dekkevne og lysstyrke. Det brukes i maling, plast, mat, medisiner, med mere, til å gi produktene den reneste hvite fremtoning. I perioden fra oppdagelse til produksjon for verdensmarkedet i 1921, skulle kunsthistorien få en milepæl i Kazimir Malevich’s modernistiske verk White on White (1918). Dette maleriet er en hvit monokrom, og kan tolkes til å representere sjelens uendelighet, inspirert blant annet av den russiske tenkeren Ouspensky’s idéer om den åndelige dimensjon.

Marte Johnslien presenterer i denne utstillingen skulpturer og fotografier i en samlet installasjon. Bildene stammer fra Titania AS sitt anlegg i Sokndal, hvor produksjonen av ilmenitt medfører enorme landskapsinngrep. Dette fremstilles monumentalt og atmosfærisk i en sorthvitt fotoserie. I et av bildene vises det 200 meter dype dagbruddet, i et annet kan vi se landdeponiet for avgangsmassene, som er en oppdemmet ørken som hvert år vokser tre meter i høyden. Temaet som disse fotografiene tar opp i seg, og som kunstneren skulle gjenfinne i sin undersøkelse av suprematistenes inspirasjon, er menneskets forhold til evigheten. Malevich’s hvite monokrom ledet Johnslien videre til de russiske mystikerne Ouspensky, og hans læremester Gurdjieff. Sistnevnte var gjennom hele sitt liv på søken etter sannheten om menneskets tilværelse, som han mente var en kunnskap som hadde gått tapt for oss. Han la ut på en lang reise fra Armenia basert på et kart som viste Pre-Sand Egypt. I følge muntlige fortellinger skulle det her finnes nedtegnelser fra en tapt sivilisasjon som forklarte vår plass i den store sammenhengen. Kunstneren trekker i dette prosjektet en parallell mellom Gurdjieff’s idé om at sannheten finnes under Egypts ørken, til Titanias landdeponi der sandmasser i 60 meters dybde begraver det naturlige landskapet. Den rene, varige, hvite fargen som symboliserer uskyld og friskhet medfører drastiske og evige inngrep i naturen. I et forsøk på å finne forklaringen på hvordan vi kan la dette skje har kunstneren vandret ned noen av de stiene som Malevich befant seg på i det han malte White on White i 1918. Kan svarene ligge begravet under sanden, i naturen og i historien? Eller finnes de i dypet av mennesket, bare man graver dypt nok?